En annen ting som er nytt for meg er den historiske bakgrunn for oppbyggingen av den nå så mektige, kjemiske industrien av legemidler og vaksiner. Likeså forbindelsen mellom USA og Nazi-Tyskland i oppbyggingen, både før og under den 2. verdenskrig. For meg er det også nytt at ledende personer fra den nevnte kjemiindustri fortsatte å ha innflytelse på utviklingen etter krigen. Det hevdes at utviklingen av EUs helsepolitikk har blitt til gjennom innflytelse av nevnte kjemikere. Selv om det er noen år etter krigen, synes jeg det er skremmende å vite at den gassen som ble brukt til å utrydde jøder under krigen ble produsert av nettopp I. G. Farben. Med slik informasjon som bakgrunn blir det lettere å forstå dybden i spørsmålet som Britt H. Unitiedt stiller: Hvilket menneskesyn har produsenter av kjemikalier? Spørsmålet er meget betimelig når vi nå ser hvilken plass giftstoffer har fått – ikke bare i vaksiner og legemidler, men også i matvarer og i fôr til husdyr og fisk.

Det hevdes videre at få, om noen, synes så lettlurte hva angår statistikk som leger. Her er et eksempel på hvordan legemiddelprodusenten beskriver «god» virkning av et medikament : En reduksjon på 1 % i forhold til en sykelighetsøkning på 3 %, blir 33 % reduksjon (3 x 33/100 % = 1 %). 33 % reduksjon i sykelighet selger, men produsenten unnlater å si «i forhold til hva». I henhold til dr. Følling, som Øverbye henviser til, er virkeligheten slik:

Er det derfor produsentene må ty til ovenfor nevnte matematiske formel?

Legemiddelbransjens tendens til kun å fortelle halve sannheten ser ut til å være regelen fremfor unntaket. Her er et helt ferskt eksempel på noe mange har en oppfatning om. I et debattinnlegg i Dagsavisen 14. mars i 2013, sier prof. dr. med. Bjørg Marit Andersen:

Vi får også høre om hvor politikere som Bill Clinton, George W Bush og Helmuth Kohl sto med hensyn til bruk av legemidler og urter. Apropos tidligere politikere, så kommer jeg i hug Bush’s tidligere forsvarsminister,  Donald Rumsfield. Han ble headhuntet for å fremme salget av aspartam – en tvilsom sukkererstatning. I Norge har legemiddelbransjen engasjert en tidligere toppolitiker til leder. Man kan jo lure på hvorfor de har gjort det, fremfor å ha en fagperson til å fronte bransjens syn.

I et debattprogram på tv hørte jeg en lege, representant for industrimedisin (Øverbye kaller slike for «industrileger») i et innlegg om alternativ bransje: «De fleste sykdommer går over av seg selv etter noen dager». Denne påstand kan jo også brukes mot industrimedisinen i form av følgende retoriske spørsmål: Hvorfor skriver da industrileger ut resepter på medisin (kjemikalier) på sykdommer som går over av seg selv?

Boken indikerer at det kommer et paradigmeskifte med hensyn til bruk av medikamenter, kontra andre måter å behandle folks plager på. I denne forbindelse er det nærliggende å vise til det skjer endringer også på andre områder. Om ikke et paradigmeskifte ennå, så skjer det mye innen både kosthold/ernæring og psykiatri. Relatert til det siste, så husker sikkert mange programmet «Blitt slik eller født slik?» på tv, hvor fagpersoner fikk problemer med å begrunne sitt syn til komiker Harald Eia. Noen år senere var det en kvinnelig dommer som sørget for at man nå må se med nye øyne på den dominans psykiatri har hatt innen vår rettspleie. Innen kosthold har utviklingen kommet så langt at autoritetene som har preget og fortsatt preger kostholdsdebatten, ikke lengre kan opptre like arrogante og skråsikre som før. Flere og flere har begynt å stille spørsmål om de statlige kostholdsrådene, for bare å nevne noe. Innen helsevern kan man også vise til den nedadgående tillit folk har til Folkehelseinstituttet (NRK hadde 27. jan 2013 et oppslag om at kun 1 av 4 nordmenn stoler på Folkehelseinstituttets informasjon om vaksine) og Statens strålevern. Disse omfattende endringene skjer fordi folk flest engasjerer seg og har begynt å stille kritiske spørsmål.

Dagfinn Høybråten skriver i forordet  i boka, at det er et alvorlig misforhold mellom folks bruk av og tillit til alternative behandlinger og den plass slike behandlingstilbud har i den norske helsetjenesten. Høybråten nevner forskning hele fem steder i forordet. Bokens forfattere trekker også fram betydningen av forskning. Da er det viktig å påpeke at forskning trenger bevilgninger, og forskningen må kunne gjennomføres på en fri og uavhengig måte, som en motvekt til hvordan legemiddelbransjen driver sin forskning. Som kjent er den forskningen verken fri eller uavhengig. I tillegg nevnes at legemiddelbransjen kun offentliggjør den forskning som bidrar med positive resultat for medikamentet det forskes på.Langt på vei gir boken en bakgrunn for å forstå hvorfor den vestlige medisinske utdanning ble konsentrert om kun biokjemi til fortrengsel for to andre viktige elementer, biofysikk og læren om kroppens eget helbredelsessystem. Schjelderup nevner på minst tre steder i boken at «helbredelse alltid skjer spontant».

Vi ser jo nå at biokjemi alene ikke vil gi folk bedre helse – det vil bare gjøre legemiddelindustrien rikere. Britt H. Unitiedt stiller spørsmålet: «Hva støtter livet?» Schjelderup skriver om at homøopati virker som en mental katalysator for selvhelbredelse, mens en vanlig medisinsk konsultasjon har fokus på sykdom. Med andre ord kan helbredelse sammenlignes med en dialog, mens medikamenter kan sammenlignes med bruk av våpen. Det siste kan ikke fjerne årsaken, eller sagt på en annen måte, skape varig fred.

Til slutt, – jeg skulle ønske at boken hadde en litt bedre og mer omfattende innholdsfortegnelse og at artiklene hadde noen flere avsnittsoverskrifter. En annen ting som er gjennomgående er at retteprogrammet ikke har akseptert sammensatte ord, men dette er små mangler og trekker ikke ned helhetsinntrykket. Ved et eventuelt nytt opplag av boken kan dette sikkert justeres. Det er mange som kan ha god nytte av å lese boken, blant annet programledere, slik at de har bedre forutsetning til å stille «de riktige spørsmålene». Folk som arbeider med/innen helse og de som er opptatt av fremtiden, kan finne mye interessant stoff. Nytt for meg er omtalen av de såkalte CODEX-lovene. I et valgår har vi muligheten til å spørre politikere om hvorfor CODEX-lovene, som kommer til å dominere EUs helsepolitikk fremover, har fått den absolutt strengeste fortolkning hos oss – og det i et land som ikke engang er medlem i EU. Som en hyllest til de tre forfatterne for mot, ærlighet og evne til formidling er det naturlig for meg å vise til en av mange «prescripts» i Code of Conduct for Vipassana-meditatører: