Behandling og vitenskapelig erkjennelse | Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon


   

 
 

 
Nyheter

 Mangfald i behandlinga

 Skrivekurs med Geelmuyden

 Pasientsikkerhet - SABORG

 Må elska det ein held på med

 Aromatherapychallenge 2017

 Unnfallen helseforvaltning

 Utdanning til fytoterapeut

 Naturterapeuten 4-2016

 Brobyggerprisen 2016

 Alternativt ved depresjon

 På høstkonferanse 2016

 Erfaringsseminar 2016

 Samhandling om sikkerhet

 Politiske meninger

 Naturterapeuten 3-2016

 Vis alle artikler

 
Aktuelt i media

 
Utdanning

 
Kurs og møter

 
Internasjonalt

 
Etisk råd

 
Høringer

 
Pressemeldinger

 
Forskning

 
Medlemssider

 
Nyhetsbrev


 

19.09.2012
Behandling og vitenskapelig erkjennelse

    
Lars Gunnar Lingås
Hovedlærer VEKS-fag
Kampanjen «Ingen liker å bli lurt», som en del humanetikere igangsatte i 2011, har brodd mot ulike alternative helsetilbud. Jeg stiller meg kritisk til at kampanjen synes å rette samme skyts mot seriøse alternative, supplerende helsetilbud som mot useriøse virksomheter. Mange av de useriøse kan mer dekkende kalles alternativ religiøsitet enn alternativ behandling.


Av
Lars Gunnar Lingås
hovedlærer VEKS-fag
 
Å skjære alle over en kam
Det er problematisk å sause sammen likt og ulikt av alt det som rører seg under kategorien «alternativ». Ja, det har en bismak av konspiratorisk tenkning. For hva skjuler seg bak denne samlebetegnelsen?
 
Vi har for det første ulike former for alternativ diagnostikk. Her finner vi en avgrunn av ulikhet mellom dem som metodisk avdekker kroppens egne signaler på funksjonssvikt og sykdom, og de som sprer tåketanker om folks helsetilstand og prognose.
 
For det andre finner vi alternative medisinske preparater, for det meste naturpreparater uten påviselige skadevirkninger, men med ulik tolkning av funn når det gjelder virkning. Det spenner fra sugetabletter mot forkjølelse til preparater av tomat, ginseng og gresskarfrø mot prostatabesvær. Homeopatiske medisiner er blant de mest omdiskuterte, fordi mange mener å ha erfaring for at de virker, samtidig som utvanningsmetodikk og troen på vannets erindringsevne for mange er vanskelig å forene med rasjonalitet. Derimot er kostholdsterapi og bevisst vitamindosering etter hvert anerkjent langt inn i  skolemedisinens rekker og er et spennende og voksende forskningsfelt i alle leire – endog med utfordrende faglig uenighet. Men det er ikke lenge siden mange fnøs av tanken på mat som medisin.
 
For det tredje finner vi ulike former for alternativ terapi, som spenner fra akupunktørenes bruk av nåler til naprapatenes bruk av manuell terapi, samt bruk av massasje og hudkontakt for å fremme blodtilførsel og stimulere avspenninger. Fram til 1988 ble også kiropraktikk regnet som alternativ terapi her til lands.
 
De somatiske behandlingsformene bør skjelnes fra det vi kan kalle alternativ psykologi, som for eksempel NLP, coaching, tankefeltterapi (TFT), emotional freedom techniques (EFT) og hypnoterapi. Grunnleggeren av TFT har lagt rasjonelle teorier til grunn for teknikken. Mange hevder imidlertid at relasjonen mellom terapeut og pasient har mere å si enn selve teknikkene. Det gjenstår mye forskning før terapiformen kan regne med anerkjennelse i etablerte fagmiljøer.
 
Det er et problem at seriøse alternative behandlingsformer ofte blir praktisert av folk som ikke har tilstrekkelig forståelse av hva de holder på med, fordi utdanningene er for korte og fragmenterte.
 
Mitt poeng her er at en rekke behandlingsformer bygger på rasjonelle teorier og forklaringsmodeller, noe som gjør det meningsløst å slå dem i hartkorn med virksomheter som preges av humbug og overtroisk lurendreieri. Når man slår opp i hovedkilden for evaluering av medisinsk forskning, Cochrane Librarys metastudier, er ikke hovedfunnene at seriøse alternative behandlinger med sikkerhet ikke virker. Hovedfunnene er overveiende at det ennå ikke er forsket nok på dem!
 
Skolemedisinen har mange svin på skogen
Det etablerte helse-Norge har ikke bare organiserings- og finansieringsproblemer. Problemene er knyttet til overdiagnostisering, overmedisinering og overdreven bruk av kjemisk behandling som forer en profitthungrig legemiddelindustri. Medisinsk forskning, nasjonalt og internasjonalt, blir mer og mer ensrettet og preget av en snever evidenstenkning og en overdreven kvantifisering av kvalitative fenomener. Forskningen er på uheldig vis avhengig av  legemiddelindustriens milliarder. Særlig får ensrettingen alvorlige følger innen psykiatrien, som mer og mer handler om klassifisering og kjemisk atferdsregulering og mindre og mindre om terapi og omsorg. Jeg frykter at historien om psykiatriens påføring av lidelser, der lobotomi, tvangssterilisering og elektrosjokkbehandling står som skrekkeksempler, dessverre videreføres i dagens tendens til å overdrive behandlingen av sinnslidelser med kjemiske stoffer.
 
Også den somatiske medisinen gjør en rekke feiltrinn gjennom feildiagnostisering som følge av et skjematisk klassifikasjonssystem som presser folks lidelser inn i kategorier. Ofte blir diagnoser forstått som kategorier mer enn som ”erkjennelse tvers igjennom” (dia gnosis). Det unike ved hvert menneske blir borte.
 
Når diagnostikken ikke lykkes igangsettes behandling for å se om en intervensjon virker eller ikke virker. Virker den, kan man stadfeste diagnosen. Virker den ikke, forkastes diagnosen. En slik prosedyre krever en forsvarlig etikk og samarbeid med pasienten. Jeg har selv opplevd å være ”forsøkskanin” i et slikt regime, og fikk fire ulike behandlinger, og ingen virket. To av dem var risikofylte. Diagnosen ble avdekket av min egen kropp: en innkapslet abcess (som på grunn av innkapslingen ikke vistes på MR eller blodprøve, men som jeg selv, uten å bli hørt av ekspertene, hadde prøvd å framholde som rimelig).
 
Erfaring med svineinfluensavaksinasjonen sier sitt om pengemaktens og legemiddelindustriens rolle i skolemedisinens klokkertro på egne sannheter. I dag erkjennes det at barn ble påført narkolepsi på grunn av denne vaksinen. Pasienterstatning blir da en mager trøst. I de offisielle helsetilbudene blir altså folk lurt, fortalt halve sannheter og utsatt for uforsvarlig behandling, og mange av oss liker ikke det heller! Det er derfor for snevert når kampanjen «Ingen liker å bli lurt» velger å la skolemedisinen slippe kritikk.
 
Medisinen har tidligere gått baklengs inn i ny erkjennelse. Vi kjenner Semmelweiss’ berømte kamp mot infeksjonsbakteriers vandring mellom avdelinger, en kamp som heldigvis ga oss økt bevissthet om hygiene.
 
Den dobbelte Nobelprisvinner Linus Pauling oppdaget at vitamin C samt en del mineraler faktisk kunne behandle den  dødelige nyresykdommen nefritt han selv fikk som 40-åring, inntil da en dødelig sykdom. Pauling ble 93 år gammel. Men å overbevise datidens skolemedisinere om at vitaminer kunne ha behandlende effekt, var som å snakke til veggen.
 
Kinesisk medisins utnyttelse av lymfesystemets betydning i behandlingsøyemed ble lenge avvist i Vestens medisin. Det tok mange år før akupunktur fikk en plass i medisinsk behandling, og anerkjennelsen er fortsatt blandet. En merkelig påstand er at energibanene i kroppen ikke eksisterer, fordi tradisjonelle målinger ikke påviser at de fins! Kan det være fordi  måleapparatene er mangelfulle? Har kineserne har tatt feil i 5000 år?
 
Mitt budskap er at uten dristighet i å søke ny erkjennelse hadde medisinsk forskning stagnert. På en rekke områder er skolemedisinen fortreffelig og uten konkurranse, særlig gjelder det akuttmedisin. Men det blir feil å underslå at seriøs alternativ virksomhet historisk sett har tilført skolemedisinen ny erkjennelse. Hvorfor skulle det ta slutt i vår tid?
 
I tradisjonen etter Immanuel Kants rasjonalitetsbegrep omfatter rasjonalitet mye mer enn logisk kausalitet. Om man overser rasjonaliteten knyttet til analyse og tolkning, kan spuriøse sammenhenger hauses opp som oppsiktsvekkende gyldige årsaksforklaringer, til glede for en sensasjonshungrig presse. Vi får fravær av helhetssyn. Logiske sirkulære forklaringsmodeller frarøves innpass, og verst av alt: samspill mellom somatiske, psykiske, sosiale og mentale faktorer neglisjeres. Alt forenkles til årsak og virkning og til jakten på den rette pillen.
 
Alternativ eller supplement?
Alternative behandlere kan regnes som seriøse også i noen tilfelle der virksomheten ikke kan forklares rasjonelt. Joralf Gjerstad («Snåsamannen ») innrømmer selv at han ikke kan forklare det som skjer i hans behandlinger, men få vil mene at hans praksis er uetisk, når han uten forbehold henviser kreftpasienter til lege og aldri lover den enkelte pasient at hans behandling vil virke.
 
Lov om alternativ behandling pålegger alternative behandlere en henvisningsplikt til kyndig hjelp, når de oppdager behandlingstrengende tilstander (Befring 2005). Kyndig hjelp betyr da skolemedisinsk utdannede leger. De kan, etter streng overholdelse av selvbestemmelsesretten, tilby behandling til pasienten når skolemedisinen ikke har mer å tilby. Loven legger opp til at seriøse alternative behandlere kan være et supplement til, vel så mye som et alternativ til kyndig medisinsk behandling. Heldigvis er det et økende antall leger og psykologer som innser at et godt samarbeid med seriøse alternative  behandlere kan gi store gevinster for pasientene.
 
Mange alternative behandlere gjennomfører kurs i Vitenskapslære, Etikk, Kommunikasjon og Samfunnslære (inkludert aktuelt lovstoff), der siktemålet er bevisstgjøring for å unngå uforsvarlig pasientbehandling.
 
Opp mot halvparten av befolkningen bruker ulike alternative medisiner (SSB 2008), mens ca 16 % oppsøker leverandører av alternative helsetjenester (NAFKAM 2007). Det smaker av paternalisme å fraskrive halve befolkningen fornuft.
 
Placebo som kategori for bortforklaring
Naturvitenskapelig medisin bruker gjerne betegnelsen «placebo» om virkninger av det som ikke kan spores til en naturvitenskapelig bevist kausalitet (Benedetti 2009). Placebomantraet kan dekke over flere fenomener som:
• at en som fortsatt er syk, innbiller seg at hun eller han er blitt frisk
• at en frisk som tror han eller hun er syk (hypokonder), redefinerer sin opplevelse av å være innbilt syk
• at en syk blir frisk på grunn av kroppens evne til selvhelbredelse
 Det sistnevnte fenomenet er mest interessant fordi det innebærer en faktisk helbredelse av sykdom. Jeg vil tilføye at ”syk-frisk” som paradigme neppe er tilstrekkelig som forståelse av helse, fordi vi svært ofte har å gjøre med flytende grenser både hva gjelder vurdering av tilstand og tidspunkt for vurdering. ”En som er frisk er en som ikke er godt nok  undersøkt”, blir det sagt.
 
Placebo som uttrykk for kroppens evne til selvhelbredelse er noe positivt og ønskelig. Den positivistiske naturvitenskapen søker ofte å bortforklare virkningene som placebo, og den anerkjenner ikke virkningene av ulike terapiformer. Men andre er åpne for at virkningene faktisk kan forklares med at slike terapiformer faktisk stimulerer kroppens egen helbredelse.
 
Å fremme helse i samspill med den menneskelige natur er minst like rasjonelt som det er å slåss mot sykdom ved hjelp av kjemiske stoffer. Vi trenger begge deler – gjerne i samspill.
 
Referanser:
• NOU 1998:21: Alternativ medisin (Aarbakke-utvalget)
• Levekårsundersøkelsen 2008 Oslo: SSB
• NAFKAMs brukerundersøkelse 2007 http://nifab.no/om_alternativ_behandling/alternati...
• Bruset S. og Poleszynski D. 1995 Alternativ medisinsk leksikon. Oslo: Det Beste
http://www.cochrane.no/
http://www.nifab.no/
• Befring, Anne Kjersti 2005: Lov om alternativ behandling med kommentarer. Bergen: Fagbokforlaget
• Fabrizio Benedetti 2009: Placebo and Nocebo http://www.scitopics.com/Placebo_and_Nocebo.html
 
------------
 
Lars Gunnar Lingås, (f 1947) fil dr/ PhD, underviser i VEKS-fag ved Tunsberg Medisinske Skole. Han er i tillegg førsteamanuensis ved Høgskolen i Vestfold, har skrevet en rekke artikler og bøker om sosialpolitikk, sosialfaglige spørsmål, pedagogikk, humanisme, etikk og yrkesetikk. 


Vedlegg:
NT 02/2012 - Behandling og vitenskapelig erkjennelse


 
OPPDATERT 18.03.2017

English info

 
 
Tlf. 22 33 32 20 Skippergata 9, 0152 Oslo post@nnh.no

Hosting av Hjelseth Computers