En terapeut blant mennesker som er vant til å klare seg selv | Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon


   

 
 

 
Nyheter

 Behandling av barn

 Forbrukerombudet tilsynsvarsel

 Mangfald i behandlinga

 Skrivekurs med Geelmuyden

 Pasientsikkerhet - SABORG

 Må elska det ein held på med

 Aromatherapychallenge 2017

 Unnfallen helseforvaltning

 Utdanning til fytoterapeut

 Naturterapeuten 4-2016

 Brobyggerprisen 2016

 Alternativt ved depresjon

 På høstkonferanse 2016

 Erfaringsseminar 2016

 Samhandling om sikkerhet

 Vis alle artikler

 
Aktuelt i media

 
Utdanning

 
Kurs og møter

 
Internasjonalt

 
Etisk råd

 
Høringer

 
Pressemeldinger

 
Forskning

 
Medlemssider

 
Nyhetsbrev


 

10.06.2015
En terapeut blant mennesker som er vant til å klare seg selv


Som svar på vår etterlysning av terapeuter som driver praksis «der ingen skulle tru at nokon kunne drive praksis» fikk vi svar fra Ingrid Rostad, som driver Samana Naturterapi i Karlsøy kommune i Nord-Troms. Det er en stor glede å kunne publisere dette interessante innlegget og, ikke minst, de fornøyelige historiene fra hennes hverdag som terapeut.


Av
Ingrid Rostad
Akupunktør MNNH reg.
 
 
 
Etter å ha arbeidet i Posten i ca 20 år gikk jeg ut av bedriften med sluttpakke. Etter et kort opphold i Trondheim kommune valgte jeg å realisere en gammel drøm om å arbeide med alternativ medisin.
 
Underveis i studiet til akupunktør, som startet i 2004 og ble avsluttet i 2008, flyttet jeg fra Trondheim og ut til Karlsøy kommune i Nord-Troms. Vi hadde en hytte der som ble bygd om til fast bolig.
 
Etter å ha startet arbeidet som akupunktør følte jeg at jeg manglet noe for å ivareta hele pasienten. Jeg ville vite mer om den kjemiske siden av mennesket og i første omgang førte dette til et kurs i hårmineralanalyse. Det åpnet seg en ny verden av muligheter for å ivareta god helse og regulere ubalanser. Veien videre ble flere kurs innen testing av matintoleranser og mulighetene for å bruke kosten som medisin. I dag er kanskje mitt største spørsmål: Hvor mye sykdom utvikles langs Vagusnervens forløp fra tarm til hjerne?
 
Karlsøy kommune består av flere hundre øyer, men kun 6 øyer er bebodd. Vi bor på Reinøy. Det er en øy med ca 45 kilometer vei som strekker seg nesten helt rundt øya. Øya har pr i dag ca 250 fastboende og brorparten er pensjonister. I tillegg er det mange hytter. Vi er avhengig av ferge for å komme inn til kommunesenteret og også til Tromsø.
 
Karlsøy kommune har ørn i sitt kommunevåpen og det er et rikt fugleliv her ute. Vi ser ørn og andre kystfugler daglig. I tillegg er det sommerbeite for reinsdyr her, så for en «søring» er dette sammen med den ville naturen veldig eksotisk.
 
Å leve og arbeide i pakt med naturen
Her ute er vi helt avhengig av hverandre. Om det snør og blåser mye blir veiene raskt uframkommelige. Brøytebilen har 50 km å brøyte, og til tross for at han kjører i ett så blir vi enkelte ganger isolert. Om det skjer noe med brøytebilen, kan isolasjonen vare i flere dager. Det  samme gjelder ved snøras. Er vi så uheldig at ras tar kraftlinjene, kan vi ha flere dager uten strøm.
 
Skjer det ulykker med mennesker, varsles nærmeste naboer. For et par år siden ble vi kalt ut til en traktorulykke i nabobygda. En mann hadde mistet foten og vi var sammen med noen andre førstehjelpere på stedet inntil helikopteret ankom en times tid senere. Heldigvis var været slik at vi fikk helikopterhjelp denne dagen.
 
Menneskene her ute
Her bor det mennesker som er vant med å klare seg selv og å stille opp for naboer. Det offentlige hjelpeapparatet har aldri vært så nært at det er naturlig å forvente førstehjelp derfra. Mange av de eldre har drevet småbruk og fiske. Konene har vært hjemme med barn og dyr mens mennene har rodd fiske. Samtidig har de vokst opp i en tradisjon hvor kristendommen har hatt godt feste og også troen på alt som ikke kan forklares.
 
Vanligvis vil en beboer her ute ta kontakt med sin fastlege når han/hun blir syk. Er det akutt har vi legebåt som patruljerer, men det kan uansett ta litt tid siden avstandene er store. Om legen ikke kan hjelpe, har eneste alternativet her ute vært å ringe «en som leser på». Det er på dagens norsk en fjernhealer. Dette er mennesker som er kjent for å kunne «mer enn sin bibel» men som bruker å lese noen ord fra Bibelen. I tillegg gir de ofte litt råd og oppmuntring.
 
I alle bygdene var det også mennesker som kunne stoppe blod. Her eksisterer det ingen tvil om at det er mulig siden alle enten kan det selv, kjenner noen som kan det eller har sett det. UNN, Universitetssykehuset Nord-Norge, i Tromsø bruker også dette ved ukontrollerte blødninger.
 
Min praksis i dag
Jeg har hjemmekontor og kontor i Tromsø i tillegg til hjemmebesøk.
 
I hjemmekontoret mottar jeg pasienter fra nabobygdene, både fastboende og hyttefolk. Arbeidstiden er «når det passer». Her får jeg inn en god del akuttbehandling som for eksempel forstuet ankel og hekseskudd i ryggen. Dette er veldig takknemlige behandlinger fordi det ofte er kjapt gjort å få pasientene friske igjen. Med nåler og strøm på nålene klarer jeg å rette ryggen i løpet av en behandling og pasienten får hvile noen timer. 
 
I tillegg har jeg pasienter på telefon fra hjemmekontoret. Det gjelder for eksempel pasienter som har tatt en hårmineralanalyse og/eller en matintoleransetest. Når dette gjelder pasienter med lang reisevei til Tromsø, tar vi alt over mail og telefon. Telefon brukes også en del ved langtidsoppfølging av pasienter.
 
Tromsøkontoret
Jeg leier rom i et fellesskap på Kvaløya en dag pr uke. Her er det i hovedsak pasienter som ønsker hårmineralanalyse eller en matintoleransetest. De fleste av disse pasientene har funnet informasjon om både testene og meg på nettet, og kommer reisende inn til Tromsø i ens ærend. Min erfaring er at de har slitt lenge med mage- og tarmproblemer uten at skolemedisinerne har funnet noe. De fleste oppnår da en betydelig bedre helse ved kostholdsendring. 
 
Hjemmebesøk
Dette er den mest givende delen av min praksis. Mange av de eldre her ute har ikke førerkort og bil siden det ikke ble vei rundt øya før på 70-tallet, så de er avhengig av naboer til å kjøre eller de kan eventuelt ta skolebussen som går to ganger om dagen. Av den grunn har de begynt å ringe og spørre om jeg kan komme hjem og behandle.
 
I starten var jeg litt spent på hvordan det skulle bli, men jeg har ikke annet enn gode opplevelser.
 
Jeg besøker kvinner, menn og ektepar med en snittalder på ca 78 år. Ingen av disse har demenssykdom, men er tvert imot veldig årvåkne og har med seg en unik fortellerkunst. Problemene deres er ofte smerter i hofter, rygg og knær. Noen kan ha litt angst eller depresjoner, og av og til er det mer alvorlig sykdom som for eksempel Bechterews og Parkinson.
 
Av og til møter jeg hjemmesykepleien, og da samarbeider vi på en slik måte at det inngir trygghet og glede hos pasienten. 
 
Når jeg har slått opp behandlingsbenken og satt nåler i pasienten, kan jeg rolig nyte en kaffekopp eller litt frukt og en fantastisk utsikt mens jeg blir underholdt av pasienten med fantastiske historier fra gamle dager. Historier som ikke er sensurert av noen og som inneholder elementer av det fornuftige og det uforklarlige.
 
Gåsungen
En eldre dame hadde store åkre hvor  det vanket mye villgås. Gjessene fikk adgang til fjøset og vandret til daglig mellom havet og fjøset. En dag kom den ene gåsa bort til hovedhuset og jamret seg. Gåsa ga seg ikke, og damen måtte bli med ut. Det viste seg at gåsa hadde en gåsunge i fjæra som hun selv ikke klarte å få med seg opp i fjøset. Damen bar gåsungen opp og gåsa ble fornøyd. 
 
Oteren og torsken
Her ute er det mye oter. Den bor i steinhuler og fisker fisk som den spiser. Ofte bor den ca 50 til 100 meter fra havet, og etter å ha fisket drar den fisken inn i hula si. En av damene mine fortalte at hun satt i stuevinduet og observerte at oteren hadde fått stortorsk. Den bakset lenge med å få torsken på land. Dette var midt på vinteren, og hun og barna var hjemme alene mens mannen var på fiske i ukevis i strekk. Det var lenge siden de hadde fått fersk fisk, så hun kledde på seg og gikk ned i fjæra til oteren. Hun skremte han vekk og tok torsken med seg hjem og laget middag til familien.
 
Trekkspill, sang og nåler
Dette hendte hos et eldre ektepar hvor jeg behandlet begge to over flere år. De hadde mange gode historier, og det var et godt hjem å komme til. Nå hadde mannen fått Parkinson og hadde god nytte av akupunkturbehandlingen. Jeg behandlet alltid han først. Når han var ferdig behandlet og kona skulle få noen nåler, tok han fram trekkspillet. Han spilte gamle viser og kona sang med klar stemme fra behandlingsbenken – med kroppen full av nåler. Dette var lykkelige øyeblikk for oss alle tre.
 
Det er en glede å kunne arbeide slik som jeg gjør. Disse flotte eldre menneskene gir meg motivasjon i jobben og gir mangfold tilbake.


Vedlegg:
NT 01 2015 - En terapeut blant mennesker som er vant til å klare seg selv


 
OPPDATERT 29.03.2017

English info

 
 
Tlf. 22 33 32 20 Skippergata 9, 0152 Oslo post@nnh.no

Hosting av Hjelseth Computers