Mørkefeltmikroskopering - en spennende analysemetode | Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon


   

 
 

 
Nyheter

 Mangfald i behandlinga

 Skrivekurs med Geelmuyden

 Pasientsikkerhet - SABORG

 Må elska det ein held på med

 Aromatherapychallenge 2017

 Unnfallen helseforvaltning

 Utdanning til fytoterapeut

 Naturterapeuten 4-2016

 Brobyggerprisen 2016

 Alternativt ved depresjon

 På høstkonferanse 2016

 Erfaringsseminar 2016

 Samhandling om sikkerhet

 Politiske meninger

 Naturterapeuten 3-2016

 Vis alle artikler

 
Aktuelt i media

 
Utdanning

 
Kurs og møter

 
Internasjonalt

 
Etisk råd

 
Høringer

 
Pressemeldinger

 
Forskning

 
Medlemssider

 
Nyhetsbrev


 

13.06.2011
Mørkefeltmikroskopering - en spennende analysemetode

Røde blodlegemer sees godt i mørkefelt. Blå krystall kan være tegn på pesticider.

Mørkefeltsmikroskopi er en del av et analysesystem som kalles levende blodanalyse - LBA. Innen LBA undersøker man levende blod ved hjelp av enten mørkefelts-, differensialinterferens- eller fasekontrastmikroskopi.


Av
Fride Aasen
Naturterapeut MNNH reg.
frideaas@online.no

Metoden
Mørkefeltsmikroskopi fungerer ved at lyset brytes før det treffer mikroskopets kondensator. Objekter som blir observert gjennom mørkefeltsmikroskopet vil derfor lyse opp mot en mørk bakgrunn. Mørke objekter synes derimot dårlig i mørkefelt. For å supplere metoden anvendes ofte fasekontrast, da mørke objekter her blir synbare på lys bakgrunn. På de fleste mikroskoper er det enkelt å skifte kondensator (noen har kondensator med mørkefelt og fasekontrast i ett) slik at man kan få utnyttet begge metoder. Ved å analysere blodet ved mørkefeltsmikroskopi eller fasekontrast, kan vi tydelig se stoffer som ikke kan sees i et vanlig lysmikroskop.

Prøvetaking
Innen alle tre metodene er det viktig at vi undersøker levende blod – helst innen det har gått 10 minutter etter blodet er tatt fra kroppen. Vi ønsker å få et best mulig bilde på hvilken kvalitet det levende blodet har. Hurtig og korrekt prøvetaking er et must - det er lett å ødelegge en blodprøve og derfor få et destruert bilde med dertil hørende gal tolkning. Man legger stor vekt på riktig prøvetaking ved bruk av denne formen for mikroskopering.

Historikk og bakgrunn
Metoden ble brukt allerede på 1850-tallet, av professor Antoine Bechamp. Han var lege, biolog og farmasøyt med doktorgrad i både medisin og naturvitenskap. I sin bok The Blood and its third Element beviser Bèchamp at alt organisk materiale spontant gjennomgår en naturlig forandring, en slags fermenteringsprosess. Denne fermenteringsprosessen har sin årsak i at alt levende inneholder substanser som spontant igangsetter livsprosessene forandring, fordøyelse og oppløsning.

Bechamp mente at alle plante- og dyreceller inneholder ørsmå substanser (microzymas) som fortsetter å leve etter at organismen er død - og som kan utvikle seg til andre mikroorganismer. I sin bok Microzymas la han grunnlaget for det han kalte pleomorfisme eller polymorfisme. Pleomorfisme betyr ganske enkelt at noe kan ha flere former. I dette tilfellet, at mikroorganismer kan opptre i flere former eller mutere til andre former.

Bechamp mente at når noe i naturen begynner å dø, kommer noe og spiser det opp. Slik skjer det også med microzymas, da de forandrer seg til mikrober som renser opp alt døende organisk vev. Det er det som er mikrobenes jobb. De er resultatet og ikke årsaken til sykdom. Miljøet microzymas lever i, bestemmer nemlig hvordan de utvikles. Er miljøet sunt og helsefremmende, utvikles microzymas til celler som regenererer kroppen. Er miljøet surt, dårlig og belastende utvikler microzymas seg i retning av gjæring og forråtning.

En annen forsker som har satt mørkefeltsmikroskopi på kartet, er Günther Enderlein som ble født i 1872. Hans store interesse var mikrobiologi. Han baserte en stor del av sin forskning på arbeidet til Antoine Bèchamp. I tillegg inspirerte også funnene forskere som Leuckart og Schmith, Enderlein (Rudolf Leuckart var den første som tilførte moderne vitenskap kunnskapen om parasitter, og Otto Schmith oppdaget parasitter i blodet på kreftpasienter i 1901). Senere har utallige forskere anvendt analyser av levende blod via mørkefeltsmikroskopi og tilført mye kunnskap om denne anvendbare analysemetoden.

På 1980-tallet introduserte Dr. Philip Hoekstra teknikken Hemaview sammen med mange andre (Hansen-Pruss, Hernan Acevedo, Anthony Almada, Roderick Chiodini og Gerald Dominique. Hemaview er et fellesnavn for mørkefeltsundersøkelse av levende blod og elementene i det. På 1980-tallet utviklet Dr. Robert Bradford teknikken High Resolution Live Blood Morphology (HRBM). Denne skulle supplere mørkefeltsmikroskopi med fasekontrast for å gi et mer utfyllende bilde av elementer som kan sees i levende blod. Kilde: T Douglas (2009): Live Blood Microscopy – Dark Field & Beyond.

Fordeler ved LBA
Fordelen ved å undersøke levende blod er at det gir en god indikasjon på hvordan kroppen har det her og nå. Testmetoder som baserer seg på sekreter (urin, spytt osv.) sier noe om hva kroppen skiller ut, mens kun blodet sier noe om det dynamiske og vitale i mennesket. Blodet er selve livsnerven i oss. Som vi vet gjør kroppen mye for å beskytte indre organer og deres funksjon. Det er derfor den skiller ut aller former for slaggstoffer og toksiner, eller lagrer dette i vev. Jo bedre våre avgiftningsorganer fungerer, jo mer toksiner skilles ut. Ved å analysere det som skilles ut kan vi ikke alltid vite hvordan status er internt i organismen.

I blodet derimot, skal stoffer være mest mulig i likevekt. Her bør ikke slaggstoffer oppbevares. Når elementer som absolutt ikke bør være i blodet kommer til syne, er dette viktige tegn som en terapeut bør ta hensyn til. Terapeuter som er kjent med Bechamp og Enderlein sin teori om polymorfisme og viktigheten av mikroorganismers utviklingssyklus, vil ha ekstra god anvendelse av mørkefeltsmikroskopi. I levende blod kan man nemlig identifisere forskjellige utviklingsstadier av bakterier og andre mikroorganismer. I tillegg er kolesterol, urinsyre, pesticider m.m. stoffer som er lett å gjenkjenne.

Formen og aktiviteten til de forskjellige blodcellene sier også mye om helsen generelt. I et mørkefeltsmikroskop kan vi se røde blodlegemer, nøytrofile, eosinofile og basofile granulocytter, B- og T-lymfocytter, monocytter og makrofager, trombocytter, blodplater og fibrinnett. Det er lett å se de hvite blodcellenes bevegelser (overaktive eller passive), formen på de røde blodlegemene, for eksempel om de har rund, jevn cellemembran eller om de er skjøre og med unormale former. Dette sier blant annet noe om hvor mye oksygen de kan ta opp i seg.

Ulemper ved mørkefeltsmikroskopi
Det er fortsatt en del usikkerhetsmomenter når det gjelder tolkning av blodbilde. Man finner nå og da elementer man ikke kan forklare. Det er også veldig lett å destruere blodcellene på sin vei fra et beskyttet miljø inne i kroppen til å lokaliseres mellom to glassplater under et objektiv.

Konklusjon
Det er hevet over en hver tvil at metoden har høy anvendbarhet. Det er allikevel ikke mulig å si at man kan diagnostisere sykdommer. Metoden er mer å regne som et verktøy som har verdi på bakgrunn av den teorien den måles opp mot, for eksempel Sanumterapi, homotoxologi, biopati m.fl. Den kan også godt suppleres av andre tester, slik som irisanalyse m.m.


Vedlegg:
NT 02 2011 - Mørkefeltmikroskopering - en spennende analysemetode


 
OPPDATERT 18.03.2017

English info

 
 
Tlf. 22 33 32 20 Skippergata 9, 0152 Oslo post@nnh.no

Hosting av Hjelseth Computers