Da Otto Obermeier oppdaget det vi kaller Borrelia i 1868 hadde man allerede en intens debatt i den fransk-germanske medisin mellom den selvlærte vaksineforskeren Louis Pasteur og mikroskopisten og farmasøyten Antoine Bèchamp. Pasteur holdt seg til teorien om at infeksjonssykdommer kun var et uttrykk for bakterienes egenskaper. Bèchamp hevdet at sykdom var samspill mellom pasientens helse og mikroben og at man med god allmenn helse godt kan ha bakterier i kroppen uten å bli syk av dem.

Pasteurs argumenter viste seg i ettertid å være bygd på delvis forfalskede journaler; men fordi han hadde skapt en enormt profitabel vaksineindustri ble hans feil tilgitt og hans produkter en av grunnpilarene for dagens medisinske industri. Bèchamp som bevislig aldri forfalsket sine funn, ble grunnleggeren av pleomorfismen og videreførte helhetsmedisinens idealer, men ble deretter glemt og gjenoppstod i 1960-tallets alternativmedisinske forskning.

I søken etter sannheten om Borrelia oppdaget jeg at Pasteurs oppdagelser ga få nyttige informasjoner pr i dag (2014); men at Bèchamps forskning fortsatt var av største betydning for å forstå både mikrobers pleomorfe natur og terapi av de syke.

Behov for antibiotika
1800-tallets medisinske storheter som Pasteur, Henle og Koch hevdet at bakterien er alt, miljøet betyr intet. I deres fotefar vandret så Paul Erlich og Sa-Hachiro Hata, forskerne som lagde den første medisinen mot spiroketer, døpt substans 606, som senere ble til Salvarsan og en del av inntektskildene til firma Hoechst. Midlet drepte spiroketer, dessverre også en del pasienter. I 1928 oppdaget Flemming Penicillinet som først ble kommersialisert i 1942! Siden den tid er alle enige om at antibiotika virker, bare ikke hvor bra, hvor mye og når.

Det moderne industrielle jordbruket og helsevesenet uten liberal bruk av antibiotika er i dag en umulighet. Betalingen: forurensning av miljøet, resistente mikrober, befolkningseksplosjon av individer som ellers aldri ville ha levd opp.

Ansporet av en nærmest guddommelig suksess, hva er mer naturlig enn at vi tror at antibiotika kan drepe enhver bakterie, herunder Obermeiers bakterie som belgieren Borrel gav navn til 40 år senere? Problemet er at ideen var god, men ikke utkommet. Alt i 1911 hadde mikrobiologer som tyskeren Hindell erkjent at Borrelia var pleomorf (skiftet form og derved egenskaper) og at det ikke var sikkert at antibiotika ville drepe enhver form.

I 1940 gjorde japanske forskere den dyrekjøpte erfaringen at Penicillin ikke dreper Spiroketer; en observasjon som siden ikke er motbevist… Likevel er Penicillin anbefalt av så godt som alle leger. Hvorfor? Jo, fordi leger ikke er nøyaktige nok. Ved bruk av ultra-mørkefeltsmikroskopi (UMFM), en teknikk som har vært kjent siden 1920-tallet, er det synbart for enhver med tilstrekkelig syn, at spiroketene ikke dør etter endt Penicillinkur selv om sykdommen forbigående blir bedre!

Hvorfor blir da noen permanent bra? I følge doktor Bela Bozsik, legen med 120.000 diagnostiserte Borrelia-syke i sin CV, har mange Borrelia-smittede god nok immunitet til at lymfesystemet kan overta når antibiotika har redusert antall mikrober til et passende nivå. Om den så forsvinner, kan bare den som behersker UMFM vurdere, mener forskere som Bozsik. Gjør man det, kan man hos mange gjøre en forbløffende oppdagelse; det finnes friske bærere! Etter endt terapi lever bakterie og pasient i en symbiose. Hva som så skjer i fremtiden når vertens immunsystem svikter, strides de lærde om. Mange mener å vite at en rekke kroniske autoimmune og neurologiske sykdommer kan oppstå som følge av at en lenge sovende mikrobe utvikler seg på nytt.

Ny erkjennelse
Etter 2. verdenskrig var Borreliose kjent blant et fåtall leger, men ignorert blant det store flertall. Mange mørkefeltsmikroskopister hadde sin bakgrunn i tysk medisin, dens bedrifter og åpenbare misforståelser. Storheter som Gunther Enderlein har helt klart beskrevet Borrelia i sine skrifter, men har neglisjert betydningen av den. Andre som fulgte etter ham, som Wolfgang Grüger, så og beskrev spiroketer, men trakk den slutningen at alle spiroketene var syfilis.

Før, under og etter annen verdenskrig var det stor spredning av syfilis i Tyskland, men ikke alle spiroketer som ble oppdaget var syfilis. Mye var Borrelia, og derved ble det skapt underlige teorier om at det som ikke kunne forstås som syfilis kunne være trådformer av andre mikrober.

Mye kom på plass med sveitseren Willy Burgdorfer som i 1982 identifiserte Obermeiers spirokete alias Borrelia i buken på flått fra Lyme County der Lyme’s leddgikt herjet. Borrelia var satt på dagsorden 114 år for sent, og terapien man valgte var selvsagt antibiotika.

I 1993-94 kom den første offisielle USA-protokollen mot Lyme-Borreliose som var basert 100 % på antibiotika og dessverre anbefalte blant annet Penicillin. Det som var enda verre; var at mikroskopi ble ignorert. I 2000 kom en ny utgave som hadde preg av å være et autoritativt pålegg, og i 2006 kom de tilrådningene som mer autoritetstro leger så på som beviset for at den medisinske elite nå hadde talt en gang for alle; en protokoll som dessverre fordømmer helhetstenkning og ignorerer mikroskopering, og nok en gang anbefaler Penicillin!

Dette resulterte i den berømmelige Borreliose-krigen. Hovedpersonene bak de ”offisielle tilrådningene” var på en eller annen måte tilknyttet IDSA, Legeforeningen for smittsomme sykdommer, CDC (det amerikanske motstykket til Folkehelseinstituttet), og noen av rådgiverne var indirekte knyttet til vaksineindustrien via patentrettigheter. Rådene var for å si det mildt ”underlige”; nesten uansett hvor syk pasientene var skulle man i 2-3 uker innta antibiotika og ikke noe mer.

Mange leger som hadde lang erfaring med kronisk Lyme-Borreliose innså at rådene var langt fra optimale. Disse startet da ILADS (Foreningen for Lyme og beslektede sykdommer), og allerede i 2001 kom ILADS med sin motmelding som legger til grunn legenes erfaringer. ILADS rapporten tar høyde for helhetstenking, bruk av komplementær medisin og er liberal i bruken av antibiotika. Rapporten er slik jeg har kommet til å se det, mer pasientorientert; men har en slående svakhet: den vektlegger ikke mikroskopi og er derfor svekket i forståelsen av diagnose og vurdering av effekten av terapier.

Fordi ILADS-medlemmene går mot den mektige halvstatlige CDC, følte CDC at deres autoritet ble satt i tvil overfor leger og publikum. Dette var uønsket og som motsvar begynte CDC medlemmer å ”rakke ned ” på ILADS rådene ved å kalle dem antibiotikamaksimalisme og foreningens medlemmer for uansvarlige leger. Det dreide seg med andre ord om ”karakter-mord” og å så tvil om kollegers dømmekraft; en taktikk som dessverre har fulgt Borrelia-krigen deretter.

Debatten som oppstod og som endte i en voldsom krig leger i mellom, er dramatisert i filmen Under Our Skin; en dokumentar jeg selv holder for å være en av de ti beste dokumentarer jeg noen sinne har sett. Typisk for norsk rettroenhet har verken NRK eller TV2 turt å sende den. En filmskaper jeg kjenner som har renommé for å være en hardtslående skaper av dokumentarfilm, og som virkelig har satt krig og kriminalitet på dagsorden, forklarte det slik: Norsk statlig medisin er noe man ikke uten videre tør kritisere for mye!

Norske retningslinjer 
Etter at IDSA /CDC-rapportene kom på markedet, nedsatte Helsedirektøren en norsk Arbeidsgruppe etter modell av den amerikanske. Gruppen hadde 17 medlemmer hvorav 7 hadde politisk erfaring. Det virket som om regjeringen Stoltenberg fra starten anså Lyme-Borreliose og flått som et helse-politisk spørsmål, med vekt på det politiske. Politisering av helsespørsmål er i så fall ikke nytt. Helt siden helsedirektør Carl Evangs dager etter 2. verdenskrig, har helse i Norge vært politisk styrt, en tradisjon man ikke har endret men styrket. Legers handle- og meningsfrihet har ikke hatt de beste levekår i skyggen av kravet om å følge ledelsens retningslinjer.

Da den norske rapporten kom i 2009, var den således et faglig og helsepolitisk dokument som liknet IDSA/CDC- okumentene og videreførte norsk helsepolitisk tenkemåte om styring ovenfra og ned. I dette tilfellet var pålagte råd enkle: Norske diagnosemetoder er bra nok. Flått og Borrelia er enkle problemer. 2-4 ukers kur med mild antibiotika er ”nok” for de fleste, selv for alvorlig neuroborreliose!

Mens IDSA/CDC-rapportene klart sa fra at de var tilrådninger, og at leger står fritt i sitt valg av medisinering, (noe som kom til å variere fra delstat til delstat i USA), utviklet anvendelsen av de norske ”retningslinjene” seg til å bli mer en slags ”medisinsk lov” der leger bestemt ikke skulle stilles fritt med hensyn til å bedømme/dømme rapportens anbefalinger.

Konflikten mellom enkeltlegers ønske om fritt å handle ut fra erfaring og skjønn og Helsedirektoratets og Folkehelseinstituttets forståelse av egne ord som en slags lov, førte til den kortvarige norske Lyme-Borreliose-” krigen”. Krigen bestod i at et fåtall Oslo-leger søkte råd hos tyske leger i Augsburg og ILADS i USA, og startet Norsk Borreliosesenter, fulgt opp av liknende tilbud ved Balderklinikken i Oslo.

Noe norsk organisert ILADS-opprør var det aldri snakk om. Norsk Borreliosesenter ble som man vet i dag, en kortvarig historie som resulterte i at sentrets leder Dr. Luneng mistet sin lisens, og de andre legene ble ”spredd for vinden”. Balderklinikken trakk tilbake sitt tilbud.

De to professorene Laane og Mysterud, som en kort periode tilbød mikroskopering av Borrelia, fikk også erfare krav om å gå i takt med flertallet av legene, og måtte trekke tilbake sine tilbud. De ble en stund truet av Helsedirektoratet, som hevdet at deres forskning måtte destrueres fordi prøvetakingen ikke var godkjent av Helsedirektoratet!!

Laane og Mysterud er nå engasjert av Folkehelseinstituttet, oppslag i Dagbladet 14. mai 2014.

Er antibiotika nok?
Hva er beviset for at noe virker? Det enkleste svaret er; at problemet pasienten har forsvinner. Men er det svar godt nok? Borrelia er her en læremester i denne formodningens tilkortkommenhet. Så følg med, enhver som tror at fravær av symptom er det samme som sunnhet.

For hva er sykdom? Hahnemann, homøopatiens far, hadde en god ide som fortsatt er brukbar: Sykdom er kroppens reaksjon på en sykdomsårsak. Lyme-Borreliose er derfor kroppens reaksjon på mikroben. Reaksjonene er dels immunologiske, dels reaksjon på bakterietoxiner og dels skader på vev fremkalt av mikroben. Fordi skader og immunreaksjoner kan skje i ulik grad i ulike vevstyper har Lyme-Borreliose en særdeles sammensatt ytringsform som i stor grad avhenger av pasientens allmenne helse og immunsystemets sunnhet når bakterien entrer blodstrømmen fra en blodsugende flått.

Dårlig immunsystem betyr omfattende vevsskader, men minimalt med immunsymptomer. Godt immunsystem betyr mindre vevsskader, men desto mer immunreaksjoner som manifesterer seg som allergier og autoimmune sykdommer. Når man setter i gang med antibiotika vil naturlig nok et visst antall Borrelia-mikrober dø; men langt fra alle, og mørkefeltsmikroskopet avslører en ubehagelig erkjennelse: 2-3 ukers terapi er for lite for de fleste. Det er fortsatt levende spiroketer i blodet!!

Hvorfor blir så noen bedre? Fordi de har god allmennhelse og et bra immunforsvar, og når antall angripere synker kan immunsystemet rense opp i restene og holde mikrobetallet på et behagelig nivå - og vi har en frisk bærer. Det kan derfor være hold i at det er ”nok” med kortvarig terapi… hos de som har de rette forutsetninger.

For de med svekket allmennhelse, redusert immunsystem og derfor lav IgG og IgM på ELISA og Blot, får man inntrykk av at infeksjonen er ufarlig og at terapi virker fort fordi verdiene er så lave. Men her legges veien åpen for kroniske tilstander. Hos slike har ILDAS og Augsburglegene rett.

Men blir disse bedre med langvarig terapi av kronisk syke? Ja, alvorlig syke blir bedre av langvarig antibiotika- terapi, men også her ser man et ubehagelig fenomen: Borrelia fortsetter å leve i blodet i en eller annen form og kun de som følges opp med immunterapi, kosthold, kosttilskudd osv. blir vesentlig bedre. Det er derfor hold i kritikken fra ekspertene i direktoratet: langvarig terapi er ikke veien til endelig løsning; ofte er det veien til bakterieresistens, vevsskader og bivirkninger av antibiotika.

I denne debatten synes mikroskopistene å ha en nøkkel: ultra-mørkefeltmikroskopene som ved avansert teknikk kan filme levende pleomorfe spiroketer hos mange mennesker, selv etter behandling!

Dersom dette er riktig og man velger å tro hva man ser i mikroskopet: Hva oppnår vi med terapi? Jeg er ikke ekspert og mitt svar må tas som hva det er; en foreløpig erkjennelse basert på 2 års arbeid med boken min om flåttbårne sykdommer. Det kan da se ut som om suksessfull terapi skaper: friske bærere!! Mislykket terapi skaper det motsatte: kronisk syke bærere.

Dette er en interessant og nyttig erkjennelse som kun kan møtes med rette tiltak: livslange helhetsmedisinske tiltak som: giftfrie, økologisk sunne matvarer, mosjon, mental trening for å holde sympatikus-stressreaksjoner nede, og tilskudd av mineraler, vitaminer og enzymer. Ved i tillegg å bruke immunstimulerende planteprodukter og probiotika; i det hele tatt det beste fra helhetsterapi, så kan man leve som frisk bærer vel og lenge. Hvor lenge?

Det jeg har lært i arbeidet med boken har munnet ut i følgende positive synspunkt: Du kan etter å ha fått påvist Borrelia og fått behandling leve bra hele livet ut dersom du følger de beste rådene fra helhetsmedisinen, som bekjent ligger disse nær det beste i naturmedisinen og skolemedisinen. Derfor: samarbeid, – ikke mer krig...