
Matintoleranse og tarmflora – mye mer enn cøliaki
Symposium i Karl Reichelts ånd
Lab1s årlige symposium, som ble avholdt fredag 9. juni, ble dedikert til minnet om Karl L. Reichelt som gikk bort 29. oktober 2016. Han fikk gleden av å få oppleve at hypoteser han fremmet for 20-30 år siden endelig har begynt å bli akseptert i mange miljøer. Forskning har etter hvert bekreftet mange av hans ideer om sammenhenger mellom matvareintoleranse, peptider og tarmflora.
Symposiet samlet rundt 150 deltakere og diskuterte problemstillinger rundt mikrobiomet, gluten, irritert og lekk tarm, samt hva tester kan fortelle om hvilken betydning dette har for den enkelte. Ifølge arrangørene har det skjedd en dreining når det gjelder bakgrunnen til deltakerne. Under de første symposiene var det en overvekt av terapeuter som ikke var autorisert helsepersonell. Etter hvert har det blitt et større og større innslag av leger. Inntrykket er at disse kommer på grunn av de behovene deres pasienter har til annen oppfølging enn det som inngår i det offentlige helsevesenet system.
Mikrobiomet
Der vi tidligere bare snakket om tarmflora som sammensetningen av de ulike mikroorganismene som befinner seg i vår tarm, brukes nå i stedet begrepet mikrobiomet som en motsats til det humane genomet. Mikrobiomet er summen av alle gener fra mikrober som lever inne i hver enkelt av oss. Vi har fått vårt eget mikrobiom dels fra vår mor, og dels fra omgivelsene. Sammensetningen blir påvirket av hvordan vår egen human-genom er satt sammen, men også av bruk av antibiotika, priobiotika og diett. Det har vist seg at disse har en så stor innvirkning på hvordan vi fungerer, både når det gjelder kroppslige funksjoner og hvordan vi oppfører oss, at mange mener at mikrobiomet må ansees som et eget organ. Den største delen av vårt mikrobiom befinner seg i tarmen.

Fra venstre: professor Robert Yolken og Dag Tveiten fra Lab1
Glimt fra årets symposium
Startforedraget ble holdt av professor Robert Yolken fra John Hopkins University School of Medicine som diskuterte sammenhengene mellom psykiatriske lidelser, tarmhelsen og mikrobiomet. Spesielt refererte han til forskning fra Sheppard Pratt studiene (om psykiske lidelser). De finner forskjell i sammensetningen av tarmfloraen mellom kontrollgrupper og de med psykiske lidelser. For schizofreni er tendensen en økning av mikroorganismer som transporterer lipider og sukker samt en reduksjon av energimetaboliserende. Når de har forsøkt å finne sammenhenger mellom kosthold og psykiske lidelser er det spekemat og mani som skiller seg ut. Yolken mener at dette mest trolig skyldes tilsetningen av nitrat/nitritt. Effekter av spekemat som er laget ved tradisjonell røyking er ikke undersøkt nøye nok til at vi vet om det finnes sammenhenger også der. I Sheppard Pratt studiene har de også sett på om det finnes en sammenheng mellom bruk av antibiotika og utløsning av psykisk lidelse. Igjen finner de den klareste sammenhengen når det gjelder mani. Videre har de forsket på bruk av probiotika etter schizofreni utbrudd. Dette ser ut til å kunne hjelpe pasienten til å komme tilbake til et normalt liv raskere selv om de psykiske plagene pasienten rapporterer ikke nødvendigvis blir borte.
Erik Hexeberg, kjent som «lavkarbolegen», delte med salen sine erfaringer i å bruk laboriatorietester. Flere av pasienthistoriene gjaldt pasienter som ikke responderte på lavkarbo diett, men hvor senere laboriatorietester viste at det for disse var intoleranse for melkeprodukter som var pasientens hovedproblem. For å belyse hvor vanskelig det er i mange tilfeller å finne den enkelte pasients problem, fikk vi se laboratorietest fra en pasient som hadde utslag på det meste. Dersom en matvaregruppe forårsaker lekk tarm, vil dette som oftest medføre testutslag på mange andre matvarer. Dag Tveiten fra Lab1 var inne på det samme i sitt åpningsinnlegg. Testene kan bare gi oss analyseresultatene, mens vi terapeuter må tolke disse i forhold til pasientene det gjelder og legge opp behandlingen etter dette.
Tanker etter symposiet
I ly av den siste tids diskusjon om det er slik at vi naturterapeuter har en tendens til å overdiagnostisere våre pasienter, finner jeg dette symposiumet både lærerikt og interessant. Jo mer kunnskap vi som terapeuter har, jo bedre vil vi være i stand til å vurdere et testresultat, uansett om det gjelder en laboratorietest eller et resultat gitt av maskiner vi bruker i vår praksis. En test som gir et tydelig utslag, vil ikke i seg selv kunne fortelle om grunnen til dette utslaget. Det er kun terapeutens forståelse av hvordan testen fungerer sammenstilt med forståelse av vår menneskelige biologi og den enkelte pasients bakgrunn (arv, livsstil, sykdom m.m.) og nåværende livssituasjon, som kan gi grunnlag for å stille diagnose og legge opp et behandlingsopplegg. Lab1s symposium har ikke bare gitt en mulighet til de som bruker laboratoriets tester til å forstå disse bedre, men også bedre forståelse til terapeuter som ikke bruker tester hvorfor behandlingsopplegg som fungerer for enkelte, ikke fungerer for andre med samme symptom.