Ord, begreper og definisjoner i utarbeidelsen av en studieplan | Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon


   

 
 

 
Nyheter

 
Aktuelt i media

 
Utdanning

 1 - Studietilbud/Utdanning

 2 - Utdanningsdokument

 Brev utdanningsdep. 2004

 Etiske kjøreregler for skoler

 Fagskole

 Høgskole

 Konsensus om utdanning

 Modell utdanningsprofil

 NOKUT info

 Ord og begreper

 Retningslinjer fagskole

 Skoleseminar 2005

 Skoleseminar 2006

 Skoleseminar 2007

 Skoleseminar 2008

 
Kurs og møter

 
Internasjonalt

 
Etisk råd

 
Høringer

 
Pressemeldinger

 
Forskning

 
Medlemssider

 
Nyhetsbrev


 

25.10.2008
Ord, begreper og definisjoner i utarbeidelsen av en studieplan

Jaigi Enar Tidemand
fagpedagog cand. polit.


I forbindelse med utarbeidelse av en studieplan for skoler som søker godkjenning i NNH kan en del ord, definisjoner og begreper være nyttige å kjenne til. I søknader har det forekommet flere formuleringer som mangler den nødvendige nøkternhet og saklighet. God presentasjon av en studieplan er viktig for nye disipliner i en motkultur som komplementær og alternativ medisin og fortjener den beste tekst.

Av denne grunn fremsettes her noen eksempler på hensiktsmessig ordbruk i formulering av verdigrunnlag, målsetning, visjon og misjon. En studieplan skal ikke inneholde overdrivende, normative eller sammenlignende utsagn, ei heller selvskryt, men holde seg til beskrivende formuleringer. Deretter gis en kort oppsummering av pedagogiske begreper. Og til slutt fremsettes ulike filosofiske retninger for tradisjoner i voksenutdanning.

Fremstillingen er ment som å invitere til en kvikk titt i et fagfelt og inspirere skolene til å identifisere hvor ekletiske de er i det pedagogiske landskapet og tre klarere frem fra en kultur av stillhet.

Skolen har som verdigrunnlag:
a) å definere alternativ helse som et positiv nærvær av bedret livskvalitet, ikke bare som fravær av symptomer og plager
b) å tilby et sammenhengende helseomsorgssystem med diagnose, behandling og forebygging av sykdom og lidelse basert på komplementær og alternativ medisin
c) å grunne virksomheten i den tradisjonelle medisinske filosofi som bygger på helhet og individualisert behandling
d) å avlaste det offentlige helsevesen og forebygge helseproblemer i samfunnet ved hjelp av det beste innen komplementær og alternativ medisin
e) å imøtekomme folks rettigheter og krav på muligheten for fullverdig komplementær og alternativ behandling
f) å yte reell hjelp til lindring og forkortelse av symptomer gjennom komplementær og alternativ medisin

Skolen har som målsetning:
a) å fremme utdanning i komplementær og alternativ medisin
b) å drive en godkjent institusjon i utdanning som spesialiserer seg i komplementær og alternativ medisin
c) å tildele uteksaminerte studenter kvalifikasjoner i komplementær og alternativ medisin
d) å strebe etter stipendier og forskning i komplementær og alternativ medisin
e) å etablere et studiestyre som kan yte råd til lærerstaben om gjennomføring og utvikling av studieplaner og sikre kvaliteten av undervisningsstandarder
f) å utnevne en studieleder som er best kvalifisert til å yte akademisk ledelse og overoppsyn, nødvendig for fremdriften av en utdanningsinstitusjon

Skolen har som visjon:
a) å fremme komplementær og alternativ medisin som et sikkert og effektivt valg i primærhelsetjenesten
b) å fremme ansvarlig integrering og bruk av komplementær og alternativ medisin i helsetjenesten
c) å samarbeide med andre norske og utenlandske utdanningssteder i læring og praktisering av komplementær og alternativ medisin
d) å samarbeide med andre deler av helsevitenskapene om klinisk fokusert undervisning og forskning som involverer komplementær og alternativ medisin

Skolen har som misjon:
a) å tilrettelegge for et intellektuelt stimulerende, kulturelt forskjelligartet, akademisk rigorøst, klinisk utfordrende, og interaktivt miljø hvor både lærere og studenter blir oppfordret til å oppnå sitt potensial
b) å levere kurs med akademisk og faglig kvalitet slik at avgangselever kan tjene som kreative og ansvarlige foregangspersoner i komplementær og alternativ medisin
c) å oppfordre avgangselever til å samhandle og samarbeide med andre yrkesutøvere i helsetjenesten
d) å oppfordre avgangselever til livslang læring gjennom utvikling og tiltak av varierte program for etterutdanning og videreutdanning i nåværende og fremtidige studieområder
e) å integrere kognitiv læring og erfaring gjennom utvikling av interaktiv undervisning og kliniske ressurser
f) å utvikle nettverk av klinikker i komplementær og alternativ medisin i urbane og regionale strøk både her i landet og utenlands
g) å oppmuntre til komplementær og alternativ medisin internasjonalt, særlig i regioner som Norden, Europa, Australia og de amerikanske kontinenter

GENERELLE BEGREPER FRA PEDAGOGIKKEN
Studieplanen skal presenteres med utfyllende fag/emneoversikt, der hvert fag eller emne blir presentert med målsetning og studieområde. I pedagogikken skiller en mellom målsetning (delmål og hovedmål) og studieområde (fagfelt).

Læring defineres ofte som forandring av atferd.

Innsikt defineres ofte som oppfatning av sammenheng i en situasjon, ved for eksempel problemløsning, som resultatet av læring.

Undervisning defineres ofte som tilrettelegging for læring, det vil si planlegging, gjennomføring, og evaluering av denne.

Didaktikk defineres ofte som undervisningslære, den delen av pedagogikken som har med formidling av kunnskaper å gjøre, og som overveielser og beslutninger vedrørende undervisningens mål og midler, og sammenhengen mellom disse.

Metodikk defineres ofte som formidling av det valgte undervisningsstoff ut fra den enkelte elev, undervisningsmetode og læringsmetode er stikkord.
Kunnskap defineres ofte som fakta, data, informasjon, viten, eller innholdsbanken for disse.

Forståelse defineres ofte som måten, vinklingen man forholder seg til kunnskapsfaktorer på.

Kunnskap og forståelse defineres ofte som to ”parhester” som til sammen utgjør erkjennelse.

Ferdighet defineres ofte som en enkel eller komplisert atferdsform som er resultat av læring og som stadig er under endring.

Motivasjon defineres ofte som graden av mestring og graden av prestasjonsangst som til sammen utgjør den såkalte mestringsmotivasjon som påvirker sterkt kvaliteten og retningen for våre handlinger.

PEDAGOGISKE RETNINGER FOR VOKSENUTDANINGSTRADISJONER
Ulike filosofiske skoler har gitt grunnlag for ulike retninger i pedagogikken. Geografisk og historisk har vi en todeling mellom europeisk og amerikansk tradisjon. I Europa har vi den liberale åndsvitenskapelige utdanningstradisjon og den humanistiske utdanningstradisjon. I Amerika har vi den progressive utdanningstradisjon, den behavioristiske (atferdspsykologiske) utdanningstradisjon og den radikale utdanningstradisjon (delvis fra Sør-Amerika). Den europeiske tradisjonen er eldst, den amerikanske tradisjonen er yngst.

LIBERAL ÅNDSVITENSKAPELIG VOKSENUTDANNING
Den eldste og mest varige utdanningsfilosofi i den vestlige verden er den liberale åndsvitenskapelige tilnærming til utdanning. Denne filosofien går under en rekke navn som klassisk humanisme, perennialisme, rasjonal humanisme, liberal utdanning, og generell utdanning.

Retningen vokste opprinnelig frem for mer enn to tusen år siden som en reaksjon mot sofistenes utilitarianistiske nyttemoral og deres vektlegging av retorikk, argumentasjon og publikumstekke som ble sterkt opponert av de tre klassiske greske filosofene Sokrates, Platon og Aristoteles. Sokrates sitt hovedbidrag til tradisjonen var hans metode å formane sine disipler til å stille spørsmål ved alle antagelser. Platons bidrag var å fremstille læring som den smertefulle prosess å fri sinnet fra alle fordommer og akseptere ansvaret med å hjelpe andre til å oppnå samme målet. Aristoteles tilførte tradisjonen en undersøkende innstilling til komponentene av moralsk utdanning gjennom danning av vaner, og en undersøkende innstilling til intellektuell utdanning gjennom utvikling av praktisk og teoretisk kunnskap.

Denne liberale utdanningstradisjonen er blitt adoptert og tilpasset i kristne skoler i tidlige tider, middelalder, og moderne tider. Den er blitt den dominerende utdanningsteori i vest-Europa og er fremdeles en sterk kraft i vår utdanningstankegang i dag. Hovedtyngden i tradisjonen er liberal læring, organisert kunnskap, og utvikling av intellektuelle evner.
Liberale åndsvitenskapelige pedagoger legger også vekt på intuisjon og kontemplasjon som tilnærminger til kunnskap. Gjennom indre kontemplasjon eller introspeksjon når man en kunnskap om seg selv eller andre. På mange måter ligner denne metoden en del moderne former for terapi. De dialektiske og intuitive prosessene til liberal utdanning ble supplert i renessansens humanisme med kontemplasjon av naturen og kunsten.

Innenfor liberal utdanning blir læreren gitt en fremtredende rolle. Det er mange ting, føler liberale pedagoger, som best kan undervises direkte av en lærer. Leksjonsmetoden er ansett som effektiv læringsstrategi. Læring gjennom prosjekter, innsikt, eller oppdagelse underminerer den ledende rolle til læreren og er ikke bifalt av liberale pedagoger.

Kunnskap om tidligere sivilisasjoner og kulturer frigjør ikke i seg selv personer, men det kan utgjøre et viktig skritt i enhver prosess for liberalisering eller frigjøring. Selv om verden konstant er i en tilstand av forandring, er det visse ting som ikke forandrer seg. Folk fortsetter å søke sannhet, ønsker å utvikle sin moral og karakter, strever etter åndelige og religiøse visjoner, og søker det vakre i livet og naturen. Så lenge mennesket gjør disse tingene vil liberal utdanningstradisjon være en potent kraft.

Hovedmålet for lærere er at studenter skal bli originale og kreative. Utdanning er opplæring i liberale åndsvitenskaper og ikke i spesifikke ferdigheter og teknikker. Liberale pedagoger har derfor vært de fremste til å kritisere skoler som tar den smale kompetansetilnærmingen til læring. Samtidig har denne retningen vært den sterkeste pådriver for voksenopplæring og deltidsopplæring for å imøtekomme fremtiden for deltagere i et samfunn i sterk endring.

PROGRESSIV VOKSENUTDANNING
Denne retningen har sine historiske røtter i den progressive bevegelsen i politikk, sosial forandring, og utdanning. Tilnærmelsesmåten til denne utdanningsfilosofi vektlegger slike begreper som forholdet mellom utdanning og samfunn, erfaringsbegrunnet utdanning, yrkesrettet utdanning, og demokratisk utdanning.

Progressivisme kan trekke sine tidligste tråder tilbake til 16. hundretallet. Den moravianske biskopen John Comenius foreslo at barn skulle imitere naturen for sin utdanning, heller enn å lese bøker. Rousseau brakte denne ideen til det ekstreme da han foreslo at all læring inntil 12-årsalderen skulle komme fra erfaring. Barnets naturlige frihet og spontanitet som Rousseau var advokat for ble vektlagt i den praktiske utdanningseksperimentet til Pestalozzi og Froebel. De var foregangsmenn for kontakt med naturlige objekter, læring av manuelle ferdigheter, og innlemmelse av lek i læringserfaringer.

Hovedtalsmann for pragmatisme og progressiv utdanning var amerikaneren John Dewey. I sin tidligste fase var progressiv utdanning mest opptatt av en barnesentrert tilnærming til læring. Den andre fase var opptatt av progressiv utdanning og sosial reform og rekonstruksjon, og Dewey plasserer utdanning i selve hjertet for sosial reform. I den tredje fasen vektla Dewey metodene kritikk og kontrollert læring eksemplifisert ved vitenskap. I denne tilnærmingen er det behov for veiledning og læreren blir mer viktig enn i tradisjonell utdanning.

Progressiv utdanning vektlegger yrkesutdanning og nyttepreget trening, læring ved erfaring, vitenskapelig vitebegjær, involvering i lokalsamfunnet, og positiv innstilling til sosiale problemer. Utdanning ble først og fremst utvidet til å gjelde det som sosiologer kaller sosialisering og som antropologer kaller enkulturasjon. Begrepet livslang læring har vi fra Dewey. Begrepet ”learning by doing” har vi også fra ham. I en verden i utvikling der kunnskap stadig endrer seg, blir det viktig å lære hvordan man skal lære for å innhente de siste fakta og ny kunnskap. Å lære å lære blir det overordnete mål.

BEHAVIORISTISK (ATFERDSPSYKOLOGISK) VOKSENUTDANNING
Denne tradisjonen har sine røtter i moderne filosofisk og vitenskapelig retning. Behaviorisme eller atferdspsykologisk utdanningstradisjon vektlegger slike begreper som kontroll, atferdsmodifikasjon, læring gjennom forsterkning, og manøvrering gjennom mål. Forskjellige utdanningspraksiser er inspirert av dette filosofiske synspunktet som programlæring, atferdsmål, og kompetansebasert utdanning.

Intet annet system i psykologien har sannsynligvis hatt så sterk innflytelse på generell og voksenutdanning, eller har fått sine prinsipper gjort gjenstand for så mye debatt, som behaviorismen. Grunnlagt i 1920-årene av John B. Watson fokuserer behaviorisme på åpen, observerbar atferd til en organisme. Dyrs og menneskers atferd blir studert i laboratoriet og vitenskapelige prinsipper og metoder blir anvendt. Intellektet, følelser, emosjoner, en persons ”indre” liv er ikke observerbart eller målbart og blir derfor ikke undersøkt i seg selv.
Behaviorister fra Watson til Skinner tror at all menneskelig atferd er determinert av ytre krefter i miljøet som personen har liten eller ingen kontroll over.

Atferdsteorier er først og fremst læringsteorier. Utdanningssystemer kan sørge for overlevelse av individer og av samfunn gjennom grundig å arrangere betingelsene for forsterkning til å imøtegå disse målene. På det individuelle planet understreker behaviorisme ervervelse av jobbferdigheter slik at en person kan ”overleve” i vårt samfunn. Lære å lære er også en viktig ferdighet som er nødvendig om man skal kunne tilpasse seg vellykket til et miljø i forandring. Behaviorister legger også mindre vekt på konkurranse og individuell suksess. Utdanning, føler de, skal forsterke samarbeid og mellomavhengighet på et globalt plan slik at man gunstigst mulig kan ta fatt på verdens problemer. Utdanning skal produsere mennesker som kan arbeide sammen for å konstruere og bygge et samfunn som minimerer lidelse og maksimerer mulighetene for overlevelse. I Skinners syn er ”den kulturen sterkest som utdanner så mange av sine medlemmer som mulig”. Derfor skal skolealder være så lav så mulig og mulighetene for voksenutdanning så utvidet som mulig.

Kompetansebasert yrkesrettet utdanning for voksne forbereder folk for en jobb, yrke eller profesjon. Tre karakteristikker gjør kompetansebasert yrkesrettet utdanning forskjellig fra mer tradisjonelle utdanninger: 1) høy motivasjon hos de voksne deltagerne som lærer under omstendigheter der belønning for suksess og straffen for mislykking blir oppfattet av dem som sterk, 2) arbeidsplassen er omstendigheten for både læring og utførelse, 3) kompetansebasert yrkesutdanning er pragmatisk, den er et middel til oppnåelse av andre mål som profitt. Som en manifestasjon av behavioristisk orientering til utdanning vektlegger kompetansebasert utdanning at vi definerer atferdsmål, målsetninger eller resultater, at vi demonstrerer atferdsendringer, og at vi måler graden av forandring mot på forhånd satte kriterier.

HUMANISTISK VOKSENUTDANNING
Denne tradisjonen er knyttet til utvikling av eksistensiell filosofi og humanistisk psykologi. Nøkkelbegreper som vektlegges i denne tilnærmingen er frihet og autonomi, tillit, aktiv samhandling og deltagelse, og selvstyrt læring. Forskjellige utdanningspraksiser er forbundet med denne tradisjonen som gruppedynamikk, grupperelatert trening, gruppeprosesser, sensitivitetsverksteder, konfrontasjonsgrupper, og selvstyrt læring.
Ofte referert til som den ”tredje kraft” i psykologi, avviser humanistene menneskesynet til både behavioristene og freudianerne. Gestalt teoretikerne foreslo å se på helheten fremfor individuelle deler og på den totale strukturen til læring snarere enn på en episode. Humanistene fremholder at mennesket er i sannhet et fritt vesen. En persons atferd er ikke bestemt av ytre krefter eller indre driv. Atferd er konsekvensen av menneskelige valg som individer fritt kan utøve. Begrepet om frihet og autonomi er grunnleggende i humanismen. Mennesket blir definert som proaktivt og ikke reaktivt.

Humanistisk utdanning er elevsentrert. I denne tradisjonen er det ikke nødvendigvis læreren som vet best, spesielt når det kommer til å arbeide med voksne studenter. Humanistisk utdanning plasserer ansvaret for læring hos studenten, studenten er fri til å lære det han eller hun ønsker å lære på en måte som den som skal lære legger opp til. En lærer kan veilede eller lette prosessen, men tyngden legges på læring snarere enn undervisning og på studenten snarere enn læreren.

Både Abraham Maslow og Carl Rogers så på utdanning som en måte å fostre selvaktualisering på, til utvikling av fullt funksjonelle individer, til hjelp for personen til å bli det beste han eller hun kan oppnå. Pedagoger skal legge til rette for indre heller enn ytre læring, hvilket betyr ”å lære å bli et menneske generelt, og dernest lære å bli dette spesielle menneske”.

RADIKAL VOKSENUTDANNING
Denne tradisjonen har sine historiske røtter i de forskjellige radikale bevegelser som har oppstått i de siste tre århundrer: anarkisme, marxisme, sosialisme, og venstrefløy freudianisme. De radikale i utdanning fremsetter at utdanning skal være en kraft for å oppnå radikal sosial forandring. Utdanning i denne tilnærmingen er nært knyttet til sosial, politisk og økonomisk forståelse av kulturer, og med utviklingen av metoder for å bringe folk til bevissthet om ansvarlig sosial handling.
I de tidlige 1970-årene foreslo en latinamerikansk voksenpedagog en revolusjonær filosofi for voksenpedagoger over hele verden. Paulo Freire, en brasiliansk pedagog i eksil, beskrev en radikal teori for bevisstgjøring og politisk bevissthetsvekking. Radikal utdanningstankegang står utenfor hovedstrømmen av utdanningsfilosofi og ønsker forandring av samfunnet. Både anarkistisk tradisjonen og marxistisk tradisjon så på offentlig skole som ødeleggende for individuell autonomi og kritiserte skolen som en form for fremmedgjøring i den moderne industrielle verden. De ser på seier over fremmedgjøring som det første steg mot radikal forandring.

En annen tradisjon er representert ved det freudianske venstre med Wilhelm Reich og A. S. Neill. Denne tradisjonen vektlegger forandring av personlighetstrekk, familiestrukturer, og barneoppdragelse som første steg i radikal utdanning.

For Freire er det motsatte av humanisering dehumanisering eller undertrykking. Betingelsene for undertrykking er det Freire kaller kulturen av stillhet. Kulturen av stillhet kan komme fra enten uvitenhet eller utdanning. De brasilianske bøndene var i en kultur av stillhet fordi de ble holdt i uvitenhet om de sanne betingelsene for sin fattigdom. For Freire var det å assimilere bøndene inn i det sosiale systemet som produserte fattigdom en form for undertrykkende utdanning. Freire utviklet sin utdanningsmetode eller praksis med å formidle lese- og skrivekyndighet. I senere skrifter utvidet han denne metoden til politisk utdanning eller bevisstgjøring.

Referanser:
Philosophical Foundations Of Adult Education, John L. Elias & Sharan Merriam, Krieger Publishing Company, Malabar, Florida (1984) ISBN 0-88275-971-X


Vedlegg:
Ord, begreper og definisjoner i utarbeidelsen av en studieplan


 
OPPDATERT 09.02.2017

English info

 
 
Tlf. 22 33 32 20 Skippergata 9, 0152 Oslo post@nnh.no

Hosting av Hjelseth Computers