Å kjøpe eller lage homeopatiske remedier - en studie i intensjonens betydning | Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon


   

 
 

 
Nyheter

 Mangfald i behandlinga

 Skrivekurs med Geelmuyden

 Pasientsikkerhet - SABORG

 Må elska det ein held på med

 Aromatherapychallenge 2017

 Unnfallen helseforvaltning

 Utdanning til fytoterapeut

 Naturterapeuten 4-2016

 Brobyggerprisen 2016

 Alternativt ved depresjon

 På høstkonferanse 2016

 Erfaringsseminar 2016

 Samhandling om sikkerhet

 Politiske meninger

 Naturterapeuten 3-2016

 Vis alle artikler

 
Aktuelt i media

 
Utdanning

 
Kurs og møter

 
Internasjonalt

 
Etisk råd

 
Høringer

 
Pressemeldinger

 
Forskning

 
Medlemssider

 
Nyhetsbrev


 

29.09.2010
Å kjøpe eller lage homeopatiske remedier - en studie i intensjonens betydning

    
Det er i den siste tiden kommet flere signaler fra internasjonale myndigheter, legemiddelkontroller og legemiddelbedrifter om at sterke krefter ønsker hele den alternative medisinen, det være seg urter, homeopatiske preparater eller bruk av akupunkturnåler forbudt, eller i beste fall sterkt regulert og kontrollert. En mulig løsning på dette vil være å produsere sine egne homeopatiske remedier.


Av
Are Thoresen
Veterinær, homøopat og akupunktør
arethore@online.no


I denne sammenhengen vil jeg gjerne få rette søkelyset på to vesentlige aspekter ved denne muligheten;

1 - Vi blir mer uavhengig og selvhjulpen i forhold til importører/produsenter av planter og homeopatiske remedier (hvilket kan være forbudt).

2 - Vi kan få produsert mer effektive remedier (hvilket mange nok vil benekte).

Min bakgrunn for å skrive denne artikkelen er at jeg utdannet meg til human homøopat ved Arcanum i Göteborg 1976-1979, og har drevet min egen veterinære og humane klinikk med homeopati i kombinasjon med andre alternative terapier (spesielt akupunktur) i årene 1980 og fram til i dag. Jeg er også utdannet veterinær ved NVH i årene 1972-1979.


HISTORIKK
Den medisinske tradisjonen som i dag går under navnet Homeopati, ble grunnlagt av den tyske legen Dr. Christian Fredrick Samuel Hahnemann (1755-1843).

Homeopatiens grunnprinsipp finner vi i setningen ”similia similibus curentur”. Dette betyr oversatt: ”med lignende skal lignende helbredes” eller at ”lignende kurerer lignende”. Mer vitenskapelig sagt; et homeopatisk medikament skal (forventes) å kurere en lidelse hvor symptomene likner de symptomene medikamentet selv fremkaller ved en forgiftning eller ved en lengre tids inntak av en frisk person.

I Isopatien (se et praktisk eksempel på dette nedenfor angående behandling av piken som hadde drukket lut) gjelder det at ”identisk kurerer identisk”.


DE HOMEOPATISKE PREPARATENE
Tilberedelsen av de homeopatiske remediene står klart beskrevet i Hahnemanns verker, og her vil jeg bare kort skissere disse metodene. Formålet med denne artikkelen er å rette leserens oppmerksomhet mot en ganske annen siden av prosessen med å produsere remediene selv, nemlig betydningen av produsentens eller terapeutens innsikt i og kunnskap om remediet, hans intensjon i helbredelsesprosessen. Hahnemann har observert dette aspektet med hensyn til produksjonen av remedier og i selve helbredelsesprosessen, og antydet deres eksistens i §§ 265 og 288. Disse vil jeg komme tilbake til i slutten av denne artikkelen.

Men først litt om tilberedelsen av remedier.
Utgangspunktet for produksjonen av homeopatiske medisiner kan være en plante, et salt, et organpreparat, en kjemisk forbindelse eller et mineral; ja egentlig ethvert fysisk stoff. Om for eksempel en plante er utgangspunktet, lager man først en tinktur ved å legge den tørkede eller ferske urten i et syltetøyglass, og så fyller vi opp med 30 % sprit. Vi lar dette stå i 3 uker, og heller sprituttrekket av. Dette er en tinktur. For salter, organer eller mineraler er fremgangsmåten for å fremstille en ”modersubstans” noe forskjellig, men i prinsippet den samme. Vi tar så en del av tinkturen og blander med vann i et visst forhold, for eksempel forholdet 1:9. Når vi bruker en 1:9 blanding, ender vi opp med D-potensene. Om vi blander det 1:100, ender vi opp med C-potensene. 1:1000 gir M-potensene, mens 1:50 000 gir LM-potensene. Dette ristes så kraftig i 2 til 3 minutter. Man har da fremstilt potensen D1, C1, M1 eller LM1 av angjeldende medikament. Om man ønsker å gå videre til potens-2, erstattes for D-potensene 90% med nytt vann, og prosedyren gjentas. Om det er C-potensene du arbeider med erstattes 99%, for M-potensene 99,9% og så videre. Slik kan man arbeide seg oppover i potensieringsrekken, og konservere de potensene man ønsker å bruke med 33% alkohol (eller cognac som enkelte anbefaler).

Når man rister flasken er det en fordel å slå flasken mot en ikke for hard overflate. Hahnemann brukte en skinnbibel å slå flaskene mot. Jeg har selv forsøkt denne metoden, og en tykk skinninnbundet bok er perfekt å bruke. Hva som skjer i denne potensieringen er et mysterium for mange, og det er fremsatt flere teorier. En av de mer fremtredende teoriene går ut på vannets mulighet for hukommelse, men jeg vil ikke gå inn på dette her, da poenget med denne artikkelen er å henlede leserens oppmerksomhet på viktigheten av produsentens og terapeutens bevissthet, kunnskap og intensjon. Uansett; på en eller annen måte impregneres remediet med en form for informasjon, og som allerede antydet så mener jeg at en del av denne informasjonen kommer øyensynelig, som jeg vil sannsynliggjøre senere (de fleste vil nok ikke finne dette emnet sannsynlig i det hele tatt), fra produsentens bevissthet og intensjon.

Etter den kraftige ristingen lar man flasken stå i ro i noen minutter før neste ristning.


REMEDIETS INFORMASJONSPOTENSIALE
Når det gjelder in vitro-forsøk foreligger det i denne sammenhengen (at bevisstheten spiller inn i remediets virkning) flere interessante observasjoner. Et interessant eksempel på dette er de forsøk den kjente franske vitenskapsmannen Beneviste gjorde i Frankrike på midten av 1980-tallet. Han publiserte en artikkel som viste effekt av høye fortynninger av aIgE ut i fra den effekten de hadde på basofil degranulering (når humane polymorfonucleære basofile, en type hvite blodlegemer med antilegemer av typen immunoglobulin E (IgE) på overflaten, blir eksponert for anti-IgE antistoffer vil de frigi histamin, noe som lett kan påvises), som i Benevistes forsøk fortsatte selv om aIgE var fraværende som fysisk materie, men i nærvær av vann som var potensert aIgE i fortynninger opp til 1x10-120. Sine forskningsresultater offentliggjorde han i 1988 i det renommerte tidsskriftet ”Nature”. Denne artikkelen vakte en storm av innvendinger fra den etablerte vitenskapen (se http://www.viten.com/tema/hukommelse/jervell.htm ), for om det var slik Beneviste hadde vist, så ville det måtte bane veien for et helt nytt prinsipp innen vitenskapen (at bæresubstansen kan overføre informasjon fra et stoff det bare har vært i berøring med). Beneviste måtte for å møte denne massive kritikken gjenta sine forsøk med et noe endret design, og under observasjon av en gruppe kritiske vitenskapsmenn. Resultatet av disse nye forsøkene var at de høye fortynningene av aIgE var virkningsløse. Beneviste deltok aktivt i debatten som fulgte i kjølvannet av disse forsøkene, og foreslo selv en rekke mulige årsaker til de motsigende resultatene, uten at man har kommet fram til noen entydig konklusjon. . Beneviste mente selv at bare det blotte nærværet av de kritiske personene var nok til å nulle ut (forandre) hans resultater, noe som da selvsagt ble avvist av hans kritikere. Nå er det senere påvist av professor Kröplin ved universitetet i Stuttgart at bare sinnsstemningen til vitenskapsmennene påvirket resultatet av sensitiv krystallisasjon i en så uventet stor grad at Benevistes påstander ikke lenger virker usannsynlige.


BRINGER REMEDIET OGSÅ INFORMASJON FRA TILBEREDELSEN OG TERAPEUTEN, ELLER BARE FRA GRUNNSUBSTANSEN I SEG SELV?
Flere terapeuter jeg har snakket med har observert at de remediene man har laget til selv, kanskje i nødsfall, har hatt en langt sterkere virkning enn man kan observere i den vanlige praksisen med apotekkjøpte remedier. Jeg vil referere noen eksempler, og så etterpå referere hva Hahnemann har antydet om dette;

SENT EN LØRDAG KVELD ble en 7-års gammel gutt utsatt for brannskade, et 3 cm langt brannsår på tommelen og pekefingeren. Familien bodde langt fra lege eller apotek, og det fantes ingen brannsalve i huset. Guttens far, som var en Irsk veterinær og homeopat, tok da noe brennenesle som grodde utenfor låven, og raskt potensierte dette opp til D6. Han gav så gutten en teskje av dette hvert 10. minutt i omtrent en time. Gutten stoppet å gråte bare 10 sekunder etter den første medisineringen. Innen 2-3 dager hadde brannsåret forsvunnet uten et spor (dette har jeg selv også opplevd). Vanlig medisinkunnskap sier at dette må være umulig - såret burde blitt betent og tatt 2-3 uker å hele. Men hva som her beskrives er sannheten.

JEG GLEMMER ALDRI EN FAR som kom til meg med sin lille pike, som han hadde kjempet for livet til i flere år. Hun hadde som 4-åring drukket konsentrert lut, og spiserøret var totalt ødelagt og livløst, omtrent som pergament. Hun hadde gjennomlevd utallige infeksjoner og antibiotikakurer i de 2-3 årene som hadde gått siden ulykken. Hun måtte alltid tilføres næringen via sonde, da spiserøret ikke fungerte. I dette tilfellet var årsaken til problemet klart. Det jeg gjorde var å ta lut og lage en homeopatisk medisin av dette. Hun begynte å innta dette medikamentet, 5 dråper to ganger daglig. Etter få dager livnet spiserøret til, og etter noen uker kunne man fjerne sonden. Etter et par måneder kunne hun spise normalt igjen, og var tilsynelatende helbredet. Dette eksempelet er ikke et strikt eksempel på homeopati, men på isopati.

NÅR DET GJELDER KALVEDIARÈ, har jeg flere ganger instruert bønder om fremstillingsmåten og de substansene som skal brukes (opium (dette har de selvsagt fått utlevert på resept) og Carbo Betula (dette er forkullet bjørkeved)), og resultatene har vært ekstremt gode.

I ET FORSØK MED MASTITT PÅ KU, ble det vist at oppmerksomhet og vennlighet overfor kua kunne virke bedre mot mastitt enn både homeopati og antibiotika (5 minutters oppmerksom vennlighet fra røkteren daglig senket celletallet med 25 %), noe som underbygger den konklusjonen jeg vil komme fram til senere i denne artikkelen, nemlig at tilstedeværelsen av en innsiktsfull, kunnskapsrik terapeut er av det aller største betydning.

EN 4 ÅR GAMMEL HUNNKATT hadde fått et 5 cm stort sår i sitt venstre framben. Dette såret hadde ikke grodd på minst 6 måneder, og eierinnen hadde forsøkt å behandle såret på mange måter, både med salver og antibiotikabehandling. Eierinnen, en 20 år gammel kvinne, ble da av meg bedt om å smøre ”Heilsalbe” på sin egen arm tilsvarende hvor katten hadde sitt sår, med den intensjonen å helbrede katten. Hun gjorde som jeg hadde instruert henne om, og samme kveld mens katten lå i hennes fang utførte hun handlingen. Katten ble meget urolig, og hoppet etter bare noen minutter ned og forsvant ut i nattemørket. Såret hadde lukket seg allerede da katten kom inn igjen neste morgen.

Vi står etter min mening innen homeopatisk forskning overfor tre motsigelser/dilemmaer;

DET FØRSTE DILEMMAET er at effektene som rapporteres fra de homeopatiske klinikkene, og som jeg selv mange ganger har sett i min klinikk, er så meget bedre enn forventet ut i fra de marginale effektene man kan påvise innen laboratorieforsøk.

DET ANDRE DILEMMAET er at resultatene i dobbeltblinde kliniske forsøk ikke ser ut til å kunne verifisere resultatene fra klinikkene. Dette siste deler homeopatien for øvrig med akupunkturen, hvor det også forekommer en betydelig diskrepans mellom de resultatene vi kan observere i klinikkene og de resultatene man oppnår i dobbeltblinde forsøk.

DET TREDJE DILEMMAET er at det ser ut til at de remediene terapeuten selv har laget virker meget bedre enn de man får kjøpt.

Det er vist i noen interessante forsøk kaldt ”Pear-program” foretatt i England at maskiner i høyeste grad kan influeres av den menneskelige bevissthet, intensjon og forventning. Om dette er mulig innen forholdet mennesker/maskiner, hvorfor da ikke i forholdet mennesker/dyr/barn.
http://www.princeton.edu/~pear/

Det er vist i forsøk at en slik psykisk/sjelelig påvirkning fører til reelle og identiske forandringer i hjernen, likt de som den ”virkelige” terapien fremkaller. Dette er vist i et nytt amerikansk forskningsprosjekt, gjengitt i ”American Journal of Phsychiatry”.

Dette temaet blir også inngående behandlet av Ario Conti fra Sveits, i hans beskrivelse og introduksjon av NIM, ”Neuro-immuno-modulering”, også benevnt ”Psyko-neuro-immuno-modulering”. Innen denne forskningen har man vist at psyken har direkte og reelle forbindelser til nervesystemet, som igjen er av den aller største betydning for påvirkning av hormonsystemet og immunsystemet, og derved er av den aller største betydning for de fleste sykdommer.

Dette observerte også Hahnemann i løpet av sitt lange liv, og i sin 6. utgave av grunnboken ”Organon der Heilkunst”, (den 6. utgave av “Organon der Heilkunst”, ferdigskrevet i 1842 (året før Hahnemann døde) og publisert i 1992), skriver han flere steder at det er viktig at terapeuten selv lager preparatene.

Hahnemann føyde altså § 265 til i sin 6. utgave av ”Organon der Heilkunst”, hvor han sier; ”Det er blitt meg en klar overbevisning, at den syke må få det rette legemiddelet, i tillegg til at han får dette fra legens egne hender, og at legen i tillegg selv har bearbeidet og laget remediet. Etter at jeg oppdaget dette viktige grunnprinsippet i min lære, har jeg måttet utholde mye forfølgelse”.

Om dette ble skrevet for at han ville forsikre seg om at remediet ble riktig tillaget, eller at det rette remediet ble gitt til pasienten (på grunn av slurvete farmasøyter eller sykepleiere), ville han nok ikke karakterisert dette som et viktig grunnprinsipp. Manglende tiltro til sine medarbeidere er ikke et grunnprinsipp i en vitenskapelig lære.

På slutten av sitt liv, etter å ha truffet den kjente tyske naturterapeuten Marie Ritter, ble også Rudolf Steiner klar over at det egentlig ikke kom an på selve legemidlene eller selve behandlingen, men på den bevissthet eller intensjon denne var ledsaget av (“i virkeligheten kommer det ikk an på selve substansene, men på hvordan substansene behandles under fremstillingen” (R. Steiner, 1920)).

I Hanemanns Organon finner vi at han også har registrert det samme som Rudolf Steiner, nemlig at helbredelseskraften kommer vel så meget fra terapeuten, og kanaliseres gjennom remediet. Dette gjør den meget bedre om terapeuten selv har laget remediet.

I § 288 skriver altså Hahnemann; “…gjennom terapeutens sterke vilje og positive intensjon, når denne terapeuten berører pasienten (når remediet gis), ja, han trenger faktisk ikke å berøre pasienten engang, da flyter det over en slags helbredelseskraft fra terapeuten til pasienten. Denne typen helbredelseskraft er en av de sterkeste og viktigste som finnes”.

Om det terapeutiske betydningsforholdet mellom remedium og produsent/terapeut, vil jeg nevne følgende lille hendelse, anekdote, som faktisk fikk meg til å tenke i flere år.

Jeg var på tur sammen med en eier av en større homeopatisk legemiddelbedrift. Han fortalte at de ett år hadde gått tom for modertinkturen til et spesielt remedium, og at det var umulig å oppdrive den aktuelle planten. De gjorde da et forsøk, som selvsagt ikke ble offentliggjort av åpenbare årsaker. De fylte en del flasker med rene sukkerpiller, og satte en etikett på flaskene som indikerte at de inneholdt remediet som manglet. Resten av året ringte fabrikkeieren ofte til sine kunder for å forhøre seg om virkningen av nettopp dette remediet, og fikk opplyst at det virket helt fint. Det var nok noe i denne retningen Hahnemann hadde observert før han skrev § 288.

Ut i fra disse vurderingene og overlegningene ser jeg meg berettiget til å dra den sluttsatsen at vi burde begynne å produsere våre egne remedier, urter og andre medisinske hjelpemidler, og ikke underlegge oss så totalt kapitalen, ferdigproduserte maskiner, remedier og prosedyrer.

Helt på slutten av denne artikkelen vil jeg få lov til å helle litt isvann i blodet; for det må vel legges til at det ikke er lovlig for ikke-farmasøyter å lage legemidler, hvilket de homeopatiske remediene er klassifisert som.


Vedlegg:
NT 03/2010 - Å kjøpe eller lage homeopatiske remedier


 
OPPDATERT 18.03.2017

English info

 
 
Tlf. 22 33 32 20 Skippergata 9, 0152 Oslo post@nnh.no

Hosting av Hjelseth Computers