Etter at NOU 1998:21 Alternativ medisin ble lagt frem, opplevde vi i NHPF (Norsk homøopatisk pasientforening) det etterfølgende tøværet. For en forening som hadde vært i kamp med myndighetene om homøopatiens eksistens gjennom rettssak med staten, var det stort å bli tatt inn i varmen. Det er forståelig at alle som har levd i «utenforskap», opplever det som fantastisk å endelig å bli sett og hørt. Men faren er av vi kan bli både naive og gjøre alt vi kan for å komme inn i varmen, som kanskje ikke er så varm, men klam, når det kommer til stykket.

Innlegget henviser til tidligere debatt i Naturterapeuten mellom Cand.polit. og homøopat Thore K. Aalberg og NAFKAM-direktør Vinjar Fønnebø. Vinjar Fønnebø og Ola Lillenes, informasjonssjef i NAFKAM, har kommet med tilsvar til dette innlegget.

• Se Sluttord fra NAFKAM til Thore K. Aalberg

For første gang i Norge tok i 2005 en homøopat doktorgraden. Det var Aslak Steinsbekk. Hans biveileder var nåværende direktør for NAFKAM (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin), Vinjar Fønnebø. En av konklusjonene var at det var ingen forskjell på placebo og homøopatisk behandling når det gjaldt luftveisinfeksjoner hos barn.

Ifølge en undersøkelse utført av NAFKAM ved Trine Stub og publisert i 2017, kan ikke konklusjonen tolkes på en annen måte enn at alternativ medisin er kun placebo. I 2011 forsket NAFKAM, også ved Trine Stub, på bivirkninger av homøopatisk behandling. En behandling som ifølge NAFKAM er virkningsløs. Undersøkelsen ble muliggjort ved at NHL (Norske homeopaters landsforbund) bidro ved å trekke ut 100 av sine medlemmer som delte ut spørreskjema til 15 av sine pasienter. NHL rekrutterte altså 1.500 deltagere til NAFKAMS «forskning» på bivirkninger av homøopati. Ellers har NAFKAM gjennom blant annet samarbeid med alternative utøver rekruttert pasienter til sitt prestisjeprosjekt «uforklarlige sykdomsforløp» RESF (Register for eksepsjonelle sykdomsforløp).

Går en inn på NAFKAMs informasjonsbank, NIFAB, hevder de at «Nifab.no er et statlig nettsted som tilbyr kunnskapsbasert, upartisk informasjon om alternativ behandling».  De skriver videre: «Det å utsette viktig og virksom behandling til fordel for bruk av homøopatiske midler, regnes likevel som den største risikoen forbundet med behandlingen». Ser en på hva de skriver om homøopati, vil jeg anta at flere medlemmer av NHL ikke opplever at NIFAB gir et nyansert bilde. I dag står det under «forsiktighetsregler» at pasienten skal snakke med legen. Underforstått at pasienten skal oppsøke lege føreeventuell homøopatisk behandling.

På et møte i Saborg (Sammenslutning av alternative behandlerorganisasjoner) i 2014, representerte jeg NHPF. Jeg ba om en samtale med NIFABs informasjonssjef, Ola Lillenes, om det som stod skrevet om homøopati. Han sa ja til det, men unngikk meg på resten av møtet. Senere har jeg sendt spørsmål om hva slags yrkesprofesjon som har skrevet innholdet. Men det har ikke ført til noe svar. Jeg har gjennom «Naturterapeuten» vært i debatt med Vinjar Fønnebø, som ikke ønsket å gi tilsvar til mitt siste innlegg. Hva begrunnelsen for at den ellers så debattglade og skriveføre Fønnebø ikke svarer, kan man jo bare spekulere i. NIFAB nevner ikke NHPF og ikke minst rettsaken de hadde med staten for vel 50 år siden. De skriver heller ikke et ord om at Sveits har sidestilt homøopati med skolemedisin. Heller ikke et ord om NHL og heller ikke noe av den forskningen som dets utmerkede blad, Dynamis, referer til.

I mitt første innlegg i Naturterapeuten skriver jeg blant annet:

«NAFKAM har vært ute i hardt vær i den senere tid. Først kom evalueringsrapporten. Avkler man rapporten sitt akademiske språk, er det en ramsalt kritikk av NAFKAMs prioriteringer. Forskerne mener det blir for smalt å forske på bare tre av et hundretalls behandlingsformer, og de er entydige at forskningen må rettes mot nasjonale forhold. Egentlig kan det tolkes som en kritikk mot at for mye av ressursene er brukt på å bygge opp den prestisjetunge databanken for eksepsjonelle sykdomsforløp. Rapporten nevner også at brukergruppene av alternativ medisin har hatt lite nytte av NAFKAMs forskning. Senere har tenketanken Civita i sin rapport om alternativ behandling anbefalt at NAFKAM legges ned.

Men det som ser ut til å ha hatt størst betydning for NAFKAM og ikke minst dets appendix, NIFAB, den såkalte informasjonsbanken, er professorklagen med professor Kristian Gundersen, alternativmedisinens motstanderes talerør, i spissen. NIFABs «informasjon» om alternativ medisin er mer katolsk enn paven. Pasientene blir oppfordret til å oppsøke lege.

Det må være vanskelig å ri to hester samtidig. Derfor er det befriende at direktøren omsider toner flagg og indirekte viser at NAFKAM i realiteten er et mikrofonstativ for skolemedisinen og ikke minst myndighetenes alibi når det gjelder alternativ medisin.»

I sitt tilsvar avviser Fønnebø kritikken og skriver:

«I dette tilfellet, ser vi derfor gjerne at Aalberg supplerer sin kritikk med flere konkrete anbefalinger av hva vi bør gjøre annerledes.

I Naturterapeuten nr 2-2016 fremmer Thore Aalberg sterk kritikk av både NAFKAM som forsknings- og informasjonssenter og av undertegnede personlig».

I mitt tilsvar skriver jeg:

«Det er positivt at Fønnebø inviterer til videre dialog ved at jeg blir bedt om konkrete anbefalinger om hva NAFKAM bør gjøre annerledes. På vegne av NHPF ba jeg for at par år siden om en dialog med NIFABs leder for at NIFAB skulle gi en mer balansert fremstilling av homøopatien. Jeg spurte også om hva slags profesjon vedkommende som hadde ført dette i pennen, tilhørte. På det daværende tidspunkt var det i hvert fall ikke ønske om noen dialog. Så spørsmålet er fortsatt ubesvart. Jeg er ikke ute etter å henge ut vedkommende som skrev teksten. Vedkommende har antagelig bare gjort det vedkommende har blitt bedt om. Men det hadde vært interessant for den videre dialogen hva slags profesjon og faglige interesser vedkommende representerer. Slik som teksten står i dag, kunne den gjerne ha vært ført i pennen av professor og «sjefsanklager» av alt som smaker av alternativ medisin: Kristian Gundersen. Den største kritikken mot hjemmesiden er alt det som ikke står om homøopati: Utbredelse, sidestilt med skolemedisin i en rekke land, forskning – hvor også skolemedisinens gullstandard, doble blindforsøk, er benyttet.

Fønnebø skriver i sitt innlegg:

«… at det fra begge sider har blitt rettet kritikk mot NAFKAM».

Jeg er kjent med professorklagen for noen år siden. Men hvor mange fra skolemedisinsk hold har kritisert NIFABs omtale av homøopati og andre alternative behandlingsformer? Hvis NIFAB begrenser forskning til det som publiseres gjennom PubMed, sier det seg selv at konklusjonene når det gjelder alternativ medisin er basert på den «vitenskapelige» skolemedisinen.

Det blir nærmest patetisk og pompøst, eller i best fall billig retorikk, når Vinjar Fønnebø sier at deres samfunnsoppdrag er å tale pasientenes sak. Så lenge det også innebærer at pasienten skal oppsøke lege for å spørre om råd angående bruk av alternativ behandling, kan jeg ikke se annet enn at NAFKAM har tatt standpunkt for skolemedisinen. Derved er det lett å trekke den konklusjonen at NAFKAM fungerer som et mikrofonstativ for myndighetene.

Min første anbefaling er å ha tre versjoner av informasjon beregnet på det norske folk: En skrevet av alternative utøvere, en av skolemedisinere og en av NAFKAM. Hvis det skulle vise seg at de to siste så og si er identiske, holder det med NAFKAMs versjon. Min andre anbefaling er å lytte til alternative utøvere. La de bestemme hva det skal forskes på, så kan NAFKAM bidra med sin forskningskompetanse. Først da har NAFKAM sin eksistensberettigelse.

Med den forskningen som er gjort av NAFKAM når det gjelder homøopati, er konklusjonen at den største bivirkningen av den påståtte virkningsløse homøopatien, med unntak av placebo, er at pasienter ikke benytter seg av skolemedisinsk behandling. Derfor er jeg redd for at NHL og homøopater gjennom sitt samarbeid med NAFKAM, bidrar til forskningskonklusjoner som  undergraver homøopatien.