NAFKAM, nok et eksempel på maktarroganse? | Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon


   

 
 

 
Nyheter

 Mangfald i behandlinga

 Skrivekurs med Geelmuyden

 Pasientsikkerhet - SABORG

 Må elska det ein held på med

 Aromatherapychallenge 2017

 Unnfallen helseforvaltning

 Utdanning til fytoterapeut

 Naturterapeuten 4-2016

 Brobyggerprisen 2016

 Alternativt ved depresjon

 På høstkonferanse 2016

 Erfaringsseminar 2016

 Samhandling om sikkerhet

 Politiske meninger

 Naturterapeuten 3-2016

 Vis alle artikler

 
Aktuelt i media

 
Utdanning

 
Kurs og møter

 
Internasjonalt

 
Etisk råd

 
Høringer

 
Pressemeldinger

 
Forskning

 
Medlemssider

 
Nyhetsbrev


 

22.06.2011
NAFKAM, nok et eksempel på maktarroganse?

    
Britt Hertzberg Untiedt
frittalende veteran
Britt Hertzberg Untied tar et oppgjør med forskningssenteret NAFKAM som ble etablert i etterkant av Aarbakkeutvalgets offentlige utredning Alternativ medisin (NOU 1998:21). - NAFKAM ivaretar på ingen måte politikernes intensjoner. Senteret er ikke bare et maktovergrep mot alternativ medisin men mot folk flest, hvor sannheten skjules på en måte som først og fremst skal ivareta legenes egne interesser, skriver Britt som selv var medlem i utvalget.


Britt tør være kjent blant våre medlemmer blant annet som æresmedlem av NNH. Hun har 30 år bak seg i helsevesenet som sykepleier, oversykepleier, timelærer ved sykepleiehøgskoler og spesialutdanning i bedriftshelsetjeneste. Hun har også 25 års erfaring innen alternativ medisin og har drevet egne klinikker i Bergen, pluss en avlegger i Stavanger.

I 1998 leverte Aarbakkeutvalget sin offentlige utredning Alternativ medisin (NOU 1998:21). Denne utredningen danner utgangspunktet for mye av det som skjer innenfor feltet i dag, blant annet med ny lovgivning, etablering av registerordning for utøvere, og utredning av offentlig godkjenning for forskjellige alternative behandlingsformer. Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, NAFKAM, ble etablert i 2000.

Noen refleksjoner 12 år (!) etter Aarbakke-utvalget
 
Av
Britt Hertzberg Untiedt
 
I 1997 fikk jeg telefon fra Helsedirektoratet om jeg ville gå inn som medlem i Aarbakkeutvalget som på Stortingets oppfordring og mandat skulle utarbeide en NOU om alternativ medisin. Årsaken til at jeg ble spurt tror jeg skyldtes et Helsepolitisk seminar Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon (NNH) hadde holdt på Genius i Oslo på oppfordring fra Helse og Sosialdepartementet (HOD), et seminar jeg var blitt bedt om å lede og samtidig holde hovedinnlegget til. Målgruppen for dette seminaret var i første rekke politikere og representanter fra HOD i tillegg til representanter fra eget fagmiljø, foreninger og skoler. Dette var et historisk seminar hvor vi ble gitt muligheten til å presentere oss selv, ikke minst få synliggjort bredden og hva vi som gruppe stod for. Det var ikke lenge etter dette seminaret jeg ble spurt av HOD om å gå inn i utvalget. Programmet i NRK (en programserie av Agnete Tjærandsen Holst) kan også ha vært medvirkende årsak til at jeg ble forespurt, men forbauselsen min var ikke mindre av den grunn. Jeg følte meg fortsatt ny innenfor alternativ medisin hvor jeg hadde truffet mange fantastiske pionerer på området, som har betydd mye for min egen utvikling innen fagfeltet, blant annet legene Vilhelm Schjelderup og Bjørn J. Øverbye. Disse to er mer eller mindre tiet i hjel blant sine egne legekollegaer i Norge i flere år. Begge satt den gang med førstehånds kunnskap om alternativ medisin, både på nasjonalt, internasjonalt og på vitenskapsbasert nivå. Jeg har derfor mistanke om at vi fire som ble valgt fra det alternative miljøet av totalt 17 medlemmer i utvalget, ble valgt fordi vi skulle kunne være håndterbar for skolemedisinerne i utvalget, for inkompetansen var tydelig fra første dag i forhold til det fagfeltet vi skulle diskutere. Utvalget skulle diskutere alternativ medisin, men utvalget hadde kun fire representanter fra dette fagfeltet. Derimot var det seks skolemedisinere, hvorav en var Aarbakke selv til å lede det hele. Styrkeforholdet var dermed gitt på forhånd. Jeg ser derfor ikke bort ifra at vi fire mer var å betrakte som et slags alibi. Jeg opplever det fortsatt skandaløst at ikke Schjelderup og/eller Øverbye eller andre meget dyktige representanter fra det alternative miljøet ble forespurt. Hvis dette er den  måten det etablerte opererer på for å ivareta egne politiske og faglige interesser og ikke minst egne posisjoner i det maktspillet som tydelig foregår på departementsnivå, er det all grunn til å stille spørsmålstegn ved de råd og anbefalinger som blir gitt til befolkningen. Og om disse rådene fremmer deres egne interesser eller om de virkelig tenker forebyggingsstrategier for å stanse en negativ helseutvikling i Norge.

Hele poenget med utvalget var at økt kunnskap om alternativ medisin skulle kunne føre til økt forståelse og respekt for hverandres fagfelt på tvers av tidligere skillelinjer mellom alternativ- og skolemedisin, og derigjennom øke mulighetene for tverrfaglig samarbeid og økt helsegevinst for samfunnet som helhet. Egentlig har vi mye å lære av hverandre hvis vi kunne fått systematisert og formalisert samarbeidet på en langt mer effektiv måte enn det som er blitt resultatet i etterkant av alt utvalgsarbeidet. Sett i ettertid var nok dette en  altfor naiv og optimistisk holdning å ha slik det hele utviklet seg.

Uansett utfallet, ingen skal påstå at jeg lå på latsiden i denne perioden. Jeg jobbet som en helt og har verken før eller siden opplevd så mye maktarroganse og manipulering i kulissene som i denne tiden. ”Gutteklubben grei” hadde fritt spillerom, i dette tilfellet også med støtte fra et medlem av eget kjønn. At det er kaldt på toppene skjønner jeg godt. At kvinner fortsatt ikke når frem på samme måte som menn skjønner jeg etter dette enda bedre. Konklusjonen ble derfor denne: De fleste innspill som kunne oppfattes fordelaktiv for alternativ medisin ble konsekvent forsøkt redusert, oversett eller forbigått. Ikke minst hvis fordelaktige sider av alternativ medisin truet deres egen posisjon eller prestisje. Kunne vi derimot fremstå som litt useriøs, mystisk, udokumentert, uforklarlig eller som heksekunst, hadde det større interesse. NOU ble derfor et litt ufarlig manifest som ikke har satt særlig mange spor etter seg, selv om beskriverdelen får frem flere seriøse sider ved alternativ medisin som tidligere ikke har vært belyst tilstrekkelig eller tidligere kjent. Kritikken uteble heller ikke. Noen kalte NOU makkverk, andre mente NOU var et ærlig forsøk i riktig retning med mange positive kvaliteter som ivaretok alternativmedisinens interesser på en noenlunde balansert måte. Men hovedpoenget med hele NOU slik politikerne skisserte intensjonen i forkant, er meg bekjent ikke fulgt opp på politisk nivå, for eksempel i Stortinget. NAFKAM ved Universitetet i Tromsø, som ble nedsatt i etterkant av NOU-en, ivaretar på ingen måte politikernes intensjoner og er i mine øyne nok et forsøk på avlat hvor vi virkelig kan snakke om et dilettantisk makkverk.
 
Et forsøk på å dokumentere alternativ medisin på NAFKAMs premisser med et tidligere medlem i Aarbakkeutvalget som leder og andre medlemmer uten seriøs forankring i det fagfeltet de skal belyse og ”dokumentere”, og hvor igjen våre dyktigste aktører på dette feltet er fullstendig satt på sidelinjen, er etter min mening kun ute etter å ivareta egne interesser og legers posisjon i samfunnet. Å operere med halvsannheter for å gi et visst seriøst inntrykk av denne gruppens arbeid, tjener ingen i NAFKAM til ære. At de har brukt mer enn 10 år og store summer, viser meg at Aarbakkeutvalget har vært en karrierestige for flere av legene i utvalget. Det er som å sette rørleggere til å bedømme elektrikeres arbeid. Nok et skammelig overgrep mot alternativ medisin og dens utøvere som hver dag bidrar til langt kortere sykehuskøer enn vi ellers ville hatt. Det er vanskelig å fatte at politikere i et demokratisk samfunn overser, eller tier i hjel at 51% av det norske folk velger alternativt fremfor skolemedisin. Ikke bare egne kollegaer har bidratt til dette, men også internett og økt kunnskap blant folk flest. En alternativ medisinsk generalstreik over et 1/2 år ville kunne synliggjøre dette på en skremmende måte for våre politikere om vi hadde hatt mot og penger nok til å gjennomføre det og i tillegg kunne oversett det etiske og moralske ansvar vi føler vi har overfor alle som oppsøker oss. Det er her vi taper. Politikernes respekt/frykt for ekspertveldet bør reduseres adskillige hakk, eller så må den overdrevne autoriteten ekspertveldet er tildelt reduseres betraktelig.

NAFKAM er ikke bare et maktovergrep mot alternativ medisin men mot folk flest, hvor sannheten skjules på en måte som først og fremst skal ivareta legenes egne interesser. Å velge forskningsrapporter og forskningsprosjekt som kun er ute etter å bekrefte egne påstander synes å være det egentlige motivet for arbeidet i NAFKAM.

Jeg er skuffet over min manglende gjennomslagskraft på de områder som bedre ville ivaretatt politikernes intensjoner og alternativ medisins fremtid som viktig aktør, ikke bare som annenrangs terapi som kan uskadeliggjøres i grønne lunger på sykehus. Det er kun i legers interesse og kan frata dem frykten for at vi overtar på områder de selv ikke ønsker å gi fra seg. Hadde politikerne undersøkt saken nærmere, mer systematisk og seriøst med utgangspunkt i at 51% av det norske folk velger alternativ behandling, og ikke latt seg påvirke av legenes skremselspropaganda hva angår diagnoser og liv som kan gå tapt, ville vi hatt et langt mer effektivt og forebyggende helsevesen i Norge enn det vi har nå. Økt bruk av alternativ medisin har både redusert og vil komme til å redusere antall liv som går tapt også i fremtiden.

I etterkant av Aarbakke-utvalget hadde jeg et langt innlegg på debattsiden i en større avis i Norge. Jeg velger å ta det med her som avslutning på mine litt vonbrotne og frustrerte kommentarer om tiden i Aarbakke-utvalget og mine synspunkt på NAFKAM. Debattinnlegget hadde følgende tittel:

Dagens helseutvikling, en følge av faglig maktmonopol?
Utredningen (NOU) om alternativ medisin er nå tilgjengelig for de som måtte være interessert, vi har fått den nye Helsepersonelloven, alternativ medisin er blitt delvis stueren, om ikke det var akkurat slik vi hadde tenkt oss det, i hvert fall ikke undertegnede med tanke på alt arbeidet som ble nedlagt i Aarbakke-utvalget. Jeg har derfor lyst til å komme med noen refleksjoner i etterkant av NOU 1998:21 og Ot.prp. nr. 27 (2002-2003).

Hvor går veien videre for alternativ medisin og hver enkelt av oss? Hvilken samfunnsutvikling er det vi egentlig ønsker oss? For å kunne svare på det spørsmålet er det viktig å gå tilbake i tid for å se på hva som har fungert og hva som ikke har fungert, ikke minst se på hvem som har hatt den største innflytelsen på menneskers liv og helse i løpet av de siste 50 år. Hvem har hatt den største påvirkningsmuligheten, monopolet, autoriteten og makten til å gjennomføre? Jeg har ikke tenkt å svare, bare stille en del spørsmål, og svar fra makteliten i likhet med ”det var det vi trodde den gangen”, når de selv ikke er fornøyd med resultatet, holder ikke så lenge bare en liten prosentandel av oss fikk lov til å ha en mening i den ene eller den andre retning, enn si innflytelse nok.

Er det politikerne som har ansvaret? Hvem er i så tilfelle politikerne avhengig av for å fatte beslutninger og vedta lover? Er det hver enkelt av oss gjennom de valg vi gjør? Er det alle ekspertene, spesialistene, professorene, forskerne, lobbyistene, journalistene, fagpersonell som har fått tildelt stor autoritet? Tenk å kunne stå frem på TV og på grunnlag av egen tittel bare konstantere at slik er virkeligheten i den ene eller den andre retning, og monopolet og makten sikrer at man blir hørt og trodd? Det har alternativ medisin ønsket seg mange ganger – eller…? For en sovepute det i tilfelle kunne blitt.

Hvor har fokuset vært hos alle disse eksperter? Hvilke ledestjerne har de vært styrt av? Menneskenes materielle eller åndelige utvikling? Hvilke motsetninger i livet er det i så tilfelle vi snakker om? Hva er fellesnevneren hos disse ekspertene?

Fokuset kan synes å være rettet mot mer og mer detaljkunnskap om materien, cellene våre, genene, kjemien, teknikken. Er det her svaret på livet ligger? Hva med balansen? Hva er målet til disse ekspertene? Menneskene skal forbedres gjennom teknologi, het det i et TV program på NRK for kort tid siden. Og vi fascineres av elektroniske chips som kan opereres inn i mennesker og nanoteknologien som kan gjøre legemidler intelligente og styres dit man vil, men som også kan føre til molekylære roboter uten kontroll!

Er vi blitt friskere, lykkeligere, har vi mer tid til hverandre, hva med helsebudsjettet, ressursbruken? Har vi en mindre giftig verden, spiser vi sunnere, er det mer mat til alle? Hvorfor ikke? Vi dupliserer jo hvetekorn i stor stil som kan mette mange, men putter du et slikt frø i jorden spirer det ikke!  Hvorfor ikke? Samtidig er hveteintoleranse/allergi blitt verdens mest utbredte. Hvorfor reagerer så mange på melk som i utgangspunktet var naturens gave til menneskeheten? Er det homogeniseringen? Hva forer vi norske kyr med? Hvorfor eksploderer allergi, diabetes og kroniske lidelser i samfunnet, for ikke å snakke om adferdsproblemer? Har vi fått en tryggere verden, mindre sult? Var det ikke nettopp det all denne materielle, teknologiske og kjemiske utviklingen, forskningen, helsebudsjettene og alle ekspertene skulle hjelpe oss med? Kan det være en missing link i alt dette? Noe vi ikke har sett, forstått, brydd oss om å undersøke nærmere?

Er vi fornøyd med resultatet ekspertveldet har oppnådd i disse 50 årene? Hvis ikke, hvorfor skal de da fortsatt få inneha monopol på å definere hva som er viktig for oss som gruppe og enkeltmennesker? Hva med alle hekseprosessene i gammel og ny tid? Skal vi tro Aftenpostens Harald Stanghelle så lever demonene blant oss den dag i dag, og en fellesnevner for dagens  hekseprosesser i flg. samme artikkel er at hovedaktørene har vært og er fagfolk som har fått en overdreven autoritet. I løpet av de siste 50 år kan vi konkludere med at vår kultur har vært dominert av synet på det menneskelige legeme som en maskin som kan analyseres ut fra sine deler og helse defineres som fravær av sykdom, til tross for at politikerne for lengst har slått fast at folks helseplager ikke kan avdekkes med dagens medisinske metoder.
 
Hvor ble det av sjelen? Hvor ble det av prinsippet om hjelp til selvhjelp gjennom å kombinere flere terapier i et tverrfaglig samarbeid på tvers av tidligere skillelinjer? Hvor ble det av alle aktørene politikerne etterlyste også utenfor norsk helsevesen for å kunne vurdere årsakene til at diabetes, matintoleranse/allergi og andre belastningssykdommer har hatt en dramatisk økning de siste 20 årene?

I minst 30 år har alternativ medisin hatt kosthold og ernæring i fokus, de har blant annet lenge advart mot det enorme sukkerforbruket blant barn og unge, som de lenge har sett konsekvensene av, uten å bli hørt. Det samme gjelder utviklingen av melk- og hveteintoleranse. Norske leger erkjenner mangelfulle kunnskaper på dette området, men kunnskaper finnes klar til å brukes.

Velkommen til samarbeid
Det kommer ikke til å ta lang tid, før alle vil oppdage at den kanskje største feilen innen helsevesenet har vært spesialiseringen. Å rive ut et element eller organ av et menneske og vurdere og behandle det uten å se det i samarbeid med resten av kropp og sjel, må gå galt. En fin definisjon av en spesialist er: ”En spesialist lærer mer og mer om mindre og mindre, til den vet alt om ingenting.”

Disse spesialistene som vet alt om ingenting har fått uforholdsmessig stor makt i samfunnet og diktert hvilken vei helsevesenet skal gå. De kan uten å blunke og uten å bli tvunget til å sette seg grundig inn i problemstillingen, sette til side kunnskapen fra allmennleger og alternativmedisinere som i en årrekke har fulgt sine pasienter, bare på grunnlag av egen tittel. Når professorer erkjenner at de ikke kan godta nye forskningsresultater, hvis disse går imot det de tidligere har skrevet, fordi de da vil miste sin status, ja da blir det helt absurd. Disse professorer definerer ”vitenskap” som et skap som man fyller med viten i en liten periode, så låser man skapet og kaster nøkkelen.

Men noen professorer har skjønt det, blant annet professor Brian Wilson Key som hevder at: ”Vitenskap er det du slipper unna med der og da”.


Vedlegg:
NT 02 2011 - NAFKAM, nok et maktovergrep?


 
OPPDATERT 18.03.2017

English info

 
 
Tlf. 22 33 32 20 Skippergata 9, 0152 Oslo post@nnh.no

Hosting av Hjelseth Computers