Soneterapi og hormonsystemet
- For nærmere 30 år siden gjorde jeg en oppdagelse som over tid har endret mitt syn på hvordan hormonsystemet fungerer, skriver soneterapeut Terje Varpe i Naturterapeuten.
Jeg oppdaget at nesten alle pasienter som kom til behandling for allergi hadde behandlingsverdige soner på to helt konkrete steder. Dette var steder som i følge det jeg hadde lært, normalt ikke skulle ha noe med allergi å gjøre. I starten antok jeg at det var tilfeldigheter, men da fenomenet gjentok seg på en lang rekke pasienter, begynte jeg å studere nærmere hvordan dette kunne henge sammen. 25 år og mer enn 75 000 behandlinger seinere har jeg endt opp med en ny teori om hvordan jeg ser på hormonsystemet og da i særdeleshet hormonsystemets feedbacksystem. De få som jeg ikke fant noe på de nevnte steder når de oppsøkte meg for allergi, hadde etter min vurdering andre plager enn allergi.
Innen soneterapi har skjoldbruskkjertelen fått en svært sentral og tilsynelatende uforholdsmessig stor plass. Tatt i betraktning den funksjon en har antatt at skjoldbruskkjertelen har, finner jeg dette noe underlig. Også anatomisk er kjertelen betydelig større enn den ”enkle” funksjonen som vi tillegger skjoldbruskkjertelen skulle tilsi. Den er ca. 35 ganger større enn hypofysen, en kjertel som skulle ha mange flere funksjoner enn skjoldbruskkjertelen. Dette finner jeg lite logisk. Plasseringa er også meget sentral der den ligger i halsen. Funderinger rundt dette gjør at jeg har gjort meg tanker om at skjoldbruskkjertelen har flere funksjoner enn tidligere antatt.
De før nevnte stedene var på to helt avgrensede områder på sonen til skjoldbruskkjertelen. Etter en tid begynte jeg å notere ned også andre funn på denne sonen. Dette har etter hvert ført til en stor mengde nedtegnelser over forskjellige steder på skjoldbruskkjertelen med tilhørende nedtegnelser av symptomer, utslag på forskjellige prøver mv. Systematiseringa av disse har ført til at jeg i dag er av den oppfatning at alle ubalanser vedrørende hormoner kan registreres via sonen for skjoldbruskkjertelen. Videre at ved ubalanser på de samme hormoner kan disse reguleres bedre dersom en også behandler skjoldbruskkjertelen samtidig. Dette åpner for en helt ny måte å tenke på i forbindelse med behandling av skjoldbruskkjertelen. Ut ifra dette har jeg kommet til den slutning at skjoldbruskkjertelen fungerer ikke bare som en produsent av de forskjellige formene for thyroxin/tyronin, men også som en regulator for hele hormonsystemet via dette systemets feedbackmekanisme.
De siste åras systematisering av egne funn har ført til en rekke erkjennelser som gjør det mulig å registrere hvilke hormoner som ikke er i den balansen de burde være. Registreringene har resultert i kart hvor skjoldbruskkjertelen foreløpig er delt opp i 69 sektorer (se illustrasjon). Dette tallet vil sannsynligvis endre seg. Hver av disse sektorene står for hvert sitt hormon. De forskjellige fargene står for de enkelte hormonproduserende kjertler. Det vil si at når en sammenfatter funn på skjoldbruskkjertelen og de funn en gjør på det hormonproduserende organ vil det bli mulig å skille de forskjellige hormonene fra hverandre. Uten en slik organisering ville det være omtrent håpløst å kunne registrere de forskjellige variasjonene.
En trenger et visst antall av hver av de forskjellige ”hormontilfellene” for å kunne trekke slutninger om hvilke hormoner en kan finne i den enkelte sektor. Og siden de forskjellige hormonene kan ha forskjellig uttrykk i forhold til hvilke andre ubalanser en pasient kan ha, er det et enormt antall parametre en må legge inn for å kunne komme fram til det bildet jeg har i dag. I tillegg har jeg også fått følge mange pasienter gjennom flere faser av livet. Det har gitt mye kunnskap om de forskjellige svingningene hormonene har gjennom alle disse fasene. Gjennom dette arbeidet har jeg også registrert mange hormoner som ennå ikke har vært kjent. Likevel er bildet langt fra komplett. Det vil fortsatt kreve flere års arbeid for å kunne nærme seg det fullstendige bildet. Likevel mener jeg tiden er inne til å komme fram med mine funn.
For å få et så bra resultat som mulig, blir det å kunne behandle skjoldbruskkjertelen nøyaktig særdeles viktig. Det å registrere de små nyansene man kan kjenne på skjoldbruskkjertelen krever trening. Men selv uten å kunne registrere disse nyansene, vil det være mye å hente ved å få kjennskap til hvilke nye muligheter en endret måte å behandle denne kjertelen på gir. Dersom flere blir i stand til å bidra til ytterligere videreutvikling, vil et arbeid med å kunne lage et mer komplett bilde gå vesentlig raskere.
