Intervju med lege og naturterapeut Hanna Christine Myhre

Hanna Christine Myhre har drive naturterapeutisk praksis i Bergen gjennom fleire tiår, hovudsakleg med soneterapi  og homøopati. Ho har også utdanning frå barnevernskule og grunnfag i psykologi. Dei fyrste praksisåra hadde ho ved barnepsykiatrisk avdeling på Haukland sjukehus, og seinare på helsestasjon og som skulelege. Behandling av barn har vore ein vesentleg del av hennar praksis.

Det har i media vore ein del negativ fokus på behandling av barn med alternative medisinske metodar. Kva råd har du til terapeutar i høve denne pasientgruppa?

- Det er ikke enkelt å svare kort på dette, men to viktige forutsetninger bør uansett være til stede: du må  like barn, og kontoret bør være barnevennlig, dvs. leker lett tilgjengelig, noen barnebøker, evt.  barneblader. 

- Det er også viktig at man går rolig til verks. Med helt små barn og første gang, er det alltid  bra at foresatte er til stede. Når tilliten er opprettet, er det greit om de venter utenfor.

- Kjenner du barna fra før, er det enklere. Her kan småprat om noe som interesserer dem, være lurt.

- Ellers lar jeg lar dem alltid gå og «velge leker» først, og gjerne la de få leke litt mens foreldrene blir intervjuet. Ofte lar jeg foreldrene gå ut etter at kontakten er etablert, men det vil variere fra barn til barn. Er barna små, er foreldrene inne hele tiden, men jeg henvender meg hele tiden til barnet og snakker til foreldrene via dem og ikke «over hodet» på barna. Etterpå, når det er deres tur, spør jeg om hvorfor de kommer til meg, om de har vondt noe  sted eller om det er noe som er vanskelig?

- Ettersom jeg ofte bruker soneterapi, forklarer jeg at jeg skal «kose litt med føttene deres» – og at de må si  fra hvis noe gjør vondt. For hvis jeg trykker under foten på min måte, vil de få det bedre med det som er «grunnen til at de kommer».

- Det er også fint å tøyse litt og å få dem til å le, og å ha oppmerksomhet på det de leker med og  kommentere det.

Har det vore tilfelle der du har avslutta behandlinga på grunna av at dei opplever smertene som ubehagelege
eller blir redd av ein eller annan grunn?

- Nei, det kan jeg ikke minnes at jeg noen gang har gjort, eller har opplevd som nødvendig. 

Kan det tenkjast at enkelte naturmedisinske behandlingsmetodar ikkje burde praktiserast overfor barn? Fleire aktørar har blant anna peika på kopping, tarmskylling, akupunktur osb.

- Det er vanskelig å se at det kan være formålstjenlig å påføre barn opplevelser som kan være ubehagelige/smertefulle uten at man samtidig kan kommunisere med dem og forklare hva som skjer. Det stiller i så fall store krav til behandleren for å skaffe trygghet i slike situasjoner.

- Hvis man først har vunnet barnets tillit, så kan man enkelt forklare hva behandlingen går ut på med noen få enkle ord samtidig med at man bare går i gang. Hele tiden må man være 100 % tilstede i  kontakten med barnet og «leke» behandlingen fremover. Småprat og støttende utsagn gir trygghet.  Terapeutenes adferd modereres selvfølgelig etter barnets alder. Hvis noe forventes å gjøre vondt, så spør  om det gjør vondt mens du gjør det. Hvis det gjør det, så «blåser» man og gnir litt på foten. Ubehaget  forsvinner jo alltid med det samme. 

- Hovedkunsten er altså å distrahere barnet med småprat passende for  aktuell alder, vise medfølelse og å «leke» med foten og behandlingen.

Se artikler relatert til