Min erfaring som lege og etter å ha undervist helsepersonell i mer enn 40 år, er at det kan lønne seg å ta et raskt overblikk over tingene før man begynner med detaljene. Jeg har derfor lagd en kortfattet oversikt over Borrelia-spiroketene og de sykdommer disse kan fremkalle. Fordi forståelsen av spiroketene og deres sykdomsfremkallende natur har skjedd over tid tror jeg mange som leser boken både vil ha glede og nytte av å forstå hvordan kunnskap utvikler seg. Dette fordi vi er i en fase av historien da vi skal lære om Borrelia på nytt og det kan da være nyttig å se hvordan fortidens leger har slitt for å  vinne kunnskaper og dels hvilken feil de begikk.

Historien om Borrelia–spiroketene begynte i 1868 da den tyske legen Otto Obermeier (1) oppdaget en helt ny type Spirokete (trådbakterie) som viste seg å være nær beslektet med den fryktede Syfilis-mikroben. Den nye Spiroketen fikk navnet Spirilla Gallinarum og ble i 1908 omdøpt til  Borrelia etter forskeren Amedeo Borrell fra Strasbourg . Dette skjedde samme året som tyskerne Schaudin og Hoffer oppdaget Syfilis-mikroben! (2) Denne oppdagelsen gav støtet til en bedre forståelse av en rekke sykdommer. Sykdommer som før hadde blitt forklart på merkelige og uforståelige teorier viste seg å kunne være spiroketeinfeksjoner.

Studiet av spiroketene avslørte snart at dette var mikrober hvis natur stred mot de vanlige dogmer i samtiden. Professor Robert Koch og Louis Pasteur hadde  30 år før  Borrel og Schaudin oppdaget spiroketene postulert at en bakterier ser alltid like dann ut i mikroskopet og at den oppfører seg likt og gir opphav til helt forutsigbare og bestemte sykeligheter som kunne behandles på en bestemt måte. Denne teorien ble døpt monomorfismen, en bakterie en form. Den dannet grunnlaget for det som ble kjent som Koch`s postulater: at når man undersøker en syk, kan man fra den syke hente ut den sykdomsfremkallende mikroben, rendyrke den, artsbestemme den og injisere den i et dyr som ville få samme sykdom. Fra dyret kunne man hente ut den samme formen av bakterien som fra pasienten. Denne teori er fortsatt ”gullstandard” i mikrobiologien og hva alle leger lærer.

Problemet med teorien er at den er hva det sies å være: en antagelse som ikke er understøttet av fakta. For spirokete-forskningen avslørte tidlig at monomorfismen var en foreldet ønskedrøm før den var rukket å bli voksen. Spiroketene viste seg nemlig å være pleomorfe!

I 1907 oppdaget flere forskere (3) at spiroketen ikke bare så ut som en snodd tråd (derav navnet spirokete). De viste seg å kunne skifte utseende ettersom forholdene hos verten endret seg.  Den kan se ut som en tråd, en ”pølse”, et lite frø, bite seg selv i halen og danne en ring eller hylle seg inn i en cyste (blære) som fungerer som en ”overlevelseskapsel ” (4). Med spiroketeforskning døde monomorfismen som faktum, men ble vedlikeholdt som en myte for å redde Koch’s og Pasteur’s ettermæle?

Lenge ble Borrelia-smitte ansett som kun å fremkalle en mild febersykdom, Febris recurrentis (5), som man mente bare krevde kortvarig antibiotikakur. Stort sett ble hele mikroben i en lenger periode glemt av legestanden og kun nevnt i bisetninger i lærebøkene. Denne misforståelsen eller mangel på kunnskap gjorde at Borrelia ikke ble forstått i sin rette sammenheng  blant leger flest. Dette betød ikke at andre og mer isolerte grupper av leger ikke forstod mer. En slik gruppe var det japanske forskningsteamet kjent som U731 som drev intensiv forskning på bakterier, sopp og virus og brukte krigsfanger som forsøksdyr!

U731 forskerne erkjente tidlig at spiroketer var pleomorfe og at de ikke oppførte seg som bakterier flest, men mer oppførte seg som en soppart! Mot slutten av Verdenskrig II oppdaget de også at Penicilliner som anbefales som terapi i Norge, ikke hadde noen effekt. Mikroben døde ikke, den skiftet form og ble bare annerledes og mer kronisk.

For de som vil lese om disse historiske forsøkene kan man prøve å få tak på Barclay Newman’s bok ”Japan’s Secret Weapon” (6). Blant bedriftene til japanerne var å lage hyperaggressive varianter av spiroketene ved å fore de på blod, samt å lage en vaksine mot spiroketer som de var de første og eneste i verden å få til, med mindre deres bedrift bare var propaganda? Etter krigen ble forskerne ved U731 ”tilgitt” av de militære lederne i USA, og mange av disse fikk jobb i USA!

Tyske naziforskere  kjente til disse grusomme forsøkene  ved U731 fordi de var allierte med japanerne og fordi de samarbeidet på en rekke forskningsprosjekter før og under Verdenskrig II . En av disse forskerne var mikrobiologen Erich Traub (7). Etter krigen ble også han tilgitt og fikk jobb ved Forsvarets Forskningssenter : Lab 257 (8) på Plum Island  en del av området Long Island. Man vet at i perioden 1952 og utover ble det gjort studier av hvordan mikrober spredte seg ved blant annet å slippe de ut fra fly over landbruksområder. I forbindelse med Holocaust oppgjøret på vegne av amerikanske jøder fikk dommer John J Lofthus (9) tilgang til en rekke hemmelige papirer. Blant annet en kasse hvor det var tre tomme dokumentmapper med direkte tilknytning til Lab257: To bar navnet til nazi-forbryter og virusforsker Erich Traub. Den tredje mappen i boksen Lofthus fant, bar tittelen: Borrelia! Inneholder var da for lengst fjernet av noen innen regjeringen eller hæren som hadde noe å skjule.

Det finnes ingen dokumenter for at Traub slapp ut Spiroketer i buken på flått, det får overlates til fantasien. Men det er dokumentert at man drev omfattende forsøk med flått som sykdomsbærer i den perioden. Videre er det dokumentert at fugler ble bitt av flått som slapp løs fra forsøksstasjonen for så å fly videre til Connecticut, og det er bevist at rådyr som ble smittet av den samme flåttbestanden, klarte å svømme over sundet til Connecticut. Videre er det dokumentert at slike flått ble ”ladet” med ulike virus og mikrober. Det var i denne perioden mens slike forsøk pågikk, at Polly Murray i Connecticut, på andre siden av sundet for Plum Island, for første gang ble syk med akutt leddgikt etter å ha blitt bitt av en flått!!

Noen få år etter flyttet Polly Murray til Old Lyme kommune. Hennes barn ble syke, og deretter hennes venninne Judith Mensch (10). Sykdommen manifesterte seg med leddgikt, utslett og diaré etter flåttbitt. De to aktivistene oppfordret myndighetene til å utrede årsaken til at de og stadig flere i nabolaget fikk sykdommen .  Polly Murray fikk først diagnosen psykiatrisk sykdom men doktor Allen C Steere (11) ved Yale Universitet tok henne på alvor og han kartla i løpet av ett år sykdommen hos 39 barn og 12 voksne og døpte den Lyme Disease (Lymes Sykdom), forkortet til LD.  Han og hans kolleger delte opp sykdommen i tre stadier; akutt (I), semi-akutt (II) og kronisk stadium (III).

I 1982 oppdager den sveitsisk -amerikanske zoologen William Burgdorfer ved Rocky Mountain forskningssenter (12) at flått tilsendt fra Old Lyme County inneholdt en helt ny type spiroketer i sitt tarmsystem, samt en parasitt som var kjent som mikro-filiaris. Spiroketen ble først identifisert med mørkefeltsmikroskopi og senere artsbestemt med fluorescens-mikroskopi.  Den nye typen (en rømling fra Plum Island?) ble artsbestemt å være en Borrelia-spirokete. Mikroben som reagerte med antistoffer fra blodprøver fra pasienter som hadde Lymes Sykdom. Dermed var Lymes Sykdom forklart. Den nye typen Borrelia fikk navnet etter sin oppdager : Borrelia burgdorferi (Bb).

Siden er det oppdaget 20 ulike genvarianter (genotyper) av Borrelia burgdorferi som går under navnet Borrelia burgdorferi sensu lato.

30 år senere er det oppdaget 300 typer Borrelia; ikke alle like farlige for mennesker, og ikke alle gir samme sykdomssymptomer.  I USA gir Bb for det mest leddplager, i Europa går Borrelia-artene i større grad til angrep på nervesystemet.

I USA blir studiet av Lymes Sykdom administrert av CDC (13) (Senter For Kontroll og Forebygging av Sykdommer) som har liknende oppgaver i det sivile som Folkehelseinstituttet (FHI) i Norge. CDC har både sivile og militære oppgaver og forsynte blant annet forsyn Saddam Hussain med biologiske våpen da Irak og USA var allierte.

CDC (14) og senere IDSA (Det Amerikanske Infeksjons Sykdom Forbundet) inntok tidlig holdningen at Bb var en relativt ufarlig mikrobe som har en helt typisk form og som lett identifiseres med blodprøver, at de aller fleste, om ikke alle, syke kan helbredes med bare 2 - 4 ukers antibiotikakur. Helsedirektoratet som i 2007 nedsatte en arbeidsgruppe for utredning av Borrelia i norsk medisin, konkluderte med det samme da gruppens anbefalinger utkom i 2009 (15).

Leger som følger disse retningslinjene, har ofte sagt i pakt med sin tro at de som ikke blir friske etter en slik kort kur, enten har psykiatrisk lidelser, lider av noe helt annet eller har utviklet en uforklarlig sykdom man kaller Post Borreliose Syndrom. Post Borreliose Syndromet skal ikke ansees å være en vedvarende infeksjon på grunn av underhandling (16)! Følgelig skal slike tilstander heller ikke ha antibiotikaterapi. Etter å ha lest gjennom en rekke dokumenter om  dette ene tema er det forståelig at det ble slik fordi man til å begynne med mistolket blodprøver som skulle indentifisere Borrelia i blodet. Feilen var at forskerne raskt gikk bort fra å studere de sykes blod med mikroskop og deretter begynte å stole på usikre blodtester som til overmål kunne bli negative jo sykere pasienten ble; stikk i strid med hva en først trodde. Alt dette er forklart i boken. Derved fikk ekspertene (17) som skulle gi andre råd, det feilaktige inntrykk av at sykdommen gikk fort over og at de som fortsatt hevdet at de var syke, måtte lide av helt andre ting.

Ikke alle trodde på denne forklaringen om sykdommens enkelthet og blant flere leger i Europa og i USA brer det seg en gradvis erkjennelse av at CDC trolig tok feil.  I USA har leger som føler behov for en mer åpen holdning sluttet seg sammen i forbundet ILADS (Internasjonale Forbund for Lyme og Assosierte Sykdommer). De erkjenner ved forskning, at Borrelia kan opptre med en rekke symptomer som omfatter en rekke organsystemer. Videre hevder de at basert på erfaring kan 2- 4 ukers behandling være for lite og lede til dels alvorlig, kronisk, invalidiserende sykdom som kan kreve langvarig antibiotikakur opptil flere år (18)!

Pasientene ble fanget mellom de to grupper leger; den offisielle holdningen i USA og de land som følger CDC at dette er en enkel sykdom og de andre som mener at Lyme Sykdom faktisk kan arte seg som en kronisk lidelse.  Det oppstod en polarisert situasjon med til dels steile fronter; verst i USA der leger som går mot CDC/IDSA ender opp med å trekkes for retten og kunne miste sin lisens slik det vises i filmen «Under Our Skin» (19).  I Europa er situasjonen bedre. I Norge der FHI følger USA, ser det ut til at man kan ende opp som i USA med mindre det ikke snart kommer en bedre kunnskap på bordet. Neurolog Randi Eikeland ved SSHF i Arendal har i denne situasjonen prøvd med et prisverdig tiltak; å begynne å samtale med pasientene for å få i gang en dialog. Jeg synes dette virkelig er prisverdig og forstår ikke helt hvorfor enkelte  eksperter, professorer og vanlig leger har ikke alltid vist seg å være like villige til dialog.

Samtidig med  denne mindre lykkelige situasjonen skjer det til dels revolusjonerende erkjennelser om Borrelia.  En er at Borrelia trolig ikke er å betrakte som en helt vanlig bakterie, men hører med til en gruppe pleomorfe parasitter som har to livssykluser; en i parasitten som bærer smitten og en helt annen livsform hos verten der den formerer seg og skifter form, genstruktur og væremåte alt etter vertens kjemi, syre/base-likevekt, immunsystem og antibiotika som inntas av verten (20).

Referanser: