Ja takk, begge deler! Helse i en ny tid | Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon


   

 
 

 
Nyheter

 Mangfald i behandlinga

 Skrivekurs med Geelmuyden

 Pasientsikkerhet - SABORG

 Må elska det ein held på med

 Aromatherapychallenge 2017

 Unnfallen helseforvaltning

 Utdanning til fytoterapeut

 Naturterapeuten 4-2016

 Brobyggerprisen 2016

 Alternativt ved depresjon

 På høstkonferanse 2016

 Erfaringsseminar 2016

 Samhandling om sikkerhet

 Politiske meninger

 Naturterapeuten 3-2016

 Vis alle artikler

 
Aktuelt i media

 
Utdanning

 
Kurs og møter

 
Internasjonalt

 
Etisk råd

 
Høringer

 
Pressemeldinger

 
Forskning

 
Medlemssider

 
Nyhetsbrev


 

05.12.2012
Ja takk, begge deler! Helse i en ny tid


Alternativ medisin er i stadig utvikling. Tross iherdige forsøk på å latterliggjøre den og ufarliggjøre den ved å hevde at det bare er tale om det man kaller en placeboeffekt, fortsetter den alternative eller komplementære medisin å vokse.


Av
Vilhelm Schjelderup
Lege
 
Vi som er gått sammen om boken Ja takk, begge deler! Helse i en ny tid ser fremveksten av alternativmedisinen som et tegn på at den etablerte medisinske vitenskap kommer til kort både i praktisk og vitenskapelig sammenheng. Det er tale om det man i vitenskapshistorisk sammenheng kaller et paradigmeskifte. Fordi dagens etablerte medisin ikke klarer å ta dette inn over seg gjennom en fredelig vitenskapelig utvikling, får dette en dramatisk karakter der motsetningene har tårnet seg opp.
 
Et slikt paradigmeskifte i biomedisinsk vitenskap har lenge ligget i kortene. I sin bok The Turning Point (1980) gir atomfysikeren Fritjof Capra en beskrivelse av hvor han fant at tidens biomedisinske forskning måtte komme til kort: «Det er ikke lett å bestemme de nøyaktige begrensninger av den Cartesianske metode når det gjelder studiet av levende organismer. De fleste biologer, som er glødende reduksjonister, er ikke en gang interessert i å diskutere spørsmålet, og det har tatt meg lang tid og store anstrengelser å finne ut hvor den Cartesianske modellen kommer til kort. De problemene biologene i dag ikke kan løse, åpenbart på grunn av deres trange, analytiske innstilling til fenomenene, synes alle å henge sammen med levende systemers helhetsfunksjoner og deres interaksjoner med omverden... ...Biologene er travelt opptatt av å dissekere det menneskelige legeme i sine minste komponenter, og ved å gjøre dette har de samlet en imponerende kunnskap om dets cellulære og molekylære mekanismer, men de vet enda ikke hvorledes vi puster, regulerer kroppstemperaturen, fordøyer maten eller fokuserer vår oppmerksomhet. …Det samme gjelder tilheling av sår.»
 
Disse begrensningene som stadig er innebygd i dagens medisinske vitenskap, er så betydningsfulle fordi de særmerker levende organismer til forskjell fra ikke-levende systemer. Disse helhetsfunksjoner som omfatter evnen til selvreparasjon og helbredelse, er av grunnleggende betydning for medisinen. Det er merkelig, som Capra skriver, at de tiltrekker seg så liten vitenskapelig interesse. Han fant at de fleste vitenskapsmenn som var engasjert i biomedisinsk forskning, var så fiksert i sine vitenskapelige holdninger, at man ikke kan vente noen vesentlige forandringer så lenge reduksjonistiske metoder fortsetter å gi vitenskapelige resultater. Han tror at en reform her snarere vil komme ved at alternative metoder vinner frem i medisinsk praksis. Utviklingen siden har gitt Capra rett. Og det er denne situasjon vi må forholde oss til i dag.
 
Bokens tre forfattere er alle pionerer i utviklingen av alternativ medisin i Norge. Selv erfarte jeg som distriktslege og rådgivende lege for trygdekontorer at vi ofte kom til kort i vår medisinske behandling. Vi leger hadde grunn til ydmykhet og åpenhet også overfor andre tilnærminger til legekunsten. Det førte til at jeg tok opp akupunktur og i 1974 skrev boken  Legekunsten på nye veier der jeg forsøkte å gi en bred fremstilling av andre alternative metoder som homøopati og urtemedisin. Britt Hertzberg Untied har gjennom de medisinske klinikker hun har opprettet og inspirert, vist at alternativ medisin kan drives på et høyt profesjonelt nivå der man kombinerer forskjellige metoder og oppnår meget gode resultater også der vår etablerte medisin kommer til kort. Hun har meget gode erfaringer med Prognos, et diagnostisk system som er utviklet i samarbeid med russisk romforsking. Dr. Bjørn Øverbye burde være vel kjent for lesere av Naturterapeuten, blant annet gjennom hans forhåndsomtale av boken vår i Naturterapeuten nr 2/2012. Se http://nnh.no/article.aspx?id=9&subid=879
 
Prognos er basert på kunnskap om akupunktur og biofysikk. Biofysikk og biokjemi er begge grunnlagsvitenskaper for medisinen, men i vestlig medisin er biokjemiske forklaringsmodeller blitt nesten enerådende. Det er historiske og, ikke minst, økonomiske årsaker til dette. I Sovjet var utviklingen annerledes, og biofysikken fikk langt større betydning. Dette er forhold som fortsatt gjenspeiler seg i russisk og mer østlig medisin. For oss har det vært en utfordring å bringe relevant biofysisk forskning inn i erkjennelsens lys.
 
Dr. Bjørn Øverbye kaller skolemedisinen for «industrimedisin». Med dette har han et par gode poeng. I amerikansk medisin skjedde det et avgjørende skifte gjennom Flexnerrapporten i 1909. Frem til da hadde man i USA hatt et relativt fritt medisinsk marked der homøopatien sto sterkt, og også soneterapi som hadde sine røtter i indiansk folkemedisin, men der også elektriske og magnetiske metoder var med i bildet. Flexner-rapporten bygget på et samarbeid mellom to av Amerikas rikeste familier, Rockefeller og Carnegie, den amerikanske legeforeningen AMA og det tyske storkonsernet IG Farben. Den satte klare grenser for hva som skulle godkjennes som vitenskapelig medisin ved de amerikanske universiteter som fikk godkjennelse og økonomisk støtte. Undervisningen ble ensidig fokusert på biokjemiske forklaringsmodeller. Det var en ordning som ga gjensidige fordeler for industrien og de legene som samarbeidet med den, men som innebar en alvorlig trussel for den frie vitenskapelige forskning. Slik ble «industrimedisinen» til. Gradvis ble dette også normen for norsk legestand og norsk helsevesen.
 
Intet viser vel dette tydeligere enn kravet om dobbeltblinde undersøkelser. Ved en dobbeltblinde undersøkelse skal verken pasienten eller legen vite om pasienten blir behandlet eller ikke. Derved mener man å kunne utelukke alle subjektive faktorer slik at man får et mål for den rent objektive virkning av legemidlet eller terapien. Dette lar seg rimelig lett gjennomføre når det gjelder et medikament som kan erstattes av en «narre-pille», uten at verken pasient eller lege kan se forskjellen. Men det sier seg selv at en slik metode ikke kan anvendes når det gjelder en behandling som er basert på mer håndverksmessige prinsipper, som f.eks. akupunktur. Dersom håndverkeren skal være blind, hva slags håndverk blir det da? Dobbeltblinde  undersøkelser er dessuten svært kostbare fordi de innebærer at halvparten av pasientene bare får «narrebehandling». De krever derfor at det står solid kapital bak, enten fra industrien i håp om fremtidig inntjening gjennom patentering, eller fra det offentlige. Kravet om dobbeltblinde undersøkelser som selve «gull-standarden» for medisinsk terapi har derved ført medisinen ytterligere inn på industriens premisser.
 
Hvorledes dette slår ut i praksis, skal jeg illustrere med et eksempel fra min egen erfaring. Da Aarbakkeutvalget ble opprettet i 1998, syntes dette å åpne for interesse når det gjaldt forskning over alternative metoder. Blant flere muligheter valgte jeg den gang å satse på behandling av astma hos barn med lys-akupunktur, idet jeg i stedet for nåler stimulerte utvalgte akupunkturpunkter med et spesifikt lys. Det var flere grunner til dette valget. Astma hos barn var et stort og økende problem som utgjorde ikke bare en stor belastning for barna selv, men også for deres foreldre og samfunnet for øvrig. En stor undersøkelse fra Universitetet i Sarajevo hadde vist meget positive resultater ved behandling av astma hos barn med to forskjellige typer laser-akupunktur. Og jeg hadde et vitenskapelig samarbeid med Tony van der Valk og professor Bassam Soussi i Gøteborg som ved avansert metodikk hadde dokumentert den positive biologiske effekt av det spesifikke lyset (Singulett-Oxygen lys) jeg valgte å benytte.
 
Jeg fikk med meg akupunktør Susan Thorkildsen og lege Olav Stadheim i et forsøksprosjekt. Etter ett års observasjonstid kunne vi gjøre opp status over de 60 barna vi så langt hadde behandlet. Resultatene var meget gode og helt parallelle i Susan Torkildsens og min gruppe og Olav Stadheims gruppe. 85 % av barna var blitt helt bra, eller så bra at astmaen ikke lenger var et problem. Da jeg senere, i 2002, presenterte vårt materiale på en internasjonal kongress for medisinsk akupunktur i Edinburgh, var vi 4 terapeuter som hadde behandlet i alt 134 barn med diagnostisert astma med et positivt resultat på 80 %.
 
Til tross for at denne behandlingen ga varige resultater og ikke bare symptomatisk effekt som den medikamentelle behandlingen av astma hos barn, lyktes det oss ikke å bli tatt alvorlig i norsk helsevesen. Et tilbud til en astma- og allergiforening om å behandle noen av medlemmenes barn gratis slik at de kunne se om behandlingen hadde noe for seg, ble avvist. Det ville i følge dem være forskjellsbehandling i forhold til andre typer behandling. Her stilte vi åpenbart i konkurranse med farmasøytisk industri. Og i den konkurransen om goodwill og adgang til markedet måtte vi komme til kort på grunn av manglende økonomiske ressurser. Vi prøvde og å få NAFKAM interessert, og Susan Thorkildsen og jeg var i Tromsø i den sammenheng. Men her sto det nok på at vår undersøkelse ikke var en dobbeltblind undersøkelse, og at en slik undersøkelse neppe kunne gjennomføres av praktiske grunner. Vi hadde oppnådd meget gode resultater med en behandling som ikke hadde bivirkninger og som ga varig effekt. Jeg har redegjort for dette i min bok Lys som helbreder, der jeg også forklarer nyere forskning om lysets biologi. Likevel møtte vi veggen når det gjaldt å bli tatt alvorlig i norsk helsevesen. I min frustrasjon måtte jeg tenke på den gangen for 40 år siden da jeg som rådgivende lege for trygdekontorer i Akershus hadde deltatt i Rikstrygdeverkets årlige møter. Daværende direktør for Rikstrygdeverket, Finn Alexander, fremhevet den gang hvorledes han år etter år hadde søkt om å kunne drive forskning i Rikstrygdeverkets regi. Til tross for at beløpet han hadde søkt om, bare ville utgjøre en promille av Rikstrygdeverkets budsjett, og at han var overbevist om at dette var penger som ville bli inntjent mangedobbelt, ble dette konsekvent avslått. Folketrygden er økonomisk sett den største forbruker av medisinske tjenester i Norge. Dersom Rikstrygdeverket den gang hadde fått drive forskning i egen regi, ville vi i dag hatt en forbrukerorientert medisinsk forskning her i landet. Det ville ha vært av enorm betydning og hadde kunnet ført til besparelser av stort format. Jeg har derfor ofte tenkt på hvor klok Finn Alexander var og hvor trist at man ikke hadde lyttet til hans råd.
 
Et paradigmeskifte i vitenskapen betyr ikke at den gamle kunnskapen mister sin relevans selv om ny innsikt utvider vår forståelse. Newtons mekanikk har stadig sin gyldighet selv etter at relativitetsteorien og kvanteteorien utvidet det fysiske verdensbildet. Vi har derfor valgt å kalle boken Ja takk, begge deler. Vi er tre forfattere med forskjellig bakgrunn og vidt forskjellige personligheter. Dette tror vi er en styrke, ikke minst, fordi hovedhensikten med vår bok er å vekke til debatt, en debatt vi tror er sårt tiltrengt både i samfunnet og i vitenskapen. La oss heller ikke glemme at dette er spørsmål som i høy grad er relevante i forhold til den dype økologiske krisen vi står overfor. Når Fritjof Capra i 1980 ga sin bok tittelen The Turning Point, var det fordi han mener menneskehetens utvikling i vår tid fremtvinger et nødvendig vendepunkt i vår tenkning: «Det sies ofte at reduksjonismen, den analytiske holdning, og så videre, var det som trengtes for at mennesket skulle overleve, fordi det er svært viktig når man skal finne mat at man kan skjelne mellom ting. Vel, nå er det akkurat det motsatte. Med trusselen om kjernefysisk holocaust, er det som vi nå trenger for å overleve, syntese, det økologiske perspektiv og helhetssynet.» (Fritjof Capra i samtale med Renee Weber i The Holographic Paradigm and other paradoxes, ed. Ken Wilber, New Science Library, 1982)
 
Se også
Ny bok. Ja takk, begge deler! Helse i en ny tid
http://nnh.no/article.aspx?id=899


Vedlegg:
NT 3 2012 - Ja takk, begge deler! Helse i en ny tid


 
OPPDATERT 18.03.2017

English info

 
 
Tlf. 22 33 32 20 Skippergata 9, 0152 Oslo post@nnh.no

Hosting av Hjelseth Computers