Intervju med homeopat Jarle Botnen

Jarle Botnen har om lag 38 års erfaring innan den naturmedisinske behandlingstradisjonen. Bø i Telemark har vore basen hans i alle desse åra, der han også har etablert seg med familie. Jarle er i dag aktiv tillitsvalt både i NNH og i SABORG.

Du må vel reknast som ein av pionerane innan den organiserte naturmedisinen i Norge. Fortel litt om kva som vekte interessa for naturmedisin og vegen fram mot etablering av praksisen som du starta i 1980.

- Jeg var 18 år og hadde fått sommerjobb i en stor mekanisk fabrikk med fast tilsatt bedriftslege som jeg ble sendt til en morgen jeg kom i svime på jobb. Jeg hadde ikke sovet på grunn av sterke smerter på ene sida på overkroppen. Fikk sykemelding i 2 - 3 uker og smertestillende etter jeg fikk vite at jeg hadde fått  helvetesild. En eldre kar på jobben der tipset meg om en eldre kar i byen (Skien) som hadde kurert folk  for dette. Jeg fikk en pillekur av denne homeopaten og var etter 1 til 2 dager på jobb igjen. I min naivitet  gikk jeg straks igjen opp til bedriftslegen og viste han pillene, tenkte det var noe han ikke visste om og ba  han friskmelde meg. Hans reaksjon gjorde meg veldig forundra; hvorfor ble han arg og avvisende – var  det ikke bra at jeg var så fort tilbake i jobb? Dette gjorde at jeg et år seinere etter avtjent siviltjeneste fikk kontakt med homeopat Bjørn Olav Røssberg og lege Jens Lunden som var i startgropa med NAN-skolen.  Avla eksamen her 5 år etterpå i 1979/80 sammen med 42 andre.

- Ellers er det andre forhold som også sikkert har hatt betydning for mitt yrkesvalg. Jeg bodde i  Hardanger til jeg var 9 år og vokste opp med vegetarisk kosthold. På Vestlandet på 1950/60-tallet var  dette temmelig ukjent. De fleste forsto ikke ordet en gang. Jeg husker far sa til meg en gang i 10 - 12 års  alder, at det var ikke sikkert at alt det lærer og prest sa nødvendigvis var rett.

- I gymnastiden fikk jeg også for meg at det var viktig å skaffe seg et yrke som var meningsfylt og da ikke bare for meg selv. Jeg innser i dag at oppveksten nok også har hatt sin medvirkning til yrkesvalget. Det  var på 70-tallet forbundet en del mystikk rundt alternativ medisin. Husker i fra studenttida at en høyt  ansett direktør som fikk vite at jeg studerte naturmedisin kom med kommentaren: «trodde du var en  seriøs ung mann jeg». Dette ga meg bare enda mer pågangsmot.

Naturmedisinske pionerar
Du nemner her nokre pionerar, blant anna Bjørn Olav Røssberg. Eg veit du har stor respekt for han, og har ved fleire  høve fortalt om han sine evner til å bruka homøopati på ein praktisk måte – og dessutan andre terapiformer dersom  dette blei vurdert som adekvat for behandlinga.

- Bjørn Olav Røssberg var min hovedlærer i homeopati gjennom hele studiet og også mye i klinikk.  Vi hadde mange homeopatiske konsultasjoner gjennom studiet. Røssberg jobbet først en del år som  journalist før han tok sin homeopatiutdannelse i England.

- Han var usedvanlig rask og dyktig til å dra essensen ut av en case, stille diagnose og gi behandling.  Kanskje erfaring fra tiden som journalist  var til hjelp? Jeg opplevde at han på mange måter «forenklet»  faget for oss. En gang husket jeg han sa at «homeopti er ikke vanskelig, det er kun likt mot likt». Som studenter husker jeg vi stadig spurte hvilken potens vi skulle bruke. Selv om han i praksis brukte fra D6 til CM, svarte han at rett middel er det viktigste, og lave potenser til akutt og høyere til mer kronisk. Da hadde vi en «mal» å gå etter, samtidig med at vi fikk en del «standard » oppsett, for eksempel «sinusittkur» med Sulfur, Hepar sulf, Kali bicr. og Silicea i D12 gitt to uker av hver i to måneder. Dette  fungerte på de aller fleste, ga oss selvtillit og gjorde i det hele tatt at vi fikk en lettere start på praksisen  vår.

- Bjørn Olav Røssberg var også svært populær blant pasientene. Det var mange som sto på venteliste hos  han i flere år før de fikk time.

- Praksisstarten for meg ble hovedsakelig å få jobbe sammen med Røssberg, og spesielt å følge opp  andregangskonsultasjoner fra han. Dette ble en fantastisk erfaring og opplevelse for meg som fersk i  faget. Langt de fleste som kom tilbake var godt fornøyde og var blitt bedre. Røssberg kunne gi flere midler i veksling, gjerne sammen med urteterapi. Han satte også ofte pasienten opp til aurikkelterapi eller  soneterapi. Vi hadde også tett samarbeid med kiropraktor.

- Dette var tiden før begrepet «klassisk homeopati» – et begrep Røssberg hadde liten sans for. Dette ble første gang «markedsført» i Norge av  den greske homeopaten G. Vithoulkas i 1983. Røssberg mente det som skjedde i årene som fulgte kunne  nærmest sammenlignes med religiøs vekkelse og mente dette var tragisk for homeopatiens utvikling i  Norge. Vi fikk en bølge av homeopater som foreleste i inn og utland i kjølvannet av Vithoulkas, og der alle  hadde sin egen vinkling og måte å finne det ene rette middel på.
Røssberg mente at mye av dette hadde egentlig fint lite med homeopati å gjøre (jfr. likt mot likt). Han prøvde å advare studentene sine mot en slik praksis før de eventuelt hadde skaffet seg lang erfaring. Å gi  et middel i ett inntak med kun noen få piller i høypotens og vente i tre måneder, mente han var det samme som at du ikke ville se pasienten igjen. Hans råd til oss nye var å gi flere midler i veksling (hvis vi  ikke var veldig sikre) sammen med urter og eventuelt kostråd «slik at noe skjer», og deretter med relativt  rask oppfølgingstime. Dette for å ta vare på pasienten.

Du nemner også ein namnlaus homeopat frå Skien. Kven var han – og har du lært eller kopiert noko av han si  tilnærming til faget?

- Usterud var en eldre homeopat i Skien som ga meg Mezereum i forbindelse med at jeg fikk helvetesild som 18 åring. Jeg hadde lite kontakt med han etter dette. Derimot var det også en annen homeopat med  lang fartstid i Skien som het Milde. Han hadde jeg litt praksis hos før han døde i 1980.

- Ellers var det  Robert Scott-Nilsen som drev en stor homeopatipraksis i Porsgrunn. Han hadde jeg også en del med å  gjøre. Glemmer ikke kartoteket hans; en lang vegg stappende full fra golv til tak med håndskrevne  journaler. Han døde i 1985. Jeg skrev nekrologen hans i Aftenposten. Praksisen til alle disse var det vi i  dag kanskje vil kalle en enkel eller praktisk form for homeopati, mye likt det vi, i alle fall på de første  kullene på NAN, lærte. De eldre homeopatene hadde i alle fall svært gode resultater og mange  pasienter. Jeg og min bror Vidar, ferdig på NAN 1987 og startet praksis i Skien, høstet fruktene av dette  flere tiår etterpå. Vi ble oppsøkt av mange tidligere godt fornøyde pasienter som hadde vært hos disse  pionerene.

Land og by
Korleis har det vore å driva ein landsens praksis? Eg tenkjer her på kva spesielle utfordringar dette har i høve til at  samfunnet er meir gjennomsiktig, dei fleste kjenner kvarandre osb.

- Jeg var så heldig straks etter eksamen å «bli kastet inn» i en veldig travel praksis ved Skillebekk  Medisinske og Naturmedisinske Senter, som var den første tverrfaglige klinikk i landet. Her var praksisen preget av mange og  travle pasienter som skulle nå flyet på Fornebu, parkometeret og barnehagen. Etter ett år i Oslo-praksis, fikk vi vårt første barn og flyttet da til Bø i Telemark med 4 - 5.000 innbyggere inklusive gymnas- og høyskolestudentene. Det tok noen år å bygge opp praksisen i Bø. I starten kom det  stort sett folk fra nabobygdene. De bøhæringene jeg hadde i starten kom gjerne «lurende» inn på slutten  av dagen. Var nok litt vanskelig å vise at de gikk inn denne døra.

- Men her hadde folk tid! En helt annen atmosfære i klinikken i forhold til i Oslo. De første par årene  delte jeg uka mellom Bø og storbyen og det ble nesten rekonvalesens dagene i Bø. Nå er det ikke så store  forskjellen lenger, bort i mot like travle i Bø som folk da var i hovedstaden. Jeg har fundert på om det var forskjell på resultatene, fordi det er ikke til å legge skjul på at jeg brukte lenger tid på behandlingene i Bø.  I Oslo var folk «fornøyd» og nesten utålmodig hvis ikke konsultasjonen var unnagjort i løpet en drøy  halvtime - og nærmest motsatt i Bø. Resultatet derimot mener jeg var stort sett de samme.

- Jeg regner med at mange kolleger har samme erfaring; hvis man er veldig «på» og fokusert, trenger vi  ikke nødvendigvis bruke så lang tid.

- Det heter at man blir ikke profet i eget land, så fortsatt kommer nok flesteparten av pasientene utenbygds i fra. Vi mennesker er forskjellige, jeg er såpass reservert at det faller ikke naturlig for meg stadig å gå ut i Bø og ta en øl (men jeg er ikke helt sikker på om jeg hadde gjort det oftere om praksisen var i Oslo). En annen tydelig forskjell var at pasientene i Oslo hadde en mer «intellektuell» tilnærming til naturmedisin. I Bø var det bare naturlig «å ikke ta en pille for alt som var ille», men nå har jeg sjelden  folk som kommer på grunn av «magefølelsen» her også. Den generasjonen er nærmest utdødd. Jeg  opplever at befolkningen er mer og mer «vitenskapelig bevist/fokusert», selv om få er klar over hva dette  innebærer. Tidligere var folk flinkere til å kjenne etter hva de selv kjente og følte og handle etter det. De  siste 10 - 20 årene er denne forskjellen mellom by og land blitt visket mye ut. Pille- og fastlegebruken har  også i Bø hatt en formidabel økning. I starten på 80-tallet hadde vi 2,5 legepraksis her; nå er det 8  fastleger med lang ventetid, men likevel ikke med mer enn tusen flere innbyggere enn den gangen. Dette  peker vel ganske tydelig på at farmasiindustrien med legemiddelkonsulentene i front, har hatt stor suksess med sine nye bestselgere: statiner, blodtrykksmedisiner, antidepressiva, sovepiller og  smertestillende «florerer» som aldri før i befolkningen. Disse var det en svært beskjeden bruk av tilbake  på 1980/90-tallet.

Homeopat Jarle Botnen

Pasientarbeid
Kan du fortelja litt om korleis du nærmar deg ein pasient, og kva som blir avgjerande for behandlingsstrategi.

- Jeg har i mange år hatt sekretær som oftest tar inn pasienten fra venterommet. Nye pasienter har jeg  derimot vært nøye med å hente inn selv, fordi jeg får ganske mye informasjon på vei fra venterom, gjennom en korridor og inn på konsultasjonsrommet. Vi er jo i en privilegert situasjon som får alle personalia og det er artig å se at førsteinntrykket oftest stemmer; er det en ungkar, alder, yrke, hvor sitter problemet, intro-/ekstrovert etc. Dette blir ofte bekreftet under intervjuet. Allerede her kan jeg gjøre meg tanker om behandlingsstrategi, selv om dette selvsagt ikke blir bestemt før etter gjennomgått  konsultasjon på ½ - 1 time. Ikke sjelden dukker det opp svært så mye både fysisk og mentale  problemstillinger. Da spør jeg gjerne pasienten (dette gjelder som regel godt voksne) hva som er mest  presserende nettopp nå, og legger deretter et opplegg de første 1 - 3 uker før de får ny time. I noen tilfeller ved for eksempel stress, spenninger med muskelsmerter, kan jeg straks gå i gang med  avspenningsbehandling (for min del blir det som regel akupunktur), og med oppfølging en gang pr. uke.  Nye pasienter får beskjed om å ta med eventuelt blodprøveresultater og oversikt over eventuelle medisiner og tilskudd. Jeg tar også de vanligste blodprøvene på klinikken selv. I dag hvor mange går på en coctail av medisiner, er det viktig å skaffe seg oversikt over bivirkninger. Dette kan påvirke valget av behandlingsstrategi. Ofte kan seponering av medisin være nødvendig – selvfølgelig i samråd med lege.  Folk blir stadig mer overmedisinert.

- Jeg har i de senere år jobbet mye med fordøyelsesrelaterte problemer, eksempelvis lekk tarm (LGS). I  slike tilfeller (ofte utviklet seg fra barn av), tar jeg ofte en IgG/IgA-test. Pasienten må her vente 3 - 4 uker  før resultat foreligger. I mellomtiden får de da gjerne homeopati og/eller urteterapi og/eller andre råd.  Ved slike helsetilstander har pasienten på en måte bestemt seg for å «ta tak», og noen kan allerede i  denne «ventetiden» være på bedringens vei. Denne matallergi- og intoleransetesten avdekker gjerne 3 - 4  «tunge» mat/drikkeslag, som ofte relativt fort gir bedring når dette blir eliminert eller erstattet med ting de tåler bedre. Mange får også homeopati parallelt der jeg av erfaring vet at dette kan bidra. I andre tilfeller igjen kan det under konsultasjonen komme fram så mye mentale problemstillinger at kun «den  gode praten» blir resepten. Av og til blir det feil å ordinere medisiner. Dette vurderes igjen ved neste  time.

Naturterapi som yrke
Kva råd har du til dei som ynskjer å gjera akupunktur/naturmedisin til eit yrke ein kan leva av?

- Dette er på en måte blitt et delikat spørsmål slik det har utviklet seg de senere årene. På den ene siden brenner jeg så for at befolkningen skal ha et alternativ til den stadig mer dominerende og rådende  vestlige medisinen. På den annen side vet jeg at det vil være beintøft å starte opp en slik praksis i dag, og det er kun de «sterkeste» som vil greie det. Man må ha en ukuelig vilje og være en kløpper på sosiale  medier samtidig som man må skaffe seg en best mulig utdannelse. Dokumentasjon blir stadig mer  etterspurt innen alle fag, og da må man vite en del om studier, vitenskap og forskning.
Norge er snart fullt av mastergrader, blir det sagt. For å kunne ha gjensidig respekt og tillit i forholdet pasient-terapeut må vi snakke samme språk. Som sagt er det viktigere enn noen gang med en grundig  faglig skolering.

- Det er også gunstig å søke samarbeid med aktører i det etablerte helsevesenet. Av egen erfaring, er dette en måte å få vist fram våre metoder og muligheter til helsepersonell som vet lite eller ingenting om vår  kompetanse.

- Jeg kan  ikke se framtida på en annen måte enn at vår medisinske tradisjon vil komme opp fra den bølgedalen vi er nede i nå. Behovet for en helthetlig tilnærming og en mer bærekraftig måte å behandle på, må få sin renessanse. Et aller siste eksempel er den positive effekten forskere nå (be)viser ubehandlet honning har på antibiotikaresistente bakterier, og som nå begynner å brukes på sykehusene. Dette er  brukt i alternativ medisin «i alle år».

- For min egen del, hadde jeg nok som ung i dag gjort det samme, men hadde i tillegg tatt vanlig legeutdanning. Det er dessverre slik, at er man lege, blir man hørt og tatt på alvor på en annen måte.

Strategiar framover
Du var i fleire år aktiv tillitsvalt i Norske Homeopaters Landsforbund. Kva var utslagsgjevande for at du i si tid valte overgang til NNH som fagorganisasjon?

- Dette er det delt forklaring på. Jeg har alltid ment at det er lurt å dra lasset sammen – samarbeid. Når ting går stadig oppover, som på 80- og 90-tallet er det lett å bli både vel selvsikker og hovmodig og «alle»  mente de hadde svaret på hvilken form for behandling som var saliggjørende. I NHL mente vi nok at det  var i vår organisasjon de dyktige homeopatene var. Andre kunne som regel ikke skilte med en så lang og  grundig utdannelse som NHL krevde. Derfor var det ikke snakk om noe samarbeid med andre  organisasjoner som hadde andre krav. Jeg hadde ledervervet i NHL på 80-tallet og ble nedstemt hver  gang jeg lanserte tanken om å begynne en prosess med å få samlet alle homeopater i landet. Alle var ikke  «gode nok». Hadde vi den gang vært smidige og gått inn for samhold, hadde vi stått adskillig sterkere i  dag og dessuten med bedre økonomi. Vi hadde dessuten med stor sannsynlighet blitt bedre hørt av  myndighetene. Det er lett å neglisjere bransjen når vi består av så mange små fraksjoner.

- I 2007 var jeg igjen med i styret i NHL, og nå sliter organisasjonen med stor avskalling i  medlemsmassen og ditto økonomi. Denne gangen jobbet jeg aktivt for sammenslåing, som sagt både av  helsepolitiske og økonomiske grunner. Etter noen år hvor dette stadig ble nedstemt, meldte jeg for min  del overgang til NNH. NHL som er en solo-organisasjon, har kun homeopater som medlemmer og er  dermed veldig sårbar i forhold til NNH som har mange forskjellige naturterapeuter, og dessuten er  veldrevet med kontinuitet i styret og stabil økonomi. NNH har dessuten pågående kontakt med  forskjellige helsemyndigheter - som NHL hadde på 90-tallet.aktueltKva strategiar meiner du er viktigast for at naturmedisin skal få større legitimitet i samfunnet?

- Vi har flere og mer seriøst utdannede alternativterapeuter enn noen gang. Mange jobber også tett med aktører i helsevesenet. Nettopp dette samarbeidet er viktig for på sikt å få alternative metoder mer  akseptert. Likevel må det «ryddes opp» i feltet. Medieoppslag fra useriøs praksis, som pressen gjerne slår  stort opp, er veldig ødeleggende for hele bransjen. SABORG (sitter i styret der nå) har for tiden  fagstandard som hovedsak med fokus på pasientsikkerhet.  I dag kan alle som er medlem av en  utøverorganisasjon, som kanskje ikke har fagkrav i det hele tatt, melde seg inn i Registeret for utøvere av  alternativ behandling (og dermed oppnå momsfritak). Dette er selvfølgelig en uholdbar situasjon hvis  målet er å heve standard og anseelse.

- Det er også et stort potensiale for oss i bransjen hvis vi kunne bli  langt bedre på å samarbeide om felles sak. Vi burde organisert både markedsføring og «kampanjer» på sosiale medier i og med det er blitt så vanskelig å komme til i tradisjonelle media. Det burde også vært satt i gang systematisk lobbyvirksomhet overfor politisk nivå (sånn er dessverre systemet). Dette har vi  ikke ressurser til uten at vi står samlet.

- Uansett - jeg har fortsatt et yrke som gjør det lystbetont å gå på jobb, er meningsfylt og skaffer meg god  samvittighet for hva jeg bruker livet mitt til og er glad og takknemlig for valget om ble tatt i min grønne ungdom.

 

Se artikler relatert til