WHO vil integrere alternativ medisin i sine medlemsland | Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon


   

 
 

 
Nyheter

 Behandling av barn

 Forbrukerombudet tilsynsvarsel

 Mangfald i behandlinga

 Skrivekurs med Geelmuyden

 Pasientsikkerhet - SABORG

 Må elska det ein held på med

 Aromatherapychallenge 2017

 Unnfallen helseforvaltning

 Utdanning til fytoterapeut

 Naturterapeuten 4-2016

 Brobyggerprisen 2016

 Alternativt ved depresjon

 På høstkonferanse 2016

 Erfaringsseminar 2016

 Samhandling om sikkerhet

 Vis alle artikler

 
Aktuelt i media

 
Utdanning

 
Kurs og møter

 
Internasjonalt

 
Etisk råd

 
Høringer

 
Pressemeldinger

 
Forskning

 
Medlemssider

 
Nyhetsbrev


 

02.12.2008
WHO vil integrere alternativ medisin i sine medlemsland

    
WHO’s generaldirektør dr. Margaret Chan hevder tiden er inne for å vurdere alternativ medisin som betydelig ressurs i bekjempelsen av rike lands helsenedbrytende livsstil og enorme utbredelse av kroniske lidelser.


Eksempelvis nevner dr. Chan kreft, diabetes, hjerte/karlidelser og den høye utbredelse av ulike former for psykisk ubalanse. Samtidig mener hun det er på høy tid at verdens fattige nasjoner får nødvendig skolemedisinsk hjelp ved smittsomme sykdommer i forbindelse med fødsler og i akuttsituasjoner.

Talen er kommentert og oversatt
av Berit Strøm Grevstad
Reg. naturterapeut MNNH
grevstadhelse@online.no

De to systemene tradisjonell (alternativ) og vestlig (skole)medisin trenger ikke stå i et konfliktfylt forhold til hverandre, sier hun. De kan tvert imot utfylle hverandre i gjensidig harmoni, ved å ta i bruk de beste egenskaper fra hvert system og kompensere for innbyrdes svakheter.

Legg merke til at ifølge WHO står termen tradisjonell medisin for naturmedisin og naturlige eller tradisjonelle behandlingsformer, mens skolemedisinen kalles moderne eller vestlig medisin. Generaldirektør Chan viser til årtusener gamle indiske og kinesiske medisinske tradisjoner og sier at vi må forske på disse, men da etter spesielle prinsipper og metoder og at WHO kan bistå med slik kunnskap.

Forskning og utvikling innen tradisjonell medisin er med denne talen erklært å være en viktig del av WHO’s globale strategi og handlingsplan for innovasjon, intellektuell kapital og offentlig helse.

Les hele talen i oversettelse nedenfor.
Talen kan også leses i sin originalversjon på engelsk på
http://www.who.int/dg/speeches/2008/20081107/en/

Vil du lese dr. Margaret Chans biografi, finnes den på
http://www.who.int/dg/chan/en/index.html

Se også medlemslandserklæringen "Bejing declaration" - der begrepet tradisjonell medisin er sterkt utvidet og omfatter alle varianter av alternative behandlinger, samt komplementær og alternativ medisin (KAM)
http://nifab.no/artikler/beijing_declaration

samt "KAM knyttes til helsevesenet" (NIFAB)
http://nifab.no/nyheter/nyheter_fra_nifab/kam_knyt...

------------

GENERALDIREKTØR FOR VERDENS HELSEORGANISASJON, DR. MARGARET CHANS TALE VED WHOs KONGRESS FOR TRADISJONELL MEDISIN I BEIJING 7. NOVEMBER 2008

Dr. Chen, ærede ministre og gjester, mine damer og herrer:

Først og fremst, la meg utrykke min glede over å være i Beijing og få tale til denne WHOs kongress for tradisjonell medisin. Jeg vil rette en takk til det Kinesiske Helseministerium og til den Kinesiske Stats Administrasjon for Tradisjonell Kinesisk Medisin for sammen med WHO å være vertskap for dennne begivenheten.

Jeg vil snakke om tradisjonell medisin innenfor tre ulike kontekster: Vår samtids realiteter, fornyelsen av primære helsetjenester, og økningen av kroniske lidelser. I denne forbindelse vil jeg fokusere på hvorledes hver av disse kontekstene innebærer visse tvingende nødvendige grunner til å gjøre mer utstrakt bruk av tradisjonell medisin og dens utøvere.

Jeg vil også snakke om noen av de utfordringer som vi står overfor når det gjelder å innføre tradisjonell medisin i offentlige helsetjenester på riktig, effektiv og ikke minst sikker måte.

La meg begynne med vår tids realiteter, som i alle fall på ett nivå er ganske enkle: Tradisjonell medisin er generelt tilgjengelig og utstrakt benyttet i store deler av Afrika, Asia og Latin-Amerika. For mange millioner mennesker i landlige distrikter og utviklingsland utgjør urtemedisin tradisjonelle behandlingsmetoder, mens tradisjonelle behandlere er gjengs, og ofte eneste, kilde til helsetjenester.

Dette er helsetjenester som vanligvis finnes i nærmiljøet - de er både fysisk og økonomisk tilgjengelige. Eksempler på dette er tradisjonell kinesisk medisin og den indiske Ayurveda-tradisjonen, begge med visdom og tilhørende praksis bygget opp gjennom århundrer.

I slike kontekster, hvor tradisjonell medisin har sterke historiske og kulturelle røtter, er utøverne som regel velkjente medlemmer av samfunnet og nyter stor respekt og støtte fra sine medborgere, både når det gjelder kunnskaper og remedier.

Dette er virkeligheten, og denne form for helsetjeneste er uten tvil til stor hjelp, da den innebærer behandling ved mange ulike plager og sykdommer og reduserer lidelse og smerte. Dette er realitetene, men de er ikke ideelle.

Når vi ser estimater over at ca 60 % av alle småbarn som i visse afrikanske land lider av alvorlige febersykdommer, som regel forårsaket av malaria, blir behandlet hjemme ved hjelp av urter, har vi et alvorlig problem. Malaria kan drepe i løpet av 24 timer. Moderne medisiner kan øke sjansene for overlevelse betydelig.

I løpet av dette året vil ca 136 millioner kvinner føde, i henhold til WHO’s estimater. Av disse kvinnene vil rundt 58 millioner ikke få noen form for medisinsk assistanse, verken i forbindelse med selve fødselen eller i tiden like etterpå, noe som øker faren for komplikasjoner og død hos både mor og barn.

Igjen står vi overfor et svært alvorlig problem. Det hersker en utbredt enighet om dette nå: De overveldende høye tall på dødelighet blant fødende kvinner vil ikke gå ned før flere kvinner får faglært assistanse i forbindelse med fødsler og tilgang til førstehjelp i akuttsituasjoner.

Poenget jeg ønsker å understreke er ganske enkelt. Tradisjonell medisin har mye å tilby, men den kan ikke alltid erstatte adgang til høyeffektive moderne medisiner og akuttmedisin som utgjør en så kritisk forskjell på liv og død for mange millioner mennesker.

Dette er ingen kritikk av tradisjonell medisin. Det er en svikt ved helsesystemene i mange land at de ikke kan levere adekvate og effektive intervensjoner til dem som er i den største nød. I sammenheng med at vi må lære å møte de helserelaterte Millennium Development Goals, er denne svikten nå utstrakt erkjent. Intensive tiltak er underveis for å korrigere denne svikt, for å styrke basisk helses infrastruktur, tjenester og bemanning.

Men det er an annen side ved denne samtidsrealitet, og det er også et tegn på inadekvat syn på og forståelse for hvorledes vår verden skal imøtekomme behovet for helsetjenester. Det dreier seg om den slående økning i rike lands bruk av behandling og remedier som komplimenterer ortodoks medisin, eller som noen ganger tjener som alternativ til konvensjonelle behandlingsformer.

Nylige studier gjennomført i Nord-Amerika og Europa indikerer at disse remediene har en tendens til å bli mest anvendt i grupper med høy inntekt og høyere utdannelsesnivå. I mange tilfeller blir kostnadene ikke dekket ved private medisinske forsikringsordninger. Bruken av disse komplementære og alternative terapier er blitt en multimilliard dollarindustri som forventes å fortsette sin raske vekst. Dette er ikke den fattige manns alternativ til konvensjonell helseomsorg.

Hva er det denne trenden representerer? Det etablerte medisinske miljø er forutsigbart og, tror jeg, i høyeste grad legitimt. Denne utviklingen innebærer noen farer.

Som jeg sa, noen systemer ved den tradisjonelle medisin har historiske røtter flere tusen år tilbake i tid. I løpet av en sammenligningsvis svært kort periode har moderne medisin utviklet mektige metoder for å bevise effektivitet, ivareta kvalitet, standardisere gode produksjonsmetoder og sikkerhetskontroller og gjennomføre post-marketing undersøkelser for uønskede effekter.

Mange, men ikke alle, tradisjonelle medisiner har inadekvat evidens målt i henhold til samme standarder. Kvalitetstester og produksjonsstandarder tenderer til å være mindre rigorøse og kontrollerte. Produkter kan kanskje unngå streng regulering for å ivareta drogers sikkerhet. Terapeuter vil kanskje praktisere uten å være sertifisert eller registrert.

Disse bekymringer er legitime, men vi står likevel tilbake med et sentralt spørsmål: Hva kan forklare den sterke økningen i interessen for og bruk av komplementær og alternativ medisin? Igjen kan vi vende oss til det medisinske etablissement for å finne forklaringer. Noen kommentatorer i journaler som for eksempel the British Medical Journal, The Lancet og the New England Journal of Medicine tolker denne trenden som en bitende kritikk av høyteknologisk, spesialisert medisin, til tross for alle dens veldokumenterte fortrinn.

Medisinske tjenester er blitt avpersonifisert, noen vil til og med si ”hårdhjertede”. I de fleste velstående land er antallet familieleger og andre primærleger på retur. Trenden mot høy grad av spesifiserte helsetjenester motvirker en sympatisk doktor/pasient relasjon. I alt for mange tilfeller blir ikke lenger pasienten behandlet som en person, men mer som en samling kroppsdeler som hver for seg skal håndteres, ofte med stor ekspertise, av en passende spesialist.

Ifølge i det minste noen av disse kommentatorene viser fremveksten av alternativ medisin et behov for mer medfølende, personifiserte og forstående helsetjenester. Trenden får sannsynligvis også næring fra en voksende tro på at såkalt naturlige produkter har en innebygget sikkerhet, noe som er langt fra en valid antagelse. Slik tro er lett å utnytte kommersielt.

Det er mindre lett å utnytte slik tro når tradisjonell medisin er i hendene på utdannede, veltrenede, erfarne og registrerte terapeuter som ivaretar en eldgammel, kulturelt respektert og nyttig lege- og helbredelseskunst.

Mine damer og herrer,

Siste måned lanserte WHO sin World Health Report - Verdens Helserapport. Dette året fokuserte den på primærhelse med undertittelen ”Nå mer enn noensinne”. Rapporten er et svar på et rop fra alle regioner over hele verden om en fornyelse av primærhelsetjenestene.

Primær helseomsorg er en personsentrert, holistisk tilnærming til helse som vektlegger bygging av helse like mye som å kurere sykdom. Som viktig del av slik forebyggende tilnærming ivaretas selve årsaksrøttene til dårlig helse, også på andre sektorer enn helse, og vil således kunne innebære et betydelig motangrep på de truslene mot god helse som vi i dag står overfor.

La meg stresse dette siste punktet: Høyere brukertilfredshet. Jeg personlig finner at denne verdien er helserapportens mest slående variabel. Med høyere grad av modernisering øker de sosiale forventninger til helse over hele verden. Folk ønsker seg helsetjenester som er både rettferdige og effektive, forståelige og økonomisk tilgjengelige. Studier viser stor enighet om dette. Spørreskjemaer i utallige land viser enighet om at hele befolkningen bør ha tilgang til omsorg og helsetjenester ved sykdom eller skade, uten å risikere personlig konkurs.

Med denne støtte fra World Health Report, burde min hovedkonklusjon være åpenbar. Jeg tror at det sterke ropet etter en fornyelse i primære helsetjenester som vi nå hører, skaper en ideell anledning til å fornye vårt syn på tradisjonell medisin, å se positivt på dens mange fordeler og bidrag til helse som både er tilgjengelige, rettferdige, økonomisk tilrådelige og personsentrerte.

Jeg tror dette synet også omfattes av utkastet til the Declaration of Beijing - Beijingerklæringen - som vil bli vurdert av dere i løpet av denne kongressen.

De to systemene tradisjonell og vestlig medisin trenger ikke stå i et konfliktfylt forhold til hverandre.
De kan innenfor primærhelsetjenesten tvert imot utfylle hverandre i gjensidig harmoni, ved å ta i bruk de beste egenskaper fra hvert system og kompensere for innbyrdes svakheter. Dette er ikke noe som vil skje av seg selv. Det krever tvert imot tilsiktede politiske beslutninger. Men det kan gjennomføres på en suksessfull måte.

Mange land har brakt de to systemene sammen på en svært effektiv måte. I flere land hvor helsesystemene er organisert rundt primærhelsetjenester, er tradisjonell medisin godt integrert og fungerer som en ryggrad i forebyggende helsearbeid samt behandling av vanlige lidelser.

Her i Kina har urteterapi vist seg å være til veldokumentert nytte ved mange typer lidelser og anvendes i utstrakt grad i offentlige hospitaler og sykehus, ved siden av konvensjonell medisin.

Som jeg nevnte innledningsvis må det utvises varsomhet når systemer skal reguleres, opplæring, lisenser, registrering og sertifisering skal reformeres. Samtidig kreves det streng produktkontroll.
Verifisering av de enkelte tradisjonelle terapiformers validitet fordrer spesielle forskningsmetoder. WHO kan bistå på disse områder, bl.a. gjennom vårt Spesialprogram for Forskning og Opplæring i Tropiske Sykdommer.

Tiden er inne for å vurdere tradisjonell medisin som en verdifull ressurs. Den må få respekt og støtte som en betydningsfull kilde til nye terapeutiske gjennombrudd og oppdagelser av nye verdifulle medisiner. Jeg trenger ikke nevne mer enn artemisin som botemiddel for malaria for å poengtere dette.

Forskning og utvikling innen tradisjonell medisin er en viktig del av WHO’s globale strategi og handlingsplan for offentlig helse, innovasjon og intellektuelle kapital som tas i bruk ved dette årets helsekongress. Ved siden av å knesette en forskningsagenda for tradisjonell medisin, understreker også denne handlingsplanen behovet for å forhindre misbruk av helserelatert tradisjonell viten. WHO, sammen med the World Intellectual Property Organization, vil også gi nødvendig support innen dette området.

Mine damer og herrer,

Offentlig helsepolitikk må hele tiden ta hensyn til at å forhindre er bedre enn å kurere. Denne innsikt finner vi allerede i den viktigste av de eldgamle kinesiske, medisinske bøker: Huangdi Neijing.

Kinesisk medisin har, gjennom sin 3000 år lange historie, vært pioner på intervensjoner som diett, fysisk trening, kunnskap om miljøets innflytelse på helse, samt anvendelse av urter som naturlig del av en holistisk tilnærming til helse.

Andre tusenår gamle medisinske systemer i andre land, slik som det Ayurvediske system i India, byr på lignende tilnærming til helse. Dette er historiske ressurser som er blitt stadig mer relevante gitt de tre største sykdomsutfordringer i det 21.århundre: Globalisering av helsemessig skadelig livsstil, hurtig ikke-planlagt urbanisering, og demografisk aldring. Dette er globale trender med globale konsekvenser for helse, som særlig gjør seg merkbare i den universelle økning av kroniske, ikke smittsomme lidelser, slike som hjerte/karlidelser, kreft, diabetes og mentale ubalanser og lidelser.

For disse lidelser og ubalanser, samt for mange andre tilstander, har tradisjonell medisin mye å tilby både når det gjelder å forebygge og lindre - og også når det gjelder omsorg og pleie.

Denne kongressen byr vår tid på rike muligheter: Tiden har aldri vært bedre, og grunnene aldri større, til å sørge for at tradisjonell medisin får sin naturlige plass for å imøtekomme de mange sykdommer og lidelser vi nå står overfor i våre moderne - og våre tradisjonelle - samfunn.

Takk.


 
OPPDATERT 29.03.2017

English info

 
 
Tlf. 22 33 32 20 Skippergata 9, 0152 Oslo post@nnh.no

Hosting av Hjelseth Computers