Den brysomme, men nyttige P-effekten | Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon


   

 
 

 
Nyheter

 Behandling av barn

 Forbrukerombudet tilsynsvarsel

 Mangfald i behandlinga

 Skrivekurs med Geelmuyden

 Pasientsikkerhet - SABORG

 Må elska det ein held på med

 Aromatherapychallenge 2017

 Unnfallen helseforvaltning

 Utdanning til fytoterapeut

 Naturterapeuten 4-2016

 Brobyggerprisen 2016

 Alternativt ved depresjon

 På høstkonferanse 2016

 Erfaringsseminar 2016

 Samhandling om sikkerhet

 Vis alle artikler

 
Aktuelt i media

 
Utdanning

 
Kurs og møter

 
Internasjonalt

 
Etisk råd

 
Høringer

 
Pressemeldinger

 
Forskning

 
Medlemssider

 
Nyhetsbrev


 

05.03.2013
Den brysomme, men nyttige P-effekten

    
Dr. Bjørn J. Øverbye
Fordi man i begynnelsen mente at det var legen som «narret» pasienten, ble placebo et diminutiv; noe nedverdigende. Enhver lege som benyttet metoder som spilte på den sykes psykologi, ble anklaget for placebo og ansett som en annenrangs lege. Naturlig nok ble naturterapier forklart som «ren placebo» fordi de ikke var legemedisin.


Av
Dr. Bjørn J. Øverbye
 
Pasienter som lydige hunder
Frem til annen verdenskrig var skolemedisinere overbevist om de effektene de oppnådde ikke bygget på endringer i syke menneskers tankeverden, men at effektene skyldtes fysiske og kjemiske faktorer man kunne forstå på samme måte som fysikk, kjemi, elektronikk og andre objektive «måle-vitenskaper». 
 
Men i 1940 gjorde kirurgen Henry Beecher en oppdagelse: Sykepleiere ved fronten satte injeksjon av saltvann  som smertelindrende når de gikk tom for morfin, og de skadde fikk samme effekt av vann som av morfin! I 1955 skrev Beecher om dette og døpte fenomenet placebo (P-effekten), som betyr å «tekkes», i dette tilfellet legen. Beecher forestilte seg at det var en innbilt effekt frembrakt av en betinget  refleks som oppstår når pasienter er i legers hender og forventer å bli friske. Dette er i tråd med den russiske fysiologen Pavlovs forsøk, der hunder utskilte saltsyre i magen når man ringte med en bjelle som signaliserte at det var foringstid; til tross for at maten ikke ble satt frem. Likesom hunder forventer mat, mente Beecher at pasienter forventer helbredelse i når de behandles av leger.
 
Det foraktelige P-ordet
Fordi man i begynnelsen mente at det var legen som «narret» pasienten; ble placebo et diminutiv; noe nedverdigende. Enhver lege som benyttet metoder som spilte på den sykes psykologi, ble anklaget for placebo og ansett som en annenrangs lege. Naturlig nok ble naturterapier forklart som «ren placebo» fordi de ikke var legemedisin.
 
Som følge av P-effekten ble legemiddelfirmaer i tiden etter 1955 redde for å lage medisiner som kunne anklages for å gi P-effekt, og man innførte det som i dag kalles Randomiserte Doble Blind Forsøk (RDBF) der pasienter ble valgt tilfeldig, og verken lege eller pasient var klar over om det var ekte medisin eller «narremedisin » som ble brukt. Mangt et lovende legemiddel ble forkastet fordi det etter hvert viste seg at de ikke var bedre enn P-effekten. Spesielt gikk dette ut over psykiatriske legemidler. Merkelig nok: P-effekten ved RDBF er ingen universell konstant; den varierer fra land til land for samme kjemiske substans; spesielt hvis legemiddelfirma lover pasientene at de skal få «ekstra helsekontroll i den perioden utprøving pågår». Sterkest er P-effekter i U- and, der pasientens tilfredshet ved i det hele tatt å få gratis legehjelp, drar resultatene opp og derved gir høy score for målt effekt av «terapi»!
 
Naturleger og P-effekten
Naturleger på sin side har vært uvillige til å debattere P-effekten og bruker P-effekten for hva den er verdt, presis som innen skolemedisinen. Vanlige P-forøkende teknikker er å la metoder, midler og maskiner markedsføres ved optimistiske pasienthistorier, flotte pakninger, fine brosjyrer, møter med innleide eksperter fra utlandet og tidvis tvilsomme statistikker. Tror vi at naturmedisin er bedre stillet enn skolemedisinen, når markedet tiltrekker seg selgere som skal tjene penger for enhver pris?Virksom beskyttelse: Å kjenne til så mye om P-effekten som overhodet mulig. Men; P-effekten er ikke bare å narre og bedra; den er mye mer.
 
Din smarte hjerne
Fra 1990 og utover skjedde en positiv oppgradering av P-ordet. Oppgraderingen kom på to fronter; helt ulikt hverandre. Den ene fronten av tradisjonell P-forskning, doktor Fabrizio Benedetti i Torino gikk gjennom det man til da kjente til av forskning på P-effekten. Han oppdaget at P-effekten ikke var «tom innbilning », men reell kjemisk endring i nervesystemet som innebefattet stoffer som endorfiner, serotonin og dopamin.
 
Utskillelsen av disse stoffene ble satt i gang av den delen av hjernen vi kjenner som Prefrontal cortex. Prefrontal cortex skiller mennesket fra dyr, fordi det er her fantasier skapes. Det er menneskets evne til forestilling om hva som skal hende, som girer opp hjernen og frembringer resultater. Jo mer utviklet Prefrontal cortex er, jo sterkere påvirkning av nervesystemets virkemåte og derved biologiske reaksjoner i kroppen. 
 
Jo mer fantasirik du er, jo sterkere vil P-effekten virke. Du erfarer da en Prefrontal cortical forestillingseffekt. Forestilling er med andre ord ikke  «løskrutt»; det er virkelig vare. Tanker fostret i Prefrontal cortex gis ekstra «nevrotransmitter-saft» og blir til realiteter i kroppens organer, årer og ikke minst i hjernenes egen måte å tolke verden på og å forstå seg selv.
 
Hva skjer om ens Prefrontal cortex er skadet slik som hos de som har Alzheimers, er senile eller hjerneskadde? Da forsvinner «saften» i tankene og pasientene må ha mer av de kjemiske legemidlene fordi de ikke får drahjelp av sin egen forestillingsevne.
 
Hva om man genetisk eller via innlæring demper eller skader produktiviteten i Prefrontal cortex? Da  kan man bli en fantasiløs «realist» og hva verre er: Man kan tape evnen til å forestille seg og derved erfare på egen kropp, andres gleder og sorger. Man blir følgelig en selvsentrert psykopat for hvem andre er verdiløse objekter og bare en selv har verdi.
 
Ifølge pedagogen Joseph Chliton Pearce er dette en av grunnsteinene i ondskap; et genetisk eller innlært biologisk avvik. Samtidig blir det ironisk nok årsak til at man ikke erfarer P-responsen og må ha mer av kjemikalier for å erfare lindring eller ønsket effekt.
 
Tro deg smart eller dum
Benedettis forskning støttes av fremskritt innen nevropsykologien, kjent som NLP; Nevro Lingvistisk Programmering.
 
I NLP har man studert det folk har visst i noen tusen år; at når mennesker ønsker å endre noe og nå et mål, må de ha en metode for å nå målet. Metoder kan være alt fra hvordan man utfører gymnastiske bevegelser, religioner, ismer, tro av ethvert slag til enhver form for behandling eller medisin. Metoder er med andre ord instruksjoner om «å gjøre noe» for å oppnå en ferdighet eller tilstand som anses som nødvendig eller ønskelig for å overleve, eller er bedre enn de ferdigheter eller tilstander eleven/pasienten er i akkurat nå.
 
Dessverre fokuseres det ofte i for sterk grad på metoder og personer mens målet/behandlingsresultatene sjelden blir vurdert ut fra deres langsiktige verdi. Ironisk nok synes de militære å være de mest målfokuserte!
 
Behandlere av alle slag burde gå i lære hos dem; ikke for å lære å ta  liv, men for å bli målfokusert. Ved å bruke forestillinger for å forsterke metodene som skal lede til målet, ville P-responsen bli høyere verdsatt, om det nå dreier seg om en enkel pille for hodepine, eller ennå bedre; bruke P-responsen for å unngå piller av ethvert slag.
 
Dypere inn i P-responsen
I boka «Tro: Veier til Helse og Sunnhet» kalles reaksjonene i Prefrontal cortex, for «tro» og det sies at tro er det som enten akselerer læring eller hindrer læring. Dette er hva Bendetti erfarte. I stedet for å forakte tro, sier disse psykologene at vi aktivt kan ta P-responsen i bruk og forsterke den for alt hva den er verdt og skape rike tankebilder, emosjoner og kroppslige følelser som imiterer det vi vil oppnå; eksempelvis god helse. Vi vil da akselerere forvandlingen fra nuet til den ønskede tilstand i fremtiden. Da virker akupunktur, homøopati, urter, massasje, kirurgi, legemidler og samtaleterapi mer effektivt.
 
Nocebo: pasienten som fiende
Jeg håper med dette at leserne forstår at P-responsen kan brukes på minst to måter: til å forsterke en god terapi eller ved å bedra pasienter og kunder til å reagere positivt på middelmådige eller endog uvirksomme terapier og produkter.
 
Det finnes også et tredje aspekt av din Prefrontale cortex: negative, destruktive forestillinger slår rot like fort som positive forestillinger bare du er overbevist om at de er sanne! Når du har tillit til budskapet eller budbringeren, vil endog forestillinger som enhver forstår vil være skadelige aksepteres, fordi man tror de er «sannheter». Leger som forteller syke at de aldri kan bli friske; at det ikke finnes medisinsk hjelp eller at ens kreftsykdom er dødelig, planter negative P-reaksjoner som bringer eleven/pasienten raskere til det mål budbringeren har satt opp: varig lidelse eller død. Her går det i det minste et skille mellom naturmedisin og skolemedisin ved at naturleger i mindre grad deler ut negative og selvoppfyllende P-reaksjoner. Problemet er at mange naturmedisinere kanskje går for langt i det å love mer enn man kan holde. Så hva er rett? Det er ikke noe som er rett, for ingen kjenner nuet fullt ut, ingen kjenner derfor fremtiden. Alt er livslang læring.
 
Referanser: 
• Beecher H HK The Powerful Placebo, JAMA, 1955,159,1602-06
• Bendettyi F et al: Open versus hidden medical treatments. Prevention & treatment, nr. 6, www.contents.apa.org
• Campell M et al: Placebo; the wonderdrug, International South Conference, August 20th, 2009
• Hallbom T et al: Beliefs; Pathways to Health & Wellbeing. Metamorpheous Press, Oregon, 1990


Vedlegg:
NT 04 2012 - Den brysomme, men nyttige P-effekten


 
OPPDATERT 29.03.2017

English info

 
 
Tlf. 22 33 32 20 Skippergata 9, 0152 Oslo post@nnh.no

Hosting av Hjelseth Computers