Ny viten - gammel kunnskap : Vår organisme er et økosystem | Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon


   

 
 

 
Nyheter

 Behandling av barn

 Forbrukerombudet tilsynsvarsel

 Mangfald i behandlinga

 Skrivekurs med Geelmuyden

 Pasientsikkerhet - SABORG

 Må elska det ein held på med

 Aromatherapychallenge 2017

 Unnfallen helseforvaltning

 Utdanning til fytoterapeut

 Naturterapeuten 4-2016

 Brobyggerprisen 2016

 Alternativt ved depresjon

 På høstkonferanse 2016

 Erfaringsseminar 2016

 Samhandling om sikkerhet

 Vis alle artikler

 
Aktuelt i media

 
Utdanning

 
Kurs og møter

 
Internasjonalt

 
Etisk råd

 
Høringer

 
Pressemeldinger

 
Forskning

 
Medlemssider

 
Nyhetsbrev


 

19.08.2012
Ny viten - gammel kunnskap : Vår organisme er et økosystem


Gjentatte ganger de siste årene har vi kunnet lese om ny forskning som understreker betydningen av alle de millioner av mikroorganismer som bor på våre slimhinner.


Av
Fride Aasen
Naturterapeut MNNH reg.
 
Norske forskere
I 2007 kunne man lese en artikkel i bladet umb-nytt (Universitetet for miljø og biovitenskap) som het ”Historien om hvordan bakteriene lurer oss”. Artikkelen forteller om forskningen til den norske professoren Leiv Sigve Håvarstein. Han er ledende i verden innen forskning om hvordan bakterier blir kompetente for naturlig genetisk transformasjon, det vil si hvordan de tar opp arvestoff fra andre bakterier. Håvarstein har sett spesielt på bakterien Streptococcus pneumoniae som blant annet kan gi lungebetennelse, hjernehinnebetennelse og mellomørebetennelse. Vi mennesker har en såkalt vertikal genoverføring. Det vil si at vi overfører gener fra oss selv til barna våre, og slik fra generasjon til generasjon. Bakteriene derimot, har en horisontal genoverføring. De kan ta opp DNA fra en annen bakterie og plutselig få helt andre egenskaper. Håvarstein forklarer det slik: Når bakteriene blir utsatt for stress utenfra, som for eksempel antistoffer fra en vaksinert person, kan de bytte kapsel ved å ta opp kapselgener fra en pneumokokk med en annen type kapsel. De snur så å si kappen etter vinden og unngår å bli slått i bakken av antistoffene. Da kan vi bli syke, selv om vi er vaksinert. På samme måte er det med antibiotikaresistens. Et reservoar av antibiotikaresistensgener finnes hos pneumokokkenes snille slektninger som lever i munnhulen vår. Gjentatte antibiotikakurer fører til at disse bakteriene gradvis forandrer seg og blir mer motstandsdyktige mot antibiotika. Når de slemme søskenbarna, pneumokokkene, kommer på besøk, kan disse angripe de bofaste streptokokkene og ta opp i seg deres resistensgener på et blunk, forteller Håvarstein videre.
 
Det å kjenne sin fiende og vite hvilke sjakktrekk fienden har, gir de som skal utvikle behandlingsmetoder informasjon om hva de bør gjøre og ikke bør gjøre, mener Håvarstein.
 
Human Microbiome Project
I et intervju i Aftenposten 21. juni 2010 med Dag Hessen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo (Institutt for biologi), omtales et forskningsprosjekt ved navn Human Microbiome Project. HMP er et av flere forskningsprosjekter som tar sikte på å lære mikrolivet i kroppen bedre å kjenne. Hessen påpeker det faktum at vi har 10 ganger så mange bakterier i kroppen som egne kroppsceller. I tillegg er det et uttall andre mikroorganismer. Man antar at mikroorganismene i kroppen vår har hundre ganger så mange gener som vi mennesker har. Dette kan påvirke hvordan våre gener uttrykkes, som for eksempel hvordan enzymer vi til enhver tid produserer i fordøyelsessystemet, sier han.
 
Vi er et økosystem for bakteriene, og det ligger mange tusen, ofte millioner års felles utvikling bak dette partnerskapet. Vi er avhengige av bakteriene, men må samtidig sørge for å kontrollere at de ikke tar over styringen, sier Hessen. Det er nemlig slik at vi ikke kunne levd uten bakteriene, som for eksempel E.coli, som vi er helt avhengig av som nedbryterhjelp i fordøyelsessystemet. Men de kan også snu seg mot oss, og gi oss plager og sykdommer. Ofte er det slik at snille bakterier kan bli slemme dersom det blir miljøendringer inne i kroppen, sier han.
 
Vi har ulike bakterier med oss gjennom livet, og de koloniserer oss fra første stund, ifølge den norske biologen.
 
David  Servan-Schreiber
Videre kan vi lese i Aftenposten 25. oktober 2010 om den fransk-amerikanske hjerneforskeren David Servan-Schreiber som har skrevet boken: ”Kreft og terrenget ditt”. Han beskriver forholdet mellom inflammasjoner i kroppen og kreft. David Servan-Schreiber er en av grunnleggerne av Leger uten grenser i USA. I følge David Servan-Schreiber er inflammasjoner en forutsetning for at kreft kan utvikle seg. Årsaken til inflammasjoner er som regel kroniske infeksjoner, for eksempel fra virus. Den kjente forskeren forklarer det slik: Betennelsen får kroppen til å sende ut inflammasjonshemmende stoffer som skal reparere skaden, men som kreftcellene klarer å bruke som mat for å utvikle seg til en svulst. Han mener økningen av kreft ikke kommer av at folk blir eldre og dermed sykere, men påvirkningen miljøet og kosten har på kroppen vår vedrørende inflammasjoner.
 
Ole Audun Werner Haabeth
I løpet av 2011 har norsk forskning ved Ole Audun Werner Haabeth og Alexandre Corthay (Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin og Senter for immunregulering ved Universitetet i Oslo) kommet med tilsynelatende motsatt resultater
- at betennelse bekjemper kreft (Forskningstidskriftet Apollon 3/11). De beskriver sine funn slik: Betennelsesbeskyttelsen mot kreft er et tett samarbeid mellom to av immunsystemets viktige bestanddeler; T-hjelpecellene og makrofager. T-hjelpecellene sporer opp kreftcellene ved å gjenkjenne visse proteinforandringer i kreftcellene. Ved hjelp av  signalmolekyler instruerer T-hjelpecellene makrofagene. Makrofagene er storspisende celler som får den blodtørstige oppgaven med å drepe kreftcellene. Videre kan vi lese: Makrofagene kan også sende ut signalmolekyler som stopper blodkardannelsen i kreftcellene. Uten blodkardannelse slutter svulstene å vokse og vil til slutt sulte i hjel.
 
Det at disse to forskningsresultatene tilsynelatende et motstridende, vil ikke si det samme som at en av dem ikke er riktig. Begge to har validitet. La oss heller konkludere med:
  • Inflammasjoner gir grobunn for utvikling av kreftceller
  • Kroppen har innebygget forsvar mot at inflammasjoner fører til kreft
Jørgen Valeur, Arnold Berstad og Tore Midtvedt
Flere norske forskere konkluderer med at dysbioser i tarmen kan føre til kroniske sykdommer, spesielt ved lekk tarm. Våre tarmbakterier mistenkes ikke bare for å spille en sentral rolle i plager som tarmkreft, irritabel tarm (IBS) og inflammatorisk tarmsykdom som Crohns sykdom og ulcerøs colitt. Forskere mener vi kan finne årsaken til mange kroniske lidelser blant bakterier og parasitter i tarmen, blant annet overvekt og diabetes. Kanskje bakterier også har en finger med i spillet ved fibromyalgi og kronisk tretthetssyndrom, mener Jørgen Valeur, Arnold Berstad og Tore Midtvedt, som nylig skrev om idéen i Tidsskrift for Den norske legeforening.
 
Selv om dette er vyer og ennå ikke fakta fra forskningens side, er uttalelsene i tråd med mange naturterapeuters erfaring fra de siste tiår.
 
Noe av det viktigste som har blitt avdekket de siste årene, er hvilke egenskaper bakteriene har, og hvordan de påvirker kroppen og hjernen vår. Bakteriene utfører viktige funksjoner som kroppen selv ikke klarer. De hjelper til å bryte ned maten vi spiser, og forsvarer oss mot angrep fra patogene mikrober. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid at bakterier kan kommunisere både med hverandre og med oss.
 
I 2011 viste et eksperiment at melkesyrebakterien Lactobacillus rhamnosus kunne redusere angst og stressadferd hos dyr ved å påvirke vagusnerven. I tillegg til å sende nervebeskjeder kan bakterier ”slå gener av og på”.
 
I 1996 oppdaget en doktorgradsstudent at bakterier kunne skru på gener som gjorde at tarmcellene gav dem mat, forteller Midtvedt. Han forteller videre at man vet om bakteriearter som påvirker over 400 menneskelige gener. Da er det ikke å undres over hvor stor påvirkning bakterier har på menneskers helse. Valeur mener det er snakk om en ny æra innen medisinen, den nye viten som dukker frem.
 
Symbiose er grunnlaget for alt liv
I 1878 brukte botanikeren De Bary ordet symbiose for første gang. Han oppdaget at lav er sammensatt av en alge og en sopp som gjensidig hjelper hverandre. Algen tar seg av fotosyntesen og skaper energi ut av den, og soppen opptar mineraler og andre næringsstoffer fra jorden. Dette gjensidige og hjelpende forholdet gjør at disse to artene sammen er en sterkere vekst enn de kunne være hver for seg. Med symbiose mener vi det positive samspillet mellom forskjellige former for liv som er avhengig av hverandre for å leve. Symbiose kaller vi også det nære og livsviktige forholdet mellom menneskekroppen og alle dens mikroorganismer som lever på hud og slimhinner.
 
Symbiogenese
Lynn Margulis har doktorgrad i mikrobiologi og er professor ved Universitetet i Massachusetts, Amherst. Margulis innehar en rekke titler og er forfatter av blant annet ”The Origin of the Eucariotic Cells” og ”The Symbiotic Planet”. Allerede på 1960-tallet fremla Margulis teorien om at alt høyerestående liv (planter, dyr, blomster og mennesker) er en konsekvens av en symbiose mellom forskjellige bakterier. Denne symbiosen skaper symbiogenese - en ny og mer levedyktig livsform. Uten denne symbiosen hadde det ikke eksistert forutsetning for liv slik vi kjenner til det i dag. Sammen med kjemikeren James Lovelock skrev Margulis boken om Gaiahypotesen ("The Gaia Hypothesis"), hvor hele kloden oppfattes som en levende biologisk og selvregulerende organisme.
 
Med sin hypotese forandrer Margulis Darwins teorier som går ut fra oppfatningen om at alt utvikles fra én organisme. Hun påpeker at alt i naturen er avhengig av et gjensidig samspill mellom livsformer og omgivelsene: All evolusjon er et resultat av samspill, ikke konkurrerende prosesser. 
 
Sameksistens
Mange av de vanligste sykdommene vi kjenner til er forårsaket av mikroorganismer; bakterier, virus eller sopp. Kroppens forhold til og behandling av disse mikrobene, er av stor betydning for helsen vår. Det eksisterer mange mikroorganismer, både i og utenfor kroppen. Så mange at det er nesten umulig å tenke seg omfanget. Noen få gram jord kan inneholde flere millioner bakterier.  De hjelper til med nedbrytningen av blant annet stoffer fra døde planter, dyr og mennesker. Bare i tarmsystemet har et voksent menneske over 1 kg bakterier. Uten mikrober ville ikke verden fungere som den faktisk gjør.
 
Det er viktig å innse at bare et ganske lite antall av disse mikrobene er skadelige for oss mennesker. Disse kaller vi patogene mikroorganismer. Dette er symbiose.
 
De viktige melkesyrebakteriene i tarmsystemet bryter ned maten vi spiser og beskytter oss mot patogene mikrober. Disse bakteriene hjelper oss til å overleve, og til gjengjeld gir vi demkost og losji.
 
Miljøavhengig
Bakterier er encellede organismer som er avhengige av et stabilt miljø. Forandres miljøet de lever i mot et mer toksisk nivå og en forskjøvet syre/base- balanse, kan de endre egenskaper for å tilpasse seg det belastede miljøet. Mikrobene kan da gå fra å være livsnødvendige til å bli patogene mikrober. Selv små forandringer i pH kan påvirke og forandre typen av mikroorganismer som overlever på slimhinnene våre.
Livsoppbyggende mikroorganismer
I denne kategorien finner vi melkesyrebakterier og gjærkulturer. Disse bakteriene kan ikke forårsake infeksjoner og kalles derfor apatogene. Slimhinnene våre inneholder gode bakterier som beskytter kroppen mot fiendtlige stoffer i miljøet. Slimhinner er sammen med hud regnet til kroppens overflate. Stoffer som skal inn i kroppen, får ikke passere før de har blitt behandlet av mikroorganismer på slimhinnene. Melkesyrebakterier finnes i store mengder i fordøyelsessystemet og er blant annet med på:
  • Produksjonen av næringsstoffer og antioksidanter
  • Beskyttelse av slimhinnene
  • Avbalanserer reaksjonene mellom Th (T-hjelpecelle)1 og Th 2 ved hjelp av Th 3 (viktig ved allergi)
  • Hemmer patogene mikroorganismer
  • Nedsetter produksjonen av endotoksiner
  • Reduserer dannelsen av kreftfremmende stoffer (mutagener)
  • Stimulerer produksjonen av IgA (beskytter slimhinnen)
  • Undertrykker produksjon av IgE (som danner histamin)
  • Stimulerer funksjonen av makrofager, NK celler (drepeceller)
  • Fremmer vekst, reparasjon og regenerasjon
Livsnedbrytende mikroorganismer – renovasjonsarbeiderne
Bakterienes oppgave er å gjøre våre omgivelser beboelige slik at vi kan overleve. Melkesyrebakteriene gjør sitt, men også forråtnelsesbakterier er viktige. De bryter ned organiske døde stoffer til sine enkeltdeler slik at andre levende organismer kan bruke dem. Organiske avfallsstoffer må brytes ned hvis nytt skal kunne bygges opp.
 
Opportunistisk patogene mikroorganismer
Kalles også nøytrale mikroorganismer. I denne gruppen finner vi Escheria Coli, gule stafylokokker, streptokokker, candidasopp m.m. Disse mikrobene finnes overalt, både i miljøet og i menneskekroppen. Gruppen er i seg selv ikke dominerende. Det er mikroorganismer som lever på våre slimhinner og hud uten å gjøre skade fordi vi har en naturlig beskyttelse mot dem. Lokalitet er viktig. E. Colibakterier er gode å ha på slimhinnene i tykktarmen, men ikke i urinblæren (gir blærekatarr).
 
Opportunistiske mikroorganismer blir patogene ved nedsatt resistens. Kommer de livsoppbyggende mikroorganismer i en mangeltilstand og de livsnedbrytende i eksess, vil de opportunistisk patogene mikroorganismer hjelpe de livsnedbrytende mikrobene i deres arbeid.
 
Hvis det er balanse mellom de livsoppbyggende og de livsnedbrytende mikrobene, holdes de nøytrale mikrobene i sjakk og skaper ingen sykdommer.
 
Livsbetingelser
De viktigste forutsetningene for opprettholdelse av liv er:
  • Symbiose
  • pH-balanse
  • Oksygenopptak
  • Væskebalanse
Når kroppen er i homøostase, bruker den minimalt av energi for å fungere med optimal ytelse. Vi føler oss på topp helsemessig. Ved belastninger fysisk eller psykisk, kan en eller flere av disse mekanismene forskyves, og kroppen må jobbe ekstra for å bøte på situasjonen. Men, kroppen har en mengde strategier klare.
 
Adaptasjon – tilpasning til miljøet
Innen biopati er man opptatt av kroppens forskjellige nivåer av beskyttelse. Alle disse nivåene er avgjørende for kroppens evne til å forsvare seg og beskytte de funksjonene som er livsviktige. Da cellens indre miljø er mest avhengig av homøostase (likevekt), har kroppen utviklet en mengde regulasjonsmekanismer via immunsystem, fordøyelse, hormonsystem, nervesystem, avgiftning osv., for å opprettholde stabile forhold for cellene.
 
Kroppen bruker strategier som blant annet innkapsling av infeksjonsfokus og deponering av toksiner i vevet for å beskytte seg mot uønskede stoffer som kan forstyrre cellenes indre miljø. Patogene mikroorganismer forårsaker dysbioser i stedet for symbiose. Dette forårsaker fordøyelsesproblemer. Slimhinner blir dårlige og kan forårsake allergier og matintoleranser. Mottakelighet for toksiner øker, da kroppens ”bymur” ikke gjør jobben sin like godt. Inflammasjoner oppstår som resultat av provokasjon fra toksiner og dysbiotiske bakterier og parasitter i tarmsystemet. Etter hvert påvirker dette cellen og dens nære omgivelser.
 
Sykdom – en form for beskyttelse
Når kroppen tyr til forsvarsmekanismer som ovenstående, fører dette til det vi kaller kroniske sykdommer. Dette kan være alt fra kroniske infeksjoner til reumatisme, gikt, migrene osv. I biopati blir det vi kaller sykdom sett på som kroppens beskyttelse mot noe som kunne vært ennå verre. Kronisk sykdom er utslag av kroppens evne til å tilpasse seg belastninger. For å skape helse, må betingelsene for helse innfris først.
 
Det vil si fjerning av kroniske infeksjoner, regulasjon av symbiose på hud og slimhinner, gjenopprettelse av syre/basebalansen osv. Det er vår erfaring at først da vil inflammasjoner opphøre og helse gjenopprettes. Helse er en tilstand hvor man ikke har grobunn for utvikling av sykdom. Ny forskning – gammel viten.
 
Inntil for et par år siden har det vært begrenset med omtale av dette viktige temaet, men i de seneste årene har det kommet fram spennende resultater fra forskning som bekrefter det faktum at bakterier kan mutere.
 
Denne hypotese ble fremlagt allerede på 1800-tallet av Antoine Bechamp (1816–1908). Han hadde rett i sine antagelser om bakterienes enorme betydning som beboer av den menneskelige organismen.
 
Bechamp mente sågar at alle celler inneholdt bakterier som kunne oppstå i forskjellige utviklingsfaser, alt etter det miljøet de levde i. Han kalte dette polymorfisme (at noe kan ha flere former), og påpekte at miljøet bakteriene levde i bestemte om bakteriene oppførte seg som venn eller fiende. Først i dag er vi i ferd med å bevise at Bechamp hadde rett. Jeg vil tro at dette tema vil bli viktig i all form for behandling av sykdom i fremtiden. Biopati har brukt denne viten i mange år, med fantastiske resultater. Det er oppløftende å lese hvordan ny forskning støtter naturmedisin.

Kilde: http://forskning.no


Vedlegg:
NT 02/2012 - Vår organisme er et økosystem


 
OPPDATERT 29.03.2017

English info

 
 
Tlf. 22 33 32 20 Skippergata 9, 0152 Oslo post@nnh.no

Hosting av Hjelseth Computers