Jeg har vært styreleder eller styremedlem i Norsk Homøopatisk Pasientforening, NHPF, den eneste pasientforeningen innen alternativ medisin, i til sammen ca 25 år. Jeg uttaler meg nå som privatperson.

Det er et paradoks at de som i realiteten var initiativtagerne til opprettelsen av NAFKAM er spilt fullstendig ut over sidelinjen. Sett utenifra lever NAFKAM i sitt eget elfenbenstårn og har egentlig liten eller ingen kontakt med dem de var ment å representere. Jeg ville tippe at det i beste fall ville bli ramaskrik fra Legeforeningen hvis det var alternative utøvere som skulle avgjøre hvilken medisinsk forskning det skulle bevilges statlige forskningsmidler til.

På verdensbasis er homøopati og akupunktur de mest dominerende formene for alternativ medisin. Nå elleve år etter starten, har NAFKAM begynt å forske på tradisjonell kinesisk medisinsk akupunktur. Men det er ikke på eget initiativ. Det er etter pålegg fra Helsedirektoratet, siden det er et helsesamarbeid mellom Norge og Kina. Ikke en eneste gang har NAFKAM tatt initiativet overfor den eneste pasientforeningen innen alternativ medisin, NHPF. I forbindelse med forskningsmidler fra EU i 2009 til andre behandlingsmetoder for influensa, foreslo jeg for lederen av NAFKAM  å søke midler for å forske på homøopati og influensa. Jeg fikk som svar at fundamentet ikke ville være godt nok for å få midler. Jeg er helt overbevist om at det var en riktig vurdering. Men hva har NAFKAM gjort for å bygge et fundament når det gjelder homøopati? Absolutt ingenting. Etter det jeg kjenner til har heller ikke Norske Homeopaters Landsforbund, NHL, eller andre organisasjoner som representerer alternative utøvere blitt kontaktet av NAFKAM for at det skal bli innledet et samarbeid. Skulle jeg ta feil, er jeg den første til å beklage det og da gjør jeg det som er blitt så vanlig i våre dager: jeg legger meg langflat,- og i tillegg tar jeg et homøopatisk preparat.

I egenskap av representant for NHPF har jeg møtt leder av NAFKAM en rekke ganger på møter og konferanser, også før NAFKAM ble opprettet. En mulig grunn til at han har møtt velvilje i det alternative miljøet er hans interesse for vegetarisk kosthold og hans forskning når det gjelder kaffe. Men når det gjelder en dypere forståelse av energetiske behandlingsmetoder i motsetning til skolemedisinske, er jeg usikker på hvor grunnleggende forståelsen er. Alternativ medisin er noe annet enn fragmenterte biter som kan settes inn i en skolemedisinsk tenkning og sammenheng. Å vite at en kan sette akupunkturnåler i håndleddet ved kvalme er eksempel på det.

Det det til syvende og sist dreier seg om for en leder, er hvor lojaliteten går. I valget mellom skolemedisinen og alternativmedisinen er jeg ikke i tvil om at det er skolemedisinen som trekker det lengste strået. Det er heller ikke så merkelig siden hovedtyngden av de faglige ansatte ved NAFKAM har bakgrunn som leger. Jeg antar at NAFKAM har en relativt fri stilling og kan forske på det de vil og bruke de forskningsmetoder de ønsker. Det blir derfor interessant at institusjonen forsker på det særegne og i liten grad på det representative. Det er et paradoks at ifølge NAFKAM, så benytter halvparten av Norges befolkning seg av alternativ medisin og så velger de å bruke ressurser på eksepsjonelle sykdomsforløp. Til å begynne med var kravet for å bli med i registeret at pasienten hadde en medisinsk diagnose. Etter hver innså de det meningsløse i at pasienten måtte oppsøke lege for å bli med. Dette ble derfor endret. Målsettingen for NAFKAM var å bli den ledende forskningsinstitusjon innenfor dette feltet. Det er derfor lett å trekke den slutningen at prestisje, status, forsknings-publikasjoner, vitenskapelige artikler i anerkjente tidsskrifter og annen meritterende virksomhet, blir det overordnede målet på samme måte som er tilfellet for resten av den akademiske verden. Innenfor det medisinske miljøet har såkalt evidensbasert forskning, som i realiteten er doble blindtester, forrang og høy status. Riktignok har NAFKAM brukt kvalitative metoder, og metodebruken er ikke hovedproblemet, men hva det forskes på. Det ville i prinsippet ikke være noe til hinder for å lage en forskningsdesign med en forsøksgruppe og en kontrollgruppe, hvor den ene med en bestemt sykdomsdiagnose fikk skolemedisinsk behandling og den andre homøopatisk. En kunne til og med benytte seg av dobbel blindtest, men da måtte deltagerantallet være så stort at individuell homøopatisk behandling, som er basisen for all homøopatisk behandling av kroniske sykdommer og de fleste akutte sykdommer, ville kunne være gjennomførbart.

Det er mulig at selvforståelsen hos medisinerne ved NAFKAM er at de representerer en spydspiss når det gjelder forskning på alternativ medisin og mange innenfor det medisinske miljøet vil til og med se på dem som en torn i øyet. Men ingen trenger å bekymre seg for det.

I beste fall er de et politisk alibi for de politikerne som ikke ønsker en autorisasjon av homøopater, akupunktører og andre seriøse alternative utøvere. Jeg ser på NAFKAM som mange gjorde da Miljøverndepartementet ble opprettet for nærmere 40 år siden. En kan vel kanskje si at departementet i de aller siste årene har vært noe annet enn et alibi for politikere som ønsket at det skulle se ut som de gjorde noe for miljøet.Den uvitenskapelige fremstillingen han gir av alternativ medisin og i særdeleshet homøopati, etterlater ingen tvil om hva han mener.

Hvis noen skulle være i tvil om hvilke interesser NAFKAM ivaretar, kan en bare se på en sentral aktør, som kreftlegen Terje Risberg. I Trøndelag praktiserer legen David de Clive-Lowe alternativ kreftbehandling. Det falt noen tungt for brystet at han hadde uttalt seg på You Tube for et par år siden. Adresseavisen, hadde store oppslag over flere dager over denne ”kvakksalveren”. Alle som var imot ham fikk komme til ordet med til dels store oppslag, bl.a. flere kreftleger ved St. Olavs Hospital, fylkeslegen i Sør-Trøndelag, Legemiddelverket og NAFKAM. Ingen av legens støttespillere fikk ytre seg i avisen. Bidragsyteren fra NAFKAM var Terje Risberg som også var redaktør for boken Kreft og alternativ behandling. Den uvitenskapelige fremstillingen han gir av alternativ medisin, og i særdeleshet homøopati, etterlater ingen tvil om hva han mener.

Det positive med NAFKAM er at de har hatt forskere som har fremlagt faktadokumentasjon når det gjelder hvem brukerne av alternativ medisin er og helsearbeideres holdninger til det samme. Det er vel neppe noen som blir forbauset over at kvinnelige helsearbeidere har langt mer positive holdninger enn menn, yngre mer enn eldre, allmennleger mer enn sykehusleger og at hver tredje sykepleier er positiv, mens bare 4 % av kreftlegene. Kun 2 % av legene og hele 22 % av andre helsearbeidere hadde brukt homøopati.

Hvis NAFKAM pretender å bli tatt på alvor av den halvparten av den norske befolkningen som har oppsøkt en alternativ utøver, er det helt nødvendig at de ansetter utøvere fra de alternative medisinske retningene de ønsker å forske på. Om de ikke fyller kravene til det medisinere definerer som forskning, har NAFKAM en utfordring. Kanskje en institusjon som er etablert for å forske på det alternative blir nødt til å tenke alternativt også når det gjelder forskningskompetanse.

I den tiden hvor den nå avdøde sosiologen Laila Launsø, var knyttet til NAFKAM ble det utført mye god sosiologisk forskning på alternativ medisin.

For eksempel: