Aftenposten publiserte 4. mars i år en artikkel forfattet av allmennlege Jørgen Skavlan Den ble av de fleste oppfattet som et krast og tildels usaklig angrep på alternativ medisin. Lege Vilhelm Schjelderup sendte innlegget som her gjengis, til Aftenposten som svar på Skavlans artikkel. Aftenposten unnlot å publisere Schjelderups uttalelser.

I Aftenposten fredag 4. mars har allmennlege Jørgen Skavlan et gnistrende innlegg ’Vitenskap og tarmskylling’ mot alternativ medisin. Jeg skal først fremheve hvor jeg er enig med Skavlan. Det gjelder at sunn skepsis hører med blant legens dyder. Og det gjelder vår felles reaksjon på at helsemarkedet i økende grad preges av kommersielle krefter uten solid etisk forankring. Og i enda høyere grad gjelder det vår felles ærefrykt for ”kroppen vår – en presis organisme som gitt litt tid har en utrolig evne til selvhelbredelse, uten terapi, pulver og piller.

Helbredelsessystemet
Kroppen har virkelig en utrolig evne til å reparere seg selv, det vi kaller selvhelbredelse. Uten denne evnen til selvhelbredelse ville ikke livet ha kunnet utvikle seg på denne vår klode. Den er en forutsetning for all legegjerning, noe vi alle tar for gitt. Hva nytte ville vi ha av kirurgi, dersom sår ikke ville gro? Problemet er bare at vi ikke har noen adekvat vitenskapelig teori for å forklare helbredelsesprosesser. Og dette er alvorlig fordi kroniske sykdommer like meget kan skyldes svikt i kroppens helbredelsessystem som kroniske patogene faktorer.

Spørsmålet om helbredelsessystemet er således av helt sentral betydning for legevitenskapen. Men nettopp fordi vi her mangler en vitenskapelig teori, har ikke dette kommet virkelig i fokus i moderne vitenskapelig forskning. Det blir stående som et vitenskapelig tomrom. Dette tror jeg er en viktig årsak til den splittelse vi i dag ser mellom etablert og alternativ medisin.

Egen bakgrunn
Med bakgrunn fra norsk helsevesen ble jeg for alvor engasjert i disse spørsmålene på begynnelsen av 1970-tallet. Ungdomsnarkomanien var den gang blitt et økende problem, og jeg så hvorledes vår ukritiske tro på at det fantes kjemiske hjelpemidler for alle tilværelsens belastninger, hadde bidratt til dette. Som rådgivende lege for trygdekontorer hadde jeg dessuten erfart at vi ofte måtte uføretrygde pasienter uten å kunne stille en skikkelig medisinsk diagnose, langt mindre gi adekvat medisinsk behandling. Det var grunn til ydmykhet, og grunn til å spørre om vi hadde noe å lære av andre tilnærminger til medisinen. Dette var bakgrunnen for at jeg tok opp studiet av akupunktur og andre alternative metoder. Jeg følte at vi her trengte en bred vitenskapelig debatt. Så snart jeg følte meg på rimelig trygg vitenskapelig grunn, skrev jeg i 1974 boken ’Legekunsten på nye veier’.

Er medisinen en vitenskap eller et trossystem?
Det lyktes meg imidlertid ikke å få i gang en vitenskapelig debatt. Boken ble anmeldt av professor Birger Kaada med kritikk av Cappelens forlag for å ha utgitt den. Det lyktes meg senere å komme i positiv dialog med Kaada, og jeg kom til å se på ham som min kanskje viktigste allierte i norsk medisin. I 1989 trodde jeg å ha samlet et mer solid vitenskapelig grunnlag da jeg utga boken ’Nytt lys på medisinen’. Denne gang ble jeg anmeldt av professor Per Fugelli. I anmeldelsen i blant annet Tidsskrift for Den norske legeforening karakteriserte Fugelli meg som ”en kjetter i norsk medisin” og ”en falsk profet”. Siden dette ikke bare var en kritikk av boken, men av meg som person, fikk jeg anledning til å svare i tidsskriftet. Det gjorde jeg under tittelen ’Er vår medisin en vitenskap eller et trossystem?’ Dette har jeg ennå ikke fått svar på.

Sannheten er vel at legestanden historisk sett er et laug, og at selv om medisinen har fått universitetsstatus, vil laugs-interessene stadig kunne dominere i forhold til prinsippene for akademisk vitenskap. Vi mangler dessuten en tradisjon for teoretisk medisin som akademisk disiplin. Derved vil den etablerte medisin lett få anstrøk av å være et trossystem utilgjengelig for grunnleggende vitenskapelig selvkritikk.

Ensidige biokjemiske forklaringsmodeller
Vår tids medisin domineres av biokjemiske forklaringsmodeller, og biofysiske forklaringsmodeller har for eksempel vanskelig for å vinne innpass. Albert Szent-Györgyi hadde et stort navn i medisinsk vitenskap med Nobelpris for sin forklaring av C-vitaminets virkning, da han i 1941 erklærte at han var kommet til at det var umulig å forklare livsprosessene på grunnlag av biokjemien alene. Det trengtes noe mer, og han foreslo halvlederelektrisitet, idet han pekte på at det var påvist at viktige biomolekyler har halvlederegenskaper. Men Szent-Györgyi ble ikke tatt alvorlig, og det ble endog antydet at den geniale forskeren var blitt senil!

Det var likevel enkelte forskere både i Øst og Vest som ble inspirert av Szen-Györgyi. I år 2000 gikk Nobelprisen i kjemi til tre forskere (Heeger, MacDiarmid og Shinkawa) for ”oppdagelse og utvikling av polymere molekyler som leder elektrisitet”. Det kom da frem at dette hadde vært oppdaget av flere forskningsgrupper tidligere, noe verken Nobelkomiteen eller prisvinnerne hadde vært klar over. Nobelkomiteen fikk tåle hard kritikk. Men som Szent-Györgyis elev, James Oschman, fremhever, skyldtes ikke dette uhederlighet, men at det er alvorlig svikt i den vitenskapelige kommunikasjon mellom forskjellige forskningsfelt. I sin bok ’Energy medicine in therapeutics and human performance’ gir han en oversikt over den betydelige utviklingen i biofysisk forskning i løpet av de siste 50 år som stort sett er ukjent i vår etablerte medisin, men som Oschman mener legger grunnlaget for fremtidens medisin.

Kampanje mot homøopati
Skavlan kommer med voldsomme utfall mot homøopatien. Her slutter han seg til en pågående kampanje, særlig i England, der homøopatien har hatt status på grunn av Royal Homeopathic Hospital og fordi kongefamilien benytter homøopatiske leger. Men før vi kaster homøopatien og dens grunnlegger Samuel Hahnemann på skraphaugen, bør vi minnes at da Hahnemann fikk sin informasjonsbrosjyre om kolera forbudt i Tyskland under koleraepidemien i 1830, var det ikke fordi han anbefalte homøopatisk behandling, men fordi han rådet folk fra å dele seng med en kolerapasient. I sitt syn på kolera som en infeksjonssykdom var han flere årtier forut for andre leger i Europa. De legene som behandlet kolera med homøopati under epidemiene på 1800-tallet, hadde en dødelighet blant sine pasienter på rundt 7 % mot en dødelighet på 20 - 40 % blant befolkningen for øvrig. Og fra spanskesyken like etter første verdenskrig har vi et materiale på over 20.000 pasienter som ble behandlet med homøopati med en dødelighet på under 1 % mot en dødelighet på ca. 10 % i befolkningen for øvrig.

Mens Skavlan beskylder homøopatene for å være uetiske, ble jeg slått av deres høye etiske standard da jeg tok opp homøopatien på 1970-tallet. Kampen om homøopatien har pågått i 200 år, og den er stadig brennaktuell. Her må jeg imidlertid henvise til hva jeg har skrevet om emnet i boken ’Nytt lys på medisinen’

Se artikler relatert til: