Bokomtale: Hahnemanns homøopati - klassifisering og behandling av sykdom ifølge dr. Samuel Hahnemann av Ewald Stöteler.

Skrevet av Ph.D. Vatsala Sperling. Oversatt av naturterapeut MNNH Svein Johannessen

Den nederlandske homøopaten Ewald Stöteler har i en årrekke studert og gjort dypdykk i de grunnleggende verkene av homøpoatiens grunnlegger dr. Samuel Hanemann - «Organon» og «De kroniske sykdommene – deres særegne natur og homøopatiske kur». I «Hahnemanns homøopati» går Stöteler grundig til verks og gir oss en forståelse av Hahnemanns ufattelige kunnskapnivå og en inngående innføring i Hahnemanns homøopatiske behandlingsmetode. «Hahnemanns homøopati» er en inspirerende bok og et «must» for terapeuter som behandler etter homøopatiske prinsipper – og da jeg leste Vatsala Sperlings omtale av boken, tenkte jeg umiddelbart at hennes omtale vil være mer inspirerende og lettere tilgjengelig enn den omtalen jeg selv ville ha skrevet. Jeg gir derfor henne ordet:

Bøker blir skrevet av ulike årsaker, med ulike formål. De ser også ut til å ha en variert skjebne om hvordan og hvor de vil ende opp. Hvilke bøker vil bli lest én gang, og hvilke om og om igjen? Hvilke bøker begeistrer oss med sitt godt presenterte og dypsindige innhold? Hvilke bøker beroliger oss ved å gi oss et behagelig budskap? Hvilke bøker får oss til å tenke, og hvilke oppfordrer oss til handling? Og selvfølgelig finnes det bøker som vi stiller oss ganske likegyldige til.

Da jeg mottok Ewald Stötelers bok, var jeg sosial distansert, brukte munnbind og renset posten min. Og bare for å ha det sagt, å motta en bok med harde permer, passet meg ypperlig under pandemien – den var lett å tørke av og rense. Nok om det, jeg setter jeg meg ned for å bla gjennom boken, og sier til meg selv: – Når i all verden skal du få lest denne boken? 551 sider! Og ja, du gjetter helt sikkert riktig; boken ble liggende på skrivebordet mitt i flere dager i påvente av å bli lest.

Da jeg endelig fikk samlet mot og begynte å lese den, måtte jeg bare legge andre bøker og prosjekter til side. Jeg viet all min tid til boken. Jeg bare måtte! Boken holdt meg fanget på en uforklarlig trøstende, behagelig måte.

Etter å ha lest boken én gang, er den nå plassert den i en del av bokhylla mi som er reservert for bøker som «leses om og om igjen» - den type bøker som fungerer som verdifulle «sannhetsjuveler», og som gir meg nye perspektiver hver gang jeg leser dem. «Hahnemanns homøopati» er nå meget logisk plassert ved siden av dr. Hahnemanns medisinske verk, «Organon» (6. utg.) og «De kroniske sykdommene, deres særegne natur og homøopatiske kur» (2. utg.) - begge anskaffet etter å ha lest Ewald Stötelers bok.

Et krevende fag

Homøopati er et krevende fag både for studenter som ønsker å etablere en praksis og for utøvere som prøver å tjene til livets opphold som homøopat. Det skapes et evig jag etter nye magiske remedier og nye metoder å finne disse magiske remediene på.

I denne prosessen kan det dessverre se ut til at vi beveger oss stadig lenger og lenger fra de faglige røttene. Det er med stolthet vi proklamerer at homøopatien har eksistert i 250 år, og at homøopatien er dannet på solid filosofisk grunn, men i det økende drivet etter alt det nye, glemmer vi å sjekke bakspeilet, studere det historiske perspektivet på nytt og se nærmere på hvor homøopatien kommer fra og hvilke faglige kamper våre homøopatiforfedre har måttet kjempe og hvilke faglige seire de vant.

Mange nålevende autoriteter innen homøopatien siterer Hahnemann i rikelig monn og oppfordrer oss til å lese hans originale verk. Selvfølgelig nikker vi alle og er helt enige, men så snart vi er tilbake i vår daglige rutine, blekner dette i forhold til den spenningen vi opplever ved å jage etter det siste nye. Hvem ønsker vel å bli fastlåst av historien når nåtiden og fremtiden er så spennende og aktiv? Og, dersom du nå, når du leser disse linjene, kjenner deg igjen, er du velkommen i klubben.

Nitidig fordypning

Men heldigvis kan jeg love deg at denne tilstanden vil endre seg betydelig etter at du har lest «Hahnemanns homøopati». Jeg oppfordrer deg derfor til å gå til anskaffelse av et eksemplar allerede i dag, og her er grunnen:

I over 35 år har Stöteler fordypet seg og formelig marinert seg i Hahnemanns originale arbeider. Den faglige kunnskapen og bevisstheten han på denne måten har tilegnet seg, har så å si trukket inn i ryggraden hans. Og hvor vil jeg så med denne analogien i en bokomtale som dette?

Dersom Stöteler bare hadde lest originallitteraturen fordi han måtte, ville hans gjenfortelling av Hahnemanns arbeid vært like kjedelig som et stykke tørt bein. Men Stöteler har absorbert Hahnemanns arbeids- og undervisningmetoder, fordøyd det med både psyke og hjerte, brukt denne kunnskapen i sin daglige praksis og sett resultatene, før han så har skrevet denne boken.

Som et resultat av dette, er boken blitt levende, med en skarphet, en sammenheng, en appell og et fokus som stammer fra en «levd opplevelse». Derfor er også denne boken en ren fornøyelse å lese og har en fått en rettmessig plass i min «som-skal-lesesom- og-om-igjen-hylle».

Stöteler opprettholder i hovedsak en enkel stil gjennom hele boka. Han berører et emne og kobler så dette enten til «De kroniske sykdommene» eller «Organon». Å lese denne boken, er en fin opplevelse i seg selv, og med sine 551 sider har denne innbundne boken et utseende som en klassisk, seriøs bok.

At åpningssiden viser et eksempel på Hahnemanns håndskrift, er en nydelig start. Det vitner om skriving utført ved hjelp av en penn med en metallspiss eller en skarp spiss av en fuglefjær, dyppet i et blekkhus - en metode som ble brukt før fyllepennenes og kulepennenes tid. I dag ville vi tenke: hvorfor bry seg med penn og papir så lenge du kan nøye deg med to tomler på en liten skjerm? Med en gradvis utfasing av selve kunsten å skrive for hånd, er det ekstra beroligende å se at Hahnemann skrev for hånd, og at eksempler på hans nitidige skrivekunst fortsatt eksisterer, for den som i det hele tatt bryr seg.

6. utgave av Organon

I forordet skriver Frans Vermeulen: «Glemte byggesteiner fra Hahnemanns lære - slik som læren om miasmer, klassifisering av sykdom og bruken av Q-potenser - har her fått tilbake sin rettmessige plass som grunnleggende prinsipper.» Stöteler har oppnådd denne bragden ved å fokusere på "De kroniske sykdommene" og 6. utgaven av "Organon2. I tillegg kan det sies at han har gjort det på en systematisk og veldig interessant måte.

Stöteler gjør et poeng av at det å kunne kurere en pasient med bare ett middel, er en myte. Noe slikt var ikke mulig på Hahnemanns tid, og det er garantert ikke mulig i 99 % av tilfellene våre i dag heller. Men Stöteler føler seg på trygg grunn i sin påstand om at Hahnemann har lært oss nøyaktig hvordan vi skal lykkes.

Han sier at dersom vi bare ville praktisere homøopatien nøyaktig slik Hahnemann har presentert den for oss, ville suksessraten vår under behandling vært høy. Hahnemanns faglige grep er grundig beskrevet i 6. utgave av «Organon», og «De kroniske sykdommene» viser oss hvordan man klassifiserer sykdommer. Den 6. utgaven av Organon ble ikke publisert før nesten 80 år etter Hahnemanns død. Dermed gikk flere generasjoner av homøopater glipp av den kunnskapen som ble formidlet der. Da utgaven endelig ble publisert i 1921, fikk dessverre ikke bruken av Q-potensene (LM-potensene) som Hahnemann da beskrev, særlig gehør i de homøopatiske miljøene.

Som et resultat av dette, har denne utgaven av «Organon» ofte blitt utelatt i undervisningen på skolene, og de fleste utøvere har dermed praktisert den kentianske måten å repertorisere på – en metode som primært søker etter essensen i sykdomstilfellet i de mentale symptomene, bruker C-potenser, gir én dose og venter på at kuren skal skje. Og dersom kur ikke skjer med den ene dosen av det ene middelet, ender terapeutene opp med å anse seg selv som «dårlige homøopater som ikke klarer å finne det nøyaktige simillimum».

I de 23 kapitlene som utgjør denne boken, avmystifiserer Stöteler homøopatien og gir oss ny kunnskap. Kapittel 3 begynner for eksempel med en forklaring av lignendeloven. Deretter lærer vi på nytt om funksjonelle fysiske symptomer, lokalisering, sensasjoner, modaliteter, følgesymptomer, særegenheter, emosjoner og følelser, årsakssammenhenger, rasjonelle mentale symptomer, generelle symptomer, biografiske livshendelser, arvelig disposisjon, blokkeringer og bruk av konvensjonelle medisiner. Alt beskrevet på en grundig måte, og i mange tilfeller siteres «Organon» i en dekorativ tekstboks.

Sykdomsklassifisering

Kapittel 5 må være en tankevekker, spesielt for amerikanske homøopater. Siden et overveldende flertall av oss ikke er leger, er vi pålagt å si at vi ikke diagnostiserer eller behandler noen sykdommer, og at vi ikke forordner medisiner. I Hahnemanns dager gikk folk til homøopater for å få sine sykdommer behandlet med homøopatiske medisiner.

Også nå går folk til homøopater med en eller annen sykdom som de trenger en behandling for. Stöteler har her gjort sitt aller beste for å bygge opp vår selvtillit ved å åpne skattekisten - «De kroniske sykdommene» - der Hahnemann klassifiserer sykdommer i: akutte sykdommer, sykelige hendelser, epidemiske sykdommer, kroniske sykdommer og miasmatiske sykdommer.

Ved hjelp av vår anamnese kan vi forstå hele sykdomsprosessen pasientene beskriver. Vi kan klassifisere dem på Hahnemanns vis og velge ikke bare ett, men flere midler fra fem forskjellige grupper (planter, dyr, mineraler, nosoder og tautopatiske midler) når vi behandler pasientene våre med Q-potenser.

Akkurat som mange av mine kolleger, har jeg sett mange kasus der symptomer dukker opp på mange forskjellige lokaliteter. Ved repertorisering får jeg opp de velkjente polykrestene og opplever at en dose av det mest indikerte middelet, gjør ingenting! I mine mørkere stunder har jeg til og med kontaktet min kloke mentor, ventilert min frustrasjon og til og med innrømmet at jeg ikke vet hva neste skritt er eller hvordan jeg skal løse kasuset.

På en av sidene i Stötelers bok fikk jeg rett og slett tårer i øynene og følte trøst og lettelse i et klargjørende øyeblikk. Her bruker han et blomsterdiagram for å vise at hver hendelse i livet er som et kronblad i en blomst - livshendelser som er i stand til å skape en sykdomstilstand som kan sette pasienten helt ut av balanse.

Blomsten utvikler seg og endrer seg kontinuerlig gjennom livet, og nå og da vil den forstyrrende energien til ett eller flere av kronbladene være dominerende. Dette dynamiske samspillet mellom ulike livshendelser krever ulike midler for å håndtere sykdomstilstanden som har utviklet seg, og ofte må vi bruke flere homøopatiske midler - sammen, vekselvis eller i rekkefølge.

Dette bidraget fra Stöteler var alt jeg trengte for igjen å bli mitt solfylte jeg, som kan håndtere de dominerende kronbladene og velge løsninger for å rette opp i ubalansen. Heretter trenger jeg ikke å bruke tid på å lete etter «det ene universalmiddelet for enhver ubalanse og forstyrrelse i helsetilstanden» og nærmest drive psykisk selvskading dersom jeg ikke finner det.

Min anbefaling er å gi «Hahnemanns homøopati» full oppmerksomhet – kapittel for kapittel. Dersom du leser boka med tålmodighet, vil du sitte igjen med en rikholdig opplevelse. Les og la sammendragene på slutten av hvert kapittel, synke inn.

Etter at du har brukt tilstrekkelig tid på innholdet i denne boken, les kapittel 23 på nytt. Her presenterer Stöteler kasus han har løst ved å følge «De kroniske sykdommene» og 6. utgave av «Organon» til punkt og prikke.

Klassifisering i praksis

Repertoriseringen han viser er veldig interessant og blir utført under forskjellige underoverskrifter eller -punkter (husk blomst- og kronbladanalogien fra tidligere, der hvert kronblad indikerer en livshendelsene som skaper forstyrrelser i helsetilstanden og fremkaller symptomer). I et av kasusene har Stöteler repertorisert som følger:

• Arvelige symptomer – 8
• Iatrogene symptomer —6
• Biografiske symptomer – 3
• Akutte miasmatiske symptomer – 8
• Konstitusjonelle symptomer - 21
• Totalt antall repertoriserte symptomer - 46

Medisinering er så basert på dynamikken i sykdomsprosessen:

• Sulphur Q1, 5 suksesjoner, inhalering en gang om dagen, om morgenen
• Tuberculinum Q3, 5 suksesjoner, inhalering to ganger om dagen, morgen og kveld
• Apis Q2, 5 suksesjoner, inhalering to til fire ganger om dagen, spredt utover dagen

Alle tre midler har en komplementær effekt, og sammen fører de til en mild og skånsom behandling/kur.

Stöteler presenterer fem forseggjorte kasus som på en vakker måte oppsummerer hele tilnærmingen som er basert på sykdomsklassifisering gitt i «De kroniske sykdommene» og bruken av Q-potenser som beskrevet i 6. utgave av «Organon».

Dette ble kanskje en vel lang bokomtale. Jeg kunne bare ikke styre meg. I stedet for å gi en mekanisk beskrivelse av den fysiske boken, har jeg valgt å beskrive hva denne boken betyr for meg, hva den sier til meg og hvordan jeg vil bruke den fremover.

Dersom du er homøopat som meg, som får sykdomstilfeller og kasus som krever flere forskjellige midler, er denne boken definitivt et ‘must’. Når du først har lest den og lærer å like den, vil du innse at Hahnemanns lære om homøopatisk behandling er fullstendig og konkret og kan brukes i ditt daglige arbeid – for meg, takket være Edward Stöteler og hans vakre bok om klassifisering og behandling av sykdom ifølge dr. Samuel Hahnemann.

God lesning!

Oversettelsen er gjort med tillatelse av Vatsala Sperling og Hpathy.com Hahnemann’s Homeopathy - the Classification and Treatment of Disease According to Dr Samuel Hahnemann by Ewald Stöteler reviewed by Vatsala Sperling (hpathy.com)