Biopati

Biopati kommer av det greske ordet Bios = liv og Patos = følelse, lidelse, sykdom. Metoden er et helhetlig analyse- og behandlingssystem som ble grunnlagt av den danske terapeuten Kurt Wienberg Nielsen i 1981.

Biopatiens grunnleggende teori baserer seg på at sykdommer ikke er noe som rammer tilfeldig, men utvikles grunnet indre og ytre belastninger. Likeledes at helse er noe som kan gjenopprettes når kropp og sinn får de rette forutsetninger for dette.

Den første biopatiskolen ble etablert i København i 1981. I 2005 ble den første norske skolen etablert: Akademiet for Biologisk Medisin.

Biopati defineres av dens grunnlegger, Kurt Nielsen slik: ”Menneskets allmenntilstand sees i biopati som en naturlig konsekvens av dets samspill med miljøet, forholdet til andre mennesker og livet rundt seg, til seg selv og til selve tilværelsen. Det vi normalt kaller sykdom er et biprodukt av en mer omfattende degenerasjonsprosess, og denne degenerasjonsprosessen er en naturlig konsekvens av vår samlede livssituasjon. Virkelig helbredelse krever reelle forandringer i et menneskes liv, psykiske så vel som ernæringsmessige og fysiske”.

Vi ser av dette utsagnet viktigheten av å ta alle menneskers forskjellige aspekter inn i en behandlingsprosess. Det nytter lite å behandle med fotsoneterapi eller akupunktur om kostholdet er mangelfullt, eller ta kosttilskudd om man trenger urter for å stimulere nyrenes energi.

Cellen er den fysiske kroppens minste enhet. Hver celle består av en mengde mikroskopiske strukturer som utfører livsviktige oppgaver inne i cellen. Cellene i kroppen vår sies å ha sin opprinnelse i urhavet hvor de levde i et meget stabilt miljø. Ved utnyttelse av oksygen i atmosfæren forlot de sine trygge omgivelser i havet. En av de viktigste grunnene til at disse primitive cellene kunne leve og utvikle seg på jorden var utviklingen av en cellemembran. En beskyttende hinne som kunne holde det indre i cellen i konstant balanse på samme tid som skadelige stoffer ble holdt ute. Ved å være semipermeabel (halvgjennomtrengelig) kunne viktige næringsstoffer opptas, mens truende stoffer holdes ute.

Gjennom alle disse millioner av år er det dog en ting som aldri har forandret seg: cellenes behov for å leve i et stabilt miljø. Dette kalles homøostase. Alle kroppens prosesser har kun ett eneste formål: å opprettholde homøostasen for cellen - kroppens grunnfunksjon. Homøostase er cellens livsbetingelse og dette avspeiler seg i alle kroppens funksjoner.

Begrepet ”homøostase” (likevekt) er grunnleggende innen biopati, og blir analysert fra både et orientalsk synspunkt (balansen mellom yin og yang), og vestlig synspunkt (cellens behov for likevekt). Sykdom utvikles når homøostasen brytes, det vil si når summen av de belastninger vi blir utsatt for overskrider kroppens iboende evne til selvregulering. Vi kaller alle disse belastninger med et felles uttrykk for antihomøostatiske faktorer. Antihomøostatiske faktorer kan være:

Psykiske faktorer
Under psykiske faktorer finner vi for eksempel psykisk stress, emosjonelle konflikter, utilfredsstillende arbeidsforhold, sorg, bekymring, sinne, angst, depresjoner.
Genetiske faktorer
Vår medfødte konstitusjon har mye å si for vår helse.
Mikrobiologiske faktorer
Kroppens helse baserer seg på et livsviktig forhold mellom symbiotiske mikroorganismer og selve vertsorganismen. Kroniske infeksjonsfokus og forskyvning av kroppens indre miljø kan få mikrober til å utvikle seg patogent.
Kjemiske faktorer
Kjemiske faktorer som miljøgifter, tilsetningsstoffer i mat og drikke, kaffe, sigaretter og medisiner - er en annen vanlig belastningsgruppe som hyppig truer kroppens homøostase.
Fysiske faktorer
Fysisk stress, mangel på søvn, mosjon og frisk luft. I tillegg til dette finnes påvirkning av stråling fra mikrobølgeovner, TV, data, mobiltelefoner, kraftledninger og lignende.

Det er sjelden en enkelt faktor som gjør oss syke. Det er summen av alle belastningene vi utsetter oss for - i forhold til kroppens og psykens evne til å omsette, bryte ned og fjerne eventuelle belastninger - som bestemmer helsen vår.

Hvis summen av de belastninger kroppen blir utsatt for overskrider dens evne til å opprettholde likevekt, utløses en serie fysiologiske reaksjoner slik at cellen på best mulig måte kan opprettholde sine livsbetingelser. Dette kalles for adaptasjon eller tilpasning. Kroppen går igjennom en rekke faser i sin søken etter likevekt. Dette kalles i biopati for adaptasjonsfaser:

Fase 1. Regulasjon
Kroppens friske tilstand hvor organismen regulerer belastninger utenfra og innenfra.
Fase 2. Dysfunksjon
De antihomøostatiske faktorer overskrider kroppens normale evne til regulasjon. Her vises økt aktivitet av avgiftningsorganene, utslett, hodepine, tretthet og muskelspenninger.
Fase 3. Akutt dysbiose
Hvis sykdomsfremkallende mikrober som virus, bakterier og sopp kommer innenfor kroppens naturlige barrierer - hud og slimhinner, setter vårt indre immunsystem i verk en mengde prosesser. Vi snakker her om akutte infeksjoner som forkjølelse, influensa, mavekatarr, blærekatarr m.m.
Fase 4. Kronisk dysbiose
Hvis belastningen som skjer i fase 3 er for sterk for kroppens immunforsvar, eller kroppens selvregulasjon undertrykkes med medisiner som motarbeider immunsystemet, oppretter kroppen reserveløsninger. Når det skapes en ubalanse mellom kroppens symbiotiske mikrober (den vennligsinnede bakteriefloraen) i forhold til de sykdomsfremkallende parasitter, resulterer dette i en dysbiose, nemlig en overvekt av mikrober som er skadelig for kroppens likevekt. Kroppens reserveløsning er å avgrense en spredning av mikrobene, den danner et infeksjonsfokus. De vanligste fokusområder er: mandler, mellomøre, bihuler, tarmsystem, urinblære og kjønnsorganer. I denne fasen finner vi de kroniske infeksjonene. Resultatet av kroniske infeksjoner (kronisk dysbiose) er økt tretthet, belastede avgiftningsorganer, nedsatt vitalitet og økt mottakelighet for alle typer infeksjoner.
Fase 5. Allergi
Immunsystemet har gjennom tusenvis av år lært seg å skille mellom hva som er skadelig for vår kropp og hva som er nyttig. Når immunsystemet begynner å miste denne evnen som det gjør i en allergitilstand, er dette en naturlig konsekvens av fase 4 - kroniske dysbiose.
Fase 6. Depotdannelse
Helt fra fase 4 hvor det oppstår et kronisk infeksjonsfokus, skapes en indre forgiftningskilde hvor toksiner akkumuleres. Kroppen overlever en dysbiose ved å lagre toksiner i ikke vitalt vev som bindevev, muskler, sener og ledd. Konsekvensen av dette er lidelser som åreforkalkning, blodpropp, åreknuter, gikt og andre leddsykdommer, muskellidelser, nedsunkne organer, prolaps, forstørrelse av organer og utposninger i tarmene.
Fase 7. Intracellulær dysbiose
Når vev og vevsvæske over tid blir belastet, kan den siste skansen brytes, og vi får en dysbiose inne i selve cellen. Cellestoffskiftet bryter sammen, og grunnlaget for kroppens homøostase er borte. I denne fasen oppstår sykdommer hvor cellene oppfører seg unormalt.

For å få kroppen tilbake til sunnhet og homøostase, må vi snu prosessen og få til et motsatt faseforløp. Dette gjøres ved å styrke kroppens egen regenerasjonskraft på samme tid som vi fjerner de belastninger den er utsatt for. Forutsetningen for at en regenerasjon skal kunne skje er at de antihomøostatiske belastningsfaktorer minskes, og at kroppens egen regenerasjonskapasitet økes. Dette gjøres via:

Kostterapi
Via kosten tilfører vi kroppen de nødvendige byggesteiner den trenger for å utføre sine oppgaver.

Vitamin- og mineralterapi
Via terapeutiske doser av vitaminer og mineraler øker vi kroppens funksjoner og tilfører viktige antioksidanter som beskytter kroppen vår mot giftstoffer. Vitaminer og mineraler styrker kroppens organer samt immunsystemet slik at organfunksjonene lettere normaliseres.

Immunterapi
Immunterapi eller symbioseterapi renser ut infeksjonsfokus som ofte er den opprinnelige årsak til kroniske lidelser. Disse er nødt til å renses ut da de konstant belaster kroppens organfunksjoner. Slimhinnene i fordøyelseskanalen styrkes og regenereres da disse er bolig for ca. 75 % av immunforsvarets celler. Innen biopati anvendes blant annet biologisk immunterapi fra Sanum-Kehlbeck.

Regulasjonsterapi
Regulasjonsterapi består av helbredende planter og urter som avgifter og regulerer kroppen.

Alle disse regenerasjonssystemene (kostterapi, vitaminer og mineraler, immunterapi og regulasjonsterapi) setter kroppen i en situasjon hvor den kan regenerere seg selv og gjenopprette homøostase - en tilstand som er en forutsetning for reell sunnhet og god helse. Alle klienter behandles etter individuelle behov.

Hva kan jeg vente meg i en behandlingssituasjon med biopati?

En biopatisk konsultasjon består av et klientintervju, testing, behandling og oppsett av en biologisk kur. Testmetoder en biopat utfører kan være irisdiagnostikk (viser kroniske tilstander innen organer og slimhinner), tungediagnose, kinesiologitest av meridianer/muskler, hårmineralanalyse (viser mangler på mineraler og mulige tungmetallforgiftninger), undersøkelse av ømme punkter under foten og i øret (svekkelser og blokkeringer av indre organer, skjelett og muskulatur), samt Spenglersantest (viser mikrobers dysbiotiske utviklingstrinn som mulig årsak til kroniske lidelser).

Basert på intervju av klienten og diverse testmetoder, setter en biopat opp en biologisk kur bestående av eventuelle kostholdsendringer, kosttilskudd, immunterapi og urtemedisin. I tillegg til dette kan en biopat ofte tilby behandlinger som fotsoneterapi og øreakupunktur for balansering av indre organers funksjon, samt avspenning.

En biopatisk førstegangskonsultasjon tar ca. 1 ½ til 2 timer. Biopaten kan tilby behandlinger etter individuelt behov hos den enkelte klient og det settes opp en retest etter ca. 4 til 6 uker.

Fagkrav til biopat MNNH eller naturterapeut MNNH med biopati som hovedterapiform

Biopatirelaterte fag inkludert naturmedisinsk grunnutdanning 560 undervisningstimer
Grunnmedisinske fag 300 undervisningstimer
Generelle fag/veks-fag 50 undervisningstimer
Totalt undervisningstimer 910 timer

Egenstudietimer (910 t x 1,1)= 1.001 timer
Totalt studieomfang 1 911 timer

Generelt om NNH-terapeuters behandlingstilbud

Ein godkjent NNH-terapeut er pålagt i si marknadsføring spesielt å nemna den eller dei terapiformene vedkomande har godkjenning i, slik at pasientar kan være trygge på å få kvalifisert behandling i dei terapiformene som blir nytta - uansett om dette er ein eller fleire. Når det gjeld tilleggsterapiformer som blir nemnt og som NNH ikkje har godkjenning for, har terapeuten ansvar for nødvendig og forsvarleg kompetanse. Dette er også stadfesta i ansvarsforsikringa som kvar einskild terapeut har.

Dei ulike faggruppene eller sentralstyret/landsmøtet i NNH har hovudansvaret for å fastsetja utdanningsnivå i dei ulike faga. Omsynet til at dei fleste integrerar fleire terapifag i sin praksis, har gjort at NNH satsar på å kvalitetssikra solide grunnutdanningar tilpassa ein naturterapeutisk praksis og med gode føresetnadar for vidare spesialisering - jfr. dei ulike fagkrava under terapibeskrivelsane.

Fagkrava i dei allmenndannande faga er i dag på minimum 300 undervisningstimar eller tilsvarande 30 studiepoeng i høgskulesystemet for grunnmedisinske fag (anatomi, fysiologi, patologi osb.), 50 undervisingstimar i Generelle fag (etikk, kommunikasjon osv.) og 110 timar i Naturmedisinsk grunnutdanning.

Hovudmålet med desse allmenndannande faga er å utdanna terapeutar med ein høg etisk standard, gjera dei i stand til å kommunisera med andre fagprofesjonar og utvikla ei kritisk tenking til både seg sjølv, sitt eige fag, etablerte sanningar og nyare forsking/kunnskap. Vidare å skapa ei forståing for hovudprinsippa innan ulike klassiske naturmedisinske system for dermed å tydeleggjera den naturterapeutiske identiteten og komplettera forståinga og utøvinga av dei ulike terapiformene.

NNH har vedtektsfesta etiske regler som medlemma er forplikta til å fylgja.

Organisasjonen har også eit klageorgan/etisk råd som pasientar kan bruka om dei meiner seg feilbehandla i forhold til nemnde regelverk. Terapeutmedlem pliktar å ha oppslag om dette på venterom/kontor.

biopati