Hva er det egentlige resultatet av NAFKAMs kvalitetssikring av naturterapi? Og - kan leger og medisinalbransje bare gjøre akkurat som de vil når det gjelder salg og markedsføring av produkter og tjenester, mens naturterapeuter er underlagt strenge regler?

Det er vel ikke bare meg som synes regler for markedsføring av naturmedisin er uforståelige og strenge? Jeg ble utdannet ernæringsterapeut i Danmark ferdig 2006 (Center for ernæring og terapi)  og har vært medlem av Danske Ernæringsterapeuter. Der har jeg deltatt i flere diskusjoner om regler for markedsføring av produkter og tjenester. For to år siden jeg bestemte meg for kun å virke i Norge, og jeg har brukt tid på å finne ut av hvordan klimaet for naturterapi er her til lands og på etableringen av firmaet mitt. Jeg må forholde meg til reglene, men jeg er nysgjerrig og søkte  rundt for å finne grunnlaget for reglene.

Først tok jeg kontakt med likesinnede i NNH. Vi har laget en gruppe som heter NNH - markedsføring lover/regler på Facebook for de interesserte, og deretter snakket jeg med en juridisk seniorrådgiver i Forbrukertilsynet. Hun henviste meg til NAFKAMs sider. NAFKAM er et nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin som har det nasjonale ansvaret for forskning på og informasjon om alternativ behandling.

Der fant jeg deres definisjon av ernæringsterapi, og det må være denne som legges til grunn for reglene for markedsføring, altså hvilke ord jeg kan bruke i min markedsføring. Jeg vil bare skrive en helt vanlig setning for de aller fleste nordmenn, nemlig at et lavt og stabilt blodsukker virker forebyggende på livsstilsplager som Diabetes II, men selve ordet FOREBYGGER er forbudt for meg. Jeg nevner ingen produkter, ingen dietter og ingen form for behandling. Når jeg leser det NAFKAM skriver om ernæringsterapi og ser på kildene de henviser til når de skriver at «16. februar 2015 inneholdt kildene våre ingen oppsummeringer om ernæringsterapi eller ortomolekylærmedisin som system», betyr det at det «etter deres kriterier ikke finnes solid vitenskapelig dekning for å  hevde at ernæringsterapi eller ortomolekylærmedisin som system virker» og da lurer jeg på hvordan de har kommet frem til det.

Jeg er over gjennomsnittet interessert i ernæringsterapi, og  dykket ned i NAFKAMs kilder. Der finner jeg blant annet Cochrane. Siden jeg er utdannet i Danmark, kjenner jeg litt til Det Nordiske Cochrane-instituttet. Jeg har nettopp deltatt på et symposium i København med den nå avsatte lederen for dette instituttet, Peter Gøtzsche. Det er liten tvil om at både han og andre som var med på dette symposiet mener de kan bevise at deres kritiske meninger og budskap om andre resultater enn det medisinalbransjen selv offentliggjør, blir tiet ihjel. Og han ble nettopp avsatt av de andre lederne i Det nordiske Cochrane-instituttet fordi han hadde en annen oppfatning av en sak en dem.

Jeg kjenner ikke til de andre fire andre kildene som NAFKAM henviser til, men jeg har lært noe om en metode som ofte legges til grunn for forskningsresultater, kalt EVIDENS. Det er uklart for meg hvilke metoder de fem forskjellige nevnte kilder har brukt, det tror jeg man skal lete godt etter, men hvis de har brukt EVIDENS, så vil jeg si at det er egnet til vurdering av ernæringsterapi. Jeg har oversatt til norsk det min danske kollega Kirsten Skjerbæk har skrevet om EVIDENS:

Generelt kan man si at bevis for søk innenfor den farmasøytiske industri bygger på:

• Kontrollerte kliniske studier - som regel forstått som randomiserte kontrollerte eksperimenter, som regnes som det høyeste evidensidealet.
• Utføres nesten alltid i sykehusregi, og handler om uttesting av effekt av ett enkelt preparat eller en enkelt prosedyre.
• I undersøkelsen måles effekt sammenlignet med placebo eller et allerede kjent preparat.
• Man tester på en gruppe mennesker som har en spesifikk diagnose.
• Kriteriene fastsettes slik at man så spesifikt som mulig kan vise at/om preparatet har en virkning på spesifiserte symptomer eller opplevd tilstand.

Denne tilnærmingen er kostbar. Den egner seg godt til å studere effekt av spesifikke preparater på spesifikke symptomer, og dårlig til å studere annet enn farmasøytiske preparater og til å studere helhetlige sammenhenger og helsebyggende arbeid. Tilnærmingen kan gi skjevheter i forhold til alder og kjønn og individuelle forskjeller av alle slag, og krever undersøkelsesbetingelser som ligger ofte langt fra den virkelighet som man møter i almen praksis.

Når det gjelder forståelsen av det som NAFKAM skriver om ernæringsterapi og at det innebærer: «høye doser med næring» og at dette er grunnen til at de er skeptiske, vil jeg bare kort nevne at i 1936 sendte den daværende amerikanske regjeringen ut en bekymringsmelding om at jordsmonnet var i ferd med å utarmes og at næringsinnholdet i maten var for dårlig. Det skrev Niels  Christian Geelmuyden om for en del år siden i en artikkel i Aftenposten. Niels Christian Geelmuyden har strenge krav til dokumentasjon, og jeg vil henvise til boken «Pillebefinnende» som beskriver en annen del av vår bransje: Nemlig pilleindustrien og nordmenns forbruk av medisiner. Ellers vil jeg anbefale leseren å dykke ned i «Sannheten på bordet» av samme forfatter. Leser  man den, vil NAFKAMs vurdering av ernæringsterapi falle på sin egen urimelighet.

Jeg har valgt å arbeide med et av de få områdene innen ernæring som det kan settes to streker under svaret på: Blodsukkerverdier. Jeg underviser i hvordan gjøre målingene på en sånn måte at  man forstår hvorfor tallene blir som de blir (høye eller lave, stabile eller ustabile alt etter hva man har spist og gjort). Det er enkelt og et godt resultat kan oppnås på relativt kort tid. Og akkurat det med resultater på kort tid, er kravet jeg stiller til meg selv for at jeg skal kunne se mine kunder i øynene.