Ki-terapi

Vi beklager, men informasjonen på denne siden ligger til oppdatering.

Bioresonansterapi

Bioresonansterapi har sine røtter i den kinesiske akupunkturlæren. Allerede på 1920-tallet prøvde man i Frankrike å sette strøm på nålene ettersom man i uminnelige tider har hatt en forestilling om at elektriske fenomener og liv på en måte hørte sammen.

Det ble utviklet en terapiform som ble kalt for EAP – Elektro Aku Punktur. På 1950-tallet viste Dr. Voll sammenhengen mellom Ohm – elektrisk motstand- i akupunkturpunktene og helse/sykdom, eller med andre ord balanse/ubalanse.

Denne systematikk fikk navnet EAV – Elektro Akupunktur Voll.

Bioresonansterapi – BRT – ble i 1977 lansert av Dr.med. Franz Morell og ingeniør Erich Rasche. De gikk ut fra at akupunktursystemet kunne sammenlignes med et trådløst kommunikasjonssystem og viste at man kunne påvirke punktenes måleverdi gjennom å modulere frekvenser som sendes til pasienten.

Alle organer i kroppen er bygd opp av celler som igjen består av komplekse molekyler. Ettersom all materie frambringer svingninger/frekvenser, har hvert organ derfor sine egne unike frekvensspektra som den dels regulerer sine egne celler med -  samt kommuniserer med kroppens øvrige organer og det selvregulerende system.

Ubalanser i dette systemet kan forårsakes av for eksempel miljøgifter, dårlig ernæring, infeksjoner, stress og kan lede til kroniske sykdomstilstander.

Akupressur

Det antas at berøring er den eldste form for helbredende metode vi mennesker har kjent til og benyttet på smerter eller skader som kan forekomme i kroppen. Både kinesisk tuina, japansk shiatsu og den vestlige formen touch-for-health er beslektede metoder med akupressur. Fenomenet er således tuftet på eldre tradisjoner så langt tilbake i tid som for minst 4000 år siden, men begrepet som sådant er relativt nytt og kan spores tilbake til naturmedisinens renessanse og the human potential movement i USA, særlig vestkysten og California, og deler av Vest-Europa sent på 1960-tallet.

Akupressur, fra engelsk acupressure, er en kroppsbehandling der fingerpress eller fingertrykk anvendes på akupunkturpunktene som egen selvstendig terapiform. Ordet aku betyr nål og pressur fra engelsk pressure refererer til selve manipulasjonsteknikken. Innen akupressur blir det ikke benyttet nåler.

Formålet med akupressur er å fjerne blokkeringer eller stagnasjon i kroppens energisirkulasjon, spesifikt i akupunkturens energipunkter og tilhørende meridianer/kanaler. Disse blokkeringene eller stagnasjonene antas å kunne opptre i kroppens overflate samt indre og kan forårsake en dysfunksjon perifert eller sentralt, lokalt eller distalt, ofte med tilhørende tegn og symptomer.

Til grunn for teknikken akupressur ligger det kineserne beskriver som Qi, og som hos oss i Vesten er kjent som fellesuttrykket bio-energi, i fysikken tenkt målt som nano-joule. Videre ligger også begrepene Yin og Yang til grunn for den klassiske kinesiske teorien om kroppens anatomi, fysiologi og patologi. Qi-sirkulasjonen og Yin Yang-balansen antas å kunne påvirke organers og vevs innbyrdes funksjoner på en slik måte at forstyrrelser kan korrigeres. Qi-sirkulasjonen og Yin Yang-balansen antas å ha stor medvirkning i en lang rekke tegn og symptomer som manifesterer seg i ulike situasjoner.

Akupressur beskrives som et system som likeledes kan bidra til å utløse kroppens egne selvhelbredende og selvregulerende krefter, gjennom spesifikk akupunkturpunkt og meridian/kanal-aktivering. Formålet med teknikken er å regulere Yin-Yang-balansen og stimulere Qi-sirkulasjonen.

Terapeutisk eurytmi

Terapeutisk eurytmi er en bevegelsesterapi som benyttes ved akutte, kroniske og degenerative sykdommer, ved profylakse og i rehabiliteringssituasjoner. Terapeutisk eurytmi hører til terapimetodene innenfor antroposofisk medisin og har gjennom årene fått stadig større utbredelse og anvendelse. I dag blir terapeutisk eurytmi brukt på ulike medisinske fagområder og i mangfoldige terapeutiske sammenhenger: på sykehus, i omsorgsarbeid, som del av rehabilitering, i steinerskoler, i arbeidslivet, og av eurytmiterapeuter med egen praksis.

Hos det friske mennesket er kreftene på det fysiske, sjelelige og åndelige området i harmonisk samvirke. Sykdom er en forstyrrelse i balansen mellom disse kreftene. Målrettede eurytmiterapeutiske øvelser kan gjenopprette en sunn likevekt. Pasienten kan ved hjelp av en terapeut bidra aktivt i egen helbredelsesprosess.

Grunnelementene for terapeutisk eurytmi er språkets lyder (vokaler og konsonanter) forvandlet til dynamiske og virksomme bevegelser. De terapeutiske eurytmiøvelsene tilpasses hver enkelt pasient.

Terapeutisk eurytmi (helseeurytmi) oppsto i 1921. Terapiformen ble utviklet av Rudolf Steiner (1861-1925) i samarbeid med legen dr. med. Ita Wegman (1876-1943) og andre leger som del av en antroposofisk inspirert medisin. Antroposofisk medisin har i tillegg til skolemedisinen en utvidet menneskeforståelse og bruker også kunstterapier som behandlingsmetoder.

Terapeutisk eurytmi ble utviklet som en selvstendig bevegelsesterapi og bygger på eurytmi som bevegelseskunst. Gjennom rytmiske, vitaliserende bevegelser kan blokkeringer og begrensninger overvinnes.

Bevegelsene utføres sittende, stående eller gående. De virker inn i fysiologiske, psykiske og funksjonelle prosesser i stoffskifte, sirkulasjon, åndedrett og sanseorganer. Bevegelsesprosessene bygger på de dynamiske formene som viser seg i menneskets språkorganer. De terapeutiske eurytmibevegelsene er metamorfoser av lydenes egenbevegelser. Hver vokal og konsonant har en spesiell bevegelsesform, egen kvalitet, som står i samklang med visse organprosesser. I disse prosessene virker den terapeutiske eurytmien oppbyggende, stimulerende eller strukturerende og begrensende. Terapeutisk eurytmi leder de hemmede organprosessene tilbake til sin sunne dynamikk. Ved hjelp av terapeutisk eurytmi kan pasienten, hjulpet av en terapeut, selv aktivt delta i en helbredelsesprosess. Hun eller han kan selv ta ansvar for å forme og styrke sitt eget liv.

Se publiserte forskningsrapporter om eurytmi:

Naturmedisinsk aromaterapi

Naturmedisinsk aromaterapi er en naturmedisinsk behandlingsform som i hovedsak bruker eteriske oljer for å forebygge, lindre og redusere fysiske og psykiske helseproblemer. Naturmedisinsk aromaterapi forutsetter også studier i grunnmedisin, etikk/kommunikasjon og naturmedisinsk grunnutdanning.

Aromaterapiens historie går langt tilbake i tid, og planter og deres legende egenskaper har vært i bruk i flere tusen år. I det gamle Egypt ble aromatiske planter og eteriske oljer brukt blant annet av prester i liturgien og til balsamering, men også de egyptiske legene hadde grundig kjennskap til egenskaper til mange urter som ble brukt.
Grekerne brukte duftende blomster som en form for psykoaromaterapi mot blant annet tretthet. Hippokrates, legekunstens far, benyttet også mange medisinske planter og anbefalte daglige bad med aromatiske urter og en massasje med gode dufter fra eteriske oljer.

Romerne, som var kjent for å nyte sine bad, var også glad i aromaterapeutisk massasje. I det gamle Kina ble urtemedisin brukt sammen med akupunktur og massasje for behandling av mange forskjellige lidelser og har fortsatt i dag en viktig rolle innen TCM (Traditional Chinese Medicine). Sammen med riktig kosthold og kroppslige øvelser som tai chi og qi gong, anses disse viktige for en god helse og forebyggende mot sykdom.

Den moderne aromaterapien oppstod i Frankrike i første halvdel av 1900-tallet, da Rene Maurice Gattefossé oppdaget de helende egenskaper av lavendel på brannsår. Dette startet hans interesse for videre studier av eteriske oljer. Han samarbeidet med flere leger, spesielt innen feltet hud og hudpleieprodukter. Jean Valnet var en av dem. Han var fransk lege og kirurg i militæret og hadde alltid vært interessert i bruken av urter til terapeutisk bruk. Han ble videre inspirert av det arbeidet som Gattefossé hadde gjort og tok eteriske oljer i bruk da han behandlet soldatenes sår under andre verdenskrig. I tillegg beskrev han også effekten av eteriske oljer i behandling av pasienter med psykiatriske lidelser. I dag brukes aromaterapien ofte som en integrert del av skolemedisinen i Frankrike og England.

Øreakupunktur

Øreakupunktur (auriculoterapi) er en praktisk behandlingsmetode med et stort medisinsk anvendelsesområde. Metoden praktiseres i dag over hele verden. Verdens Helseorganisasjon (WHO) har gjennom flere fagkongresser kommet frem til en felles internasjonal nomenklatur(terminologi/fagspråk) innen dette faget.

Spesielle former for ørebehandling har åpenbart spilt en rolle i oldtidens medisin. Hippokrates (ca 400 år f. Kr) omtaler en metode til behandling av isjias ved stimulering av punkter på ørets bakside, og han nevner i boken ”Om forplantningen” at de gamle egyptere benyttet en slik ”øremetode” som prevensjonsmetode.

I det gamle Kina ble øret tillagt særlig betydning i medisinen. I Den Gule Keisers Klassiker Om Indre Medisin (Huang Di Nei Jing) vises sammenheng mellom punkter i øret og områder på kroppen. Under Tang-dynastiet (618-907 e.Kr) var det en medisinsk skole som anvendte ca. 30 forskjellige punkter i øret. En 3000 år gammel indisk bok, Suchi Veda, omtaler også øreakupunktur og oppgir 180 punkter i øret.

Den moderne utviklingen av øreakupunktur kan i vesentlig grad tillegges den franske legen Paul Nogier. I 1951 registrerte han at noen av hans pasienter som led av kroniske ryggsmerter, var blitt vesentlig bedre etter behandling med brenning i øret hos en kvinne som drev slik behandling basert på folkemedisinsk kunnskap. Dette fikk han til å begynne et nitid forskningsarbeide for å kartlegge sammenheng mellom soner/punkter i ørene og sykdommer i forskjellige deler i kroppen. I 1957 publiserte Nogier sine oppdagelser i et tysk tidsskrift for akupunktur. Dette førte til at øreakupunktur fikk en renessanse i Kina hvor de satte i gang store masseundersøkelser som bekreftet Nogiers oppdagelse av øreakupunktur.

Øreakupunkturen har siden vært kjent som en del av kinesisk og internasjonal akupunktur som et ”akupunktures mikrosystem”. Nogier oppdaget i 1967 at stimulering av affiserte punkter i øret ga et spesielt utslag i den arterielle puls som kan kjennes ved håndleddet, og dette ga nye muligheter til å bestemme aktuelle behandlingspunkter i øret på en mer individuell basis og åpnet for en rekke nye muligheter for diagnostikk og terapi. Denne nye utviklingen valgte han å kalle for ”øremedisin” eller aurikulomedisin.

Det er etter hvert gjort betydelig forskning (neuroanatomisk og nevrofysiologisk) på øreakupunktur, både i Kina, Russland, Frankrike, Tyskland og andre deler av verden. Det er også gjort mer eksperimentelle studier av professor Umlauf i Praha, som har kunnet dokumentere metodens effekt. Øreakupunturen har et bredt indikasjonsområde idet det kan brukes som egenbehandlig eller i kombinasjon med annen behandling ved de fleste typer somatiske sykdommer.

Den nevrofysiologiske forklaring av øreakupunktur er at øret har en meget komplisert nerveforsyning, der flere hjernenerver samt nerverøtter fra nakkehvirvlene hvor det er mange fibre fra det autonome nervesystem, er involvert. Det går kraftige nerveforbindelser til de sensoriske og retikulære kjernene i nervestammen, og derfra videre til thalamus og hypotalamus i mellomhjernen.

Øreakupunkturens teoretiske grunnlag knyttes opp mot det vi i dag benevner som det bioholografiske prinsipp. Dette prinsippet legger til grunn at det eksisterer mindre enheter som speiler en større helhet. Innenfor alternativ behandling er øreakupunktur eksempel på dette prinsippet. Holografi er et kjent fenomen innen fysikken.

Den kinesiske professoren og biologen Yingqing Zhang har utviklet en vitenskapelig teori som stort sett er sammenfallende med dette prinsippet. Han har kalt denne teorien ECIWO (Embryo Containing Informatipn of the Whole Organism). Teorien underbygger ideen om at både celler og høyere nivåer av biologisk organisasjon (deler av kroppen) inneholder informasjon om hele organismen og som har et embryonalt potensial til å danne en ny organisme - jfr. nyere forskning og bruk av kloning.

De affiserte punkter i ørene som gjenspeiler sykdom eller svakhet i deler av kroppen, bestemmes i øreakupunkturen først og fremst ved at de er ømfintlige for trykk og ved at de har minsket elektrisk hudmotstand. Derfor kan man benytte palpasjonsmetode, dels elektrisk punktsøkere. Punktene kan behandles med forskjellige typer fysisk stimuli: med nåler som settes i punktet, elektrisk stimulering, trykk eller massasje, laser, eller endog med injeksjoner av medikamenter. Man benytter også små nåler som blir stående i punktet gjennom lengre tid (”semipermanente nåler”) for å oppnå en mer kontinuerlig behandling.

Øreakupunktur, liksom soneterapi, fremmer først og fremst pasientens selvhelbredende prosesser.

Øreakupunktur benyttes ofte som en kombinasjonsbehandling til andre behandlingsmetoder.

Terapeutisk healing

I terapeutisk healing benyttes healing som behandlingsmetode i en terapeutisk prosess, sammen med terapeutisk samtale.  En terapeutisk healer har i tillegg til sine healingevner, utdannelse som gir kunnskap innen bl.a. alminnelig psykologi og utviklingsprosesser, kunnskap om helbredelsesprosesser, etisk holdning, trening i terapeutisk samtale og kunnskap om og trening på terapeutrollen gjennom praksis under veiledning. 

Håndspåleggelse har vært praktisert i mange kulturer siden førhistorisk tid, og har også vært en del av den vestlige medisinske praksis i tidligere tider. Håndspåleggelse har vært mye brukt i norsk folkemedisin, men fra middelalderen ble det kun lov å praktisere håndspåleggelse av prester og andre utdannet innenfor kirken.

I alle kulturer finnes forestillingen om en vitalkraft som er tilstedeværende i alt liv og som har innvirkning på alle livsprosesser, uavhengig av religiøs tro. I Kina kalles denne kraften chi, i India prana og i vestlig tradisjon vital livskraft eller ånd. Ordet healer kommer fra det engelske uttrykket for helbreder - «en som gjør hel». Healeren bruker sine evner til å formidle en helbredende energi som kan fremme helbredelsesprosesser i kroppen.

Terapeuten skal i tillegg til å formidle en healende energi, kunne bistå og veilede klienten gjennom endrings- og helbredelsesprosesser. Han/hun skal ha kunnskap om hvordan ubearbeidede følelser og hendelser kan sette seg i kroppen og skape både fysiske og psykiske symptomer og kunne bistå klienten i å bearbeide og forløse disse.

I tillegg har terapeutene arbeidet med sin egen historie og tidligere opplevelser gjennom bevisstgjøring og bearbeiding slik at dette ikke skal stå i veien for å kunne hjelpe andre.  En terapeutisk healer skal også ha grunnleggende kunnskaper i vestlig medisin og naturmedisinsk grunnutdanning.

Se også nifab.no - video om healing

Soneterapi

Soneterapi har lange tradisjoner innen legekunsten, og er en utbredt naturmedisinsk behandlingsmetode. Det knyttes noe usikkerhet til hvor gammel den er og hvor den opprinnelig oppsto. I følge historiske kilder ble metoden benyttet allerede for 5000 år siden både i India og Kina. Veggmalerier fra faraoenes Egypt, ca. 2330 f.Kr., viser at soneterapi ble utført der. Indianerne i Nord-Amerika har også hatt kjennskap til denne behandlingsformen.

Den moderne soneterapien ble satt i system og videreutviklet av den amerikanske legen William Fitzgerald på begynnelsen av 1900-tallet og videreført av ulike pionerer verden over. Soneterapi anvendes i dag som sunnhetsfremmende og forebyggende behandling og som komplementær behandling av pasienter, som også mottar behandling i det offentlige helsevesenet. Forsking viser at soneterapi er den fjerde mest brukte natur/alternativmedisinske behandlingsmetoden i Norge.

Soneterapi blir benyttet på forskjellige kroppssoner som rygg, legg, hender, føtter, ører osv. Mest kjent er fotsoneterapi. Enkelt forklart er soneterapi en behandlingsmetode, hvor man ved trykkpåvirkninger ett sted på kroppen forsøker å forbedre funksjonen ett annet sted. Teorien er, at hele kroppen (makrosystemet) avspeiles i delområder av kroppen (mikrosystemer), som igjen kommuniserer og vekselvirker med helheten. Irritasjonen som utløses ved trykk/massasje på sonepunktene, kommuniseres til respektive kroppsdeler/organer og skaper der lignende irritasjoner. Organismens svar er å forsterke selvforsvarsreaksjonene tilstrekkelig til at man greier å kurere seg selv.

Denne måten å forholde seg til kropp/naturen på, har fått et nytt teoretisk grunnlag gjennom ECIWO-biologien - Embryo Containing Information of Whole Organism.

Rosenmetoden

Rosenmetoden er en kroppsbehandling som kan føre til dyp avspenning og bevisstgjøring. Teorien bak rosenmetoden er at opplevelser vi har hatt i livet setter spor i kroppen. Følelser vi ikke har kunnet romme eller gi uttrykk for blir holdt tilbake i form av spente muskler. Dette kan over tid føre til kroniske muskelspenninger.

Følelser er viktige signaler og reaksjoner på situasjoner vi er i, alene og sammen med andre. Følelser kan oppleves som overveldende, upassende eller ikke riktige. Vi får ikke alltid støtte til å lære og romme følelsene våre, gi dem verdi og gi dem et uttrykk. Følelser kjennes tydelig i kroppen men kan bli til besvær og smerte.

For mer informasjon om rosenmetoden, se internettsiden til Norske Rosenterapeuters Forening.

Refleksologi

Menneskets kropp har den fascinerende egenskapen at den lager modeller av seg selv, på seg selv. Kroppen lager mange slike modeller/projeksjoner, og refleksologi er læren om hvordan disse modellene/projeksjonene brukes i terapeutisk formål og behandling.

Felles for alle projeksjonene er at de reflekterer/gjenspeiler andre deler av kroppen. Ved å studere, identifisere og behandle reflekser/projeksjoner ved punktpress eller ulike massasjeteknikker, stimuleres kroppens egne selvregulerende og helbredende evner. Det kan for eksempel finnes et titalls skulderpunkter, men sannsynligheten for at kroppen kun bruker noen få reflekser/projeksjoner er stor. Behandlingen går ut på å stimulere de reflekser/projeksjoner som er aktuelle i sykdomsbildet og de som eventuelt trer fram i løpet av behandlingsforløpet.

Refleksologiens røtter kan spores flere tusen år tilbake i mange kulturer. De mest kjente forløperne når det gjelder bioholografiske systemer/projeksjoner i diagnostikk og terapeutikk er fot/handsoneterapi, øreakupunktur og irisdiagnostikk. Selv om andre terapiformer også ofte benytter parallelle behandlingsfaktorer, er et av refleksologiens særtrekk å sette ulike systemer/projeksjoner i sammenheng for best mulig utnyttelse i et terapeutisk/diagnostisk formål. Den viktigste pioneren i dette arbeidet må tillegges Karl-Axel Lind. Park Jae Woo har stått for en grundig kartlegging av enkeltsystemer.

Den kinesiske professoren og biologen Yingqing Zhang har utviklet en vitenskapelig teori som stort sett er sammenfallende med det som er nevnt overfor. Han har kalt denne teorien ECIWO (Embryo Containing Informatipn of the Whole Organism). Teorien underbygger ideen om at både celler og høyere nivåer av biologisk organisasjon (deler av kroppen) inneholder informasjon om hele organismen og som har et embryonalt potensial til å danne en ny organisme - jfr. nyere forskning og bruk av kloning.

Polaritetsterapi

Kjernen i polaritetsterapi er stimulering og balansering av kroppens finere, mer subtile energier. Fri flyt i kroppens energisystem er en forutsetning for helse og velvære så vel fysisk som psykisk. Den østerisk-amerikanske naturterapeuten Dr. Randolph Stone, som utviklet terapiformen på 50-tallet, hentet sin inspirasjon både fra moderne fysikk og Østens tusenårige medisinske tradisjon i helbredelseskunsten, spesielt fra Ayurveda.

Livsenergien "PRANA" og teorien om de 5 elementene med sine korresponderende chakraer (energisentre) danner utgangspunktet for dette subtile systemet av energier som Dr. Stone kalte "The Wireless Anatomy of Man" (menneskets "trådløse" anatomi). Disse energiene går ikke i kanaler, med som bølger av utvidelse og sammentrekning vevd sammen i harmoniske mønstre.All sykdom begynner først som en ubalanse i disse subtile energiene. 

Ordet polaritetsterapi har sin opprinnelse i prinsippet om at energi oppstår i bevegelsen mellom 2 motsatte poler. Den positive polen har en høyere frekvens enn den andre, negative. Bevegelsen går i en sirkel fra den positive polen via den nøytrale til den negative pol og tilbake til den positive polen igjen. Stopper energibevegelsen i en del av denne sirkelen, oppstår det en blokkering. Hvert område på kroppen korresponderer med en positiv, nøytral eller negativ pol.

I det terapeutiske berøringssystemet brukes hendene for å stimulere ulike reflekspunkter på kroppen slik at energibalansen gjenopprettes. I kroppsbehandlingen har man også teknikker som arbeider med energier av lavere frekvens. Disse omfatter nervesystemet og muskel/skjelettsystemet med strukturelle justeringer.

Med sin bakgrunn i kiropraktikk og osteopati hadde Dr. Stone en dyp forståelse av kroppens fysiske og strukturelle relasjoner. Han oppdaget at ubalanser i strukturen hadde sine dypere røtter i kroppens energisystem.

Andre viktige områder i polaritetsterapien er:

  • Avgiftning av kroppen gjennom rensende dietter og helseoppbyggende kosthold.
  • Fysiske øvelser som stimulerer og opprettholder energibalansen, (polaritetsyoga og Qi-gong).
  • Samtale med hovedvekt på den virkning våre tankemønstre og følelser har på vår fysiske og psykiske helse.

Ubalanser i kroppens energimønstre kan gi seg uttrykk i både følelsesmessige og kroppslie tilstander. Behandlingsformen henvender seg til mennesker som ønsker endringer i kropp og sinn. Den er også godt egnet som en del av en personlig utviklingsprosess.

Naturmedisinsk muskelterapi

Naturmedisinsk muskelterapi bygger på kunnskap fra ulike naturmedisinske systemer og terapiformer. Utover dette er terapien bygget på naturvitenskapelig kunnskap om kroppens indre /ytre strukturer som blodkarsystemet, nervesystemet, hormonsystemet, immunsystemet, bindevev, sener, muskler og ledd. Forskjellen mellom tradisjonell klassisk massasje og naturmedisinsk muskelterapi, er at sistnevnte knytter an til en naturmedisinsk fagidentitet både når det gjelder diagnose/diagnosemetoder og sykdomsforståelse. Massasjeteknikker kan også være forskjellige fra førstnevnte.

De ulike naturmedisinske systemer/metoder som naturmedisinsk muskelterapi inkorporerer i sin praktiske utførelse eller kunnskapsbase, er blant annet kinesiologi, meridianlære/TCM-kunnskap, meridianmassasje, kraniosakrale teknikker, akupressur, øreakupunktur, klassisk massasje, organmassasje, bindevevsmassasje, osteopati, kiropraktikk og andre massasjeteknikker innenfor den naturmedisinske tradisjonen.

Ulike massasjeretninger man kan finne innenfor denne fagidentiteten, er blant annet Tuinamassaje, Thaimassasje, Maurimassasje, Rytmisk massasje.

Se også nifab.no - massasje + video om massasje

Naturmedisinsk ernæringsterapi

Gjennom historien har ernæring vært en viktig del av forebygging og behandling av sykdom. Hippokrates fra Kos, ansett som legekunstens far (460-377 f. Kr.) sa: ”Din mat skal være din medisin, og din medisin skal være din mat."

Og det er ikke så rart at ernæringen står sentralt. Vi er det vi spiser (og absorberer), vi kan faktisk ikke bli noe annet. Derfor er kostholdet, tilpasset den vi er, en forutsetning for god helse. Det betyr også at kostholdet kan benyttes for å forbedre helsen - det er det vi kaller naturmedisinsk ernæringsterapi.

Naturmedisinsk ernæringsterapi er en terapiform hvor man etter kostanamnese og eventuelt biokjemiske tester, gir råd om hvordan man bør endre kostholdet og hvilke kosttilskudd som kan være fornuftige i den gitte situasjonen. 

Naturmedisinsk ernæringsterapi benyttes både innenfor konvensjonell medisin og naturmedisn/alternativ behandling. Ofte kalles det ortomolekylær medisin, som har navnet fra orthos som betyr riktig eller korrekt. Ortomolekylær kan forklares med “riktige molekyler i riktige mengder”. Metoden bygger på en teori om at sykdom skyldes ubalanser som kan forårsake både fysiske og psykiske lidelser. 

Naturmedisinske ernæringsterapeuter behandler sykdom ved tilpasning av kostholdet og bruk av spesielt utvalgte kosttilskudd med vitaminer, mineraler, sporelementer, fettsyrer, aminosyrer, enzymer og andre næringskonsentrater. Hensikten er å gjenopprette balansen i kroppen, og med det oppnå god fysisk og mental helse. Man har særlig fokus på fordøyelse, vektproblemer, blodsukker, allergi og intoleranse. Men ernæringsterapi kan benyttes ved mange ulike plager og lidelser og vil ofte være et positivt supplement til andre behandlingsformer. Biokjemikeren og nobelprisvinneren Linus Pauling innførte begrepet ortomolekylær medisin i 1968.

Naturmedisinsk dyreterapi

Naturmedisinsk dyreterapi er en samlebetegnelse for behandling av dyr med naturmedisinske metoder.

En arbeidsgruppe er i gang med å utarbeide krav til godkjenning i naturmedisinsk dyreterapi. Tanken er at disse kravene skal være generelle og dekke opp utdanninger over en viss størrelse fra ulike utdanningsinstitusjoner. Så langt er det hovedsakelig veteropatene fra NAN - Norsk akademi for naturmedisin - som gis godkjenning i naturmedisinsk dyreterapi. 

Når nevnte arbeidsgruppe er klar med sitt arbeid, vil en mer fullstendig beskrivelse samt fagkrav bli lagt ut.

Aromaterapi

Etter 1.12.2004 har NNH ikke gitt godkjenning i aromaterapi, da ny fagplan for naturmedisinsk aromaterapi fra juni samme år representerer en betydelig lenger utdanning enn tidligere. Et nytt begrep - naturmedisinsk aromaterapi - ble innført.

Se egen beskrivelse av naturmedisinsk aromaterapi.

I 2006 vedtok NNH fagretningslinjer for utdanningen. NNH fikk også i 2006 godkjenning fra Helsedirektoratet til at NNHs aromaterapeuter som oppfylte kravene i naturmedisinsk aromaterapi, kunne registrere seg i Register for utøvere av alternativ behandling i Brønnøysund. NNH tilbød i den forbindelse oppgraderingskurs for aromaterapeuter slik at de kunne fylle kravene til naturmedisinsk aromaterapi.

Aromaterapi er en naturmedisinsk behandlingsform som i hovedsak bruker eteriske oljer for å forebygge, lindre og redusere fysiske og psykiske helseproblemer. Aromaterapiens historie går langt tilbake i tid, og planter og deres legende egenskaper har vært i bruk i flere tusen år. I det gamle Egypt ble aromatiske planter og eteriske oljer brukt blant annet av prester i liturgien og til balsamering, men også de egyptiske legene hadde grundig kjennskap til egenskaper til mange urter som ble brukt.

Grekerne brukte duftende blomster som en form for psykoaromaterapi mot blant annet tretthet. Hippokrates, legekunstens far, benyttet også mange medisinske planter og anbefalte daglige bad med aromatiske urter og en massasje med gode dufter fra eteriske oljer.

Romerne, som var kjent for å nyte sine bad, var også glad i aromaterapeutisk massasje.

I det gamle Kina ble urtemedisin brukt sammen med akupunktur og massasje for behandling av mange forskjellige lidelser og har fortsatt i dag en viktig rolle innen TCM (Traditional Chinese Medicine). Sammen med riktig kosthold og kroppslige øvelser som tai chi og qi gong, anses disse viktige for en god helse og forebyggende mot sykdom.

Den moderne aromaterapien oppstod i Frankrike i første halvdel av 1900-tallet, da Rene Maurice Gattefossé oppdaget de helende egenskaper av lavendel på brannsår. Dette startet hans interesse for videre studier av eteriske oljer. Han samarbeidet med flere leger, spesielt innen feltet hud og hudpleieprodukter. Jean Valnet var en av dem. Han var fransk lege og kirurg i militæret og hadde alltid vært interessert i bruken av urter til terapeutisk bruk. Han ble videre inspirert av det arbeidet som Gattefossé hadde gjort og tok eteriske oljer i bruk da han behandlet soldatenes sår under andre verdenskrig. I tillegg beskrev han også effekten av eteriske oljer i behandling av pasienter med psykiatriske lidelser. I dag brukes aromaterapien ofte som en integrert del av skolemedisinen i Frankrike og England.

Ajourført 15.1.2015
FSNAT - NNHs faggruppestyre for naturmedisinsk aromaterapi

Lymfedrenasje

Lymfedrenasje aktiverer lymfesystemet og er en massasje av lymfegangene. Behandlingen går ut på at terapeuten bruker lette pulserende trykk med hendene for å stimulere lymfesystemet.

Terapibeskrivelsen er under utarbeiding...

 

Kraniosakralterapi

Gjennom hele våre liv er det en liten bevegelighet mellom benplatene i kraniet. De beveger seg i en knapt merkbar rytme som oppstår når væsken i og rundt hjernen sirkulerer. Denne rytmen sprer seg nedover ryggsøylen og ut i resten av kroppen. Når det er restriksjoner mellom ulike benplater, kan det gi forstyrrelser i denne rytmikken og føre til plager som kan ha både kroppslige og emosjonelle uttrykk.

Terapiformens historie starter med William G. Sutherland (1873-1954), en elev av osteopatiens grunnlegger A. T. Still (1828-1917). Sutherland forsto at det ikke var tilfeldig at de ulike benplatene i kraniet ser ut slik som de gjør. Han studerte temaet og eksperimenterte med sitt eget og andres kranium i mange år før han i 1925 begynte å undervise i kraniell osteopati.

På slutten av sitt liv mente Sutherland at det fantes sterkere krefter en de rent mekaniske, og utviklet en biodynamisk form hvor terapeuten forholder seg til ulike nivåer i rytmikken og forsøker å komme i kontakt med "åndedrettet" til alle livsprosesser.

Navnet kraniosakralterapi ble første gang brukt av osteopaten John Upledger som ledet et forskningsprosjekt på kraniell osteopati ved Michigan State University rundt 1980. I hans kraniosakralterapi legges det større vekt på hinnesystemet i og rundt hjernen og langs ryggraden samt behandlingsmetoder når restriksjoner har både fysiske og emosjonelle komponenter som ved psykosomatisk plager.

Da det bare er osteopater som kan bruke betegnelsen kraniell osteopati, brukes nå kraniosakralterapi som benevnelse på de fleste terapiformer som har utviklet seg fra Sutherlands banebrytende forskning. Sakraldelen av navnet kommer fra det latinske navnet for korsbenet som er bak i bekkenet. Fri bevegelighet i kraniet, langs ryggsøylen og i bekkenet er det viktigste fokuset for alle retningene innen alle kraniosakrale terapiformer.

Kopping

Kopping baserer seg på teorien om at det er en sammenheng mellom sirkulasjonen i forskjellige soner i hudens overflate, regional muskulatur og de indre organers tilstand. Kopping benyttes for å normalisere sirkulasjonen i hudsonene. Målet er å ”åpne” de kalde, lukkede områdene og dempe aktiviteten i de varme og stressede områdene. Kopping blir brukt til mange plager, men i hovedsak til muskel/leddsmerter og til rygg /nakkeproblemer som forårsaker hodepine.

Koppingteknikken stammer trolig fra Kina. Metoden har lang historie innen østlig medisinsk behandling. Det ble brukt dyrehorn som man trykket mot huden, og så sugde man ut luften i den andre enden for å skape vakuum. I Vesten har vi også tradisjoner for kopping, og metoden har vært brukt i samisk medisin.

I 1985 utviklet de to russiske leger Valerij Kuotcheruok og Mikhael Bazanov teorien om Surface Science, ”overflatevitenskap”.  Denne baserte seg på at menneskekroppens overflate, huden og ytre organer, er et bilde av kroppens indre organers tilstand.  De arbeidet da på Sentralsykehuset i Novosibirsk i daværende Sovjetunionen. Systematisk testet de alternativ medisinske teorier med skolemedisinsk diagnoseutstyr.  Systematisk gjennomgikk de teoriene bak klassisk akupunktur, soneterapi, irisdiagnostikk, for å finne sammenhenger.Etterhvert igangsatte de sammenlignende studier mellom termografi (varmekamera) og skolemedisinske diagnose/undersøkelsesmetoder som røntgen, CT (computertomografi) og MR (magnettomografi).

Kinesiologi

Kinesiologi ble utviklet tidlig på 1960-tallet av kiropraktor George Goodheart, og er et system hvor det kinesiske akupunktursystem ble forbundet med muskelsystemet. Ordet kinesiologi kommer fra gresk og betyr "læren om bevegelse", hvilket hentyder til menneskets bevegelsesapparat, nemlig musklene.

Ut fra sitt kiropraktiske arbeide og orientalske behandlingssystemer oppdaget Goodheart sammenhengen mellom muskler og meridianbanesystemet. Han utviklet en testprosedyre samt en korreksjonsprosedyre som kunne aktivere kroppens helbredende energier.Ved å måle musklenes "tonus" kan man få en indikasjon på om det er nok energi i en spesifikk akupunkturmeridian i kroppen.

Musklene anvendes i kinesiologien til både å finne og behandle energiubalanser. Kinesiologer ser på den menneskelige kropp ut fra et helhetssyn. Hvis man har et sykdomssymptom, vil som regel årsaken sitte et helt annet sted enn symptomet, for eksempel på det psykiske plan. Derfor vil terapeuten "avbalansere" hele kroppen, både fysisk og psykisk. Når kroppen er i balanse, vil den kunne helbrede seg selv. Til avbalanseringen av kroppens energier anvendes forskjellige systemer som massasje av akupunkturpunkter, stressfrigjørelse, kosttilskudd/diett m.m.

Det finnes forskjellige systemer innen kinesiologien som for eksempel: Kroppsavbalansering, biokineisiologi, innlæringskinesiologi, stressfrigjørelse og transformasjonskinesiologi.

Homøopati

Retningslinjene for den homøopatiske behandlingsmetoden ble etablert av den tyske legen Samuel Hahnemann (1755 - 1843). Allerede som ung lege uttrykte han misnøye med mange av datidens behandlingsmetoder som han mente påførte pasientene mer skade enn helbredelse. 40 år gammel presenterte Hahnemann en ny metode for behandling av sykdommer. Den nye metoden bygget på likhetsloven. Denne loven sier at en sykdom kan kureres av en annen liknende sykdom eller av et legemiddel som etter grundige utprøvinger på normalt friske mennesker skaper lignende symptomer som det den syke har. I årene som fulgte utarbeidet Hahnemann de grunnleggende teoretiske og praktiske retningslinjene for det som etter hvert ble kjent som homøopati (tysk: Homöopathie).

Selve ordet homøopati er en sammensetning av de greske ordene homoion som betyr ‘liknende’ og pathos som betyr ‘lidelse’. Homøopatiens grunnleggende læresetning er similia similibus curentur som betyr ‘liknende skal kurere liknende’.

Hahnemann levde og virket i en tid da naturvitenskaplige idealer var på fremmarsj i europeisk kultur. Naturvitenskaplige idealer preger også homøopatien, blant annet i kravet om at legemidlene eksperimentelt skal utprøves på normalt friske forsøkspersoner før de anvendes på syke. Legemidlene som benyttes er utviklet spesielt for homøopatisk bruk. De aller fleste bygger på stoffer som finnes i naturen, slik som planter, mineraler, metaller og vev/sekret fra dyr. Legemiddelsubstansene blir som regel administrert i potensert form. Potensering innebærer en kombinasjon av fortynning og knusing (findeling) av utgangssubstansen i morter. I vann eller alkohol foregår findelingen ved risting/støting i flaske. Erfaringen viser at jo mer utgangssubstansen er fortynnet/ristet (potensert), jo mer mangesidig virker middelet samtidig som uønskede virkninger blir sterkt nedtonet.

Homøopati har blitt benyttet i over 200 år mot både akutte og kroniske plager. Det finnes ingen sykdomskategorier der homøopatisk behandling ikke er relevant. Men det finnes situasjoner som krever skolemedisinsk behandling eller kirurgiske inngrep fordi liv og helse er truet. I slike alvorlige situasjoner kan homøopati allikevel brukes i tillegg til skolemedisinsk behandling, spesielt med tanke på helingsprosessene og rehabilitering.

Homøopatien har global utbredelse, og flere land har også egne homøopatiske sykehus. I Norge praktiseres homøopati hovedsaklig av alternative behandlere, mens i flere andre land, blant dem Tyskland, Frankrike, India, er homøopatisk behandling også utbredt blant leger.

Se også nifab.no - video om homøopati

Holistisk hesteterapi

En holistisk hesteterapeut, uteksaminert fra Skandinavisk Skole for Holistisk Hesteterapi (SSHH), og bestått eksamen, vil kunne tilby og beherske følgende terapeutiske disipliner:

  • Akupunktur
  • Osteopati

I tilegg vil vedkommende kunne foreskrive følgende behandlinger:

  • Urteterapi
  • Neuralterapi

og gi råd om:

  • Foring
  • Skoing

Akupunktur
er en av de eldste medisinske terapiformer vi kjenner til i dag. De tidligste nedtegnelsene til akupunktur kommer fra klassisk kinesisk medisin og kan dateres flere tusen år tilbake i tid. Antikkens leger i det gamle Kina studerte universets og naturens lover. De så på mennesket som en integrert del av naturen, underlagt de samme lovene som alt annet levende. Behandling av dyr, og spesielt hesten, var dog lite utviklet, og ble vesentlig utviklet i Vesten etter 1970.

Meridiansystemet som benyttes innen akupunkturen som et middel til å behandle hestene, er et selvhelbredelsessystem som er utviklet av mennesker og dyr over millioner av år. Når det gjelder dagens hester som er avlet langt vekk fra det opprinnelige, som blir foret og skodd og trent på en måte som ofte fører til sterk belastning, vil dette selvhelbredelsessystemet ofte ikke være tilstrekkelig. Derfor kan vi hjelpe hesten til selvhelbredelse ved å stimulere akupunkturpunktene. I de følsomme akupunkturpunktene kan organene og musklene stimuleres, slik at avlastninger og overbelastninger kan oppheves. Akupunkturpunktene kan påvirkes gjennom bruk av nåler, urtebrenning (moksibusjon), kopping (vakuum behandling), elektrisk bio-stimulering, lysbehandling (farget lys, singulett oksygen, laserlys), og punkttrykk eller massasje (tuina, akupressur).

Osteopati
er en behandlingsform som ble utviklet i Amerika på 1800-tallet på mennske. Målsettningen er å gjeninnsette bevegeligheten i alle kroppens ledd, få igang blodsirkulasjonen, fjerne muskelspenninger og spasmer.

Osteopati på hest har blitt praktisert i 25-30 år, men først de siste 5-10 årene har det blitt organisert utdannelse i dette faget.

Hesten undersøkes med palpasjon av muskulatur og beveglighet i ledd; nakke, skulder, framben, manke, rygg, ribber, lenderygg, sacroiliaca-leddene (SI-leddene = korsleddene), hofteleddene og bakben. Hvis låsninger/restriksjoner av bevegeligheten finnes på flere steder, så behandles (manipuleres) de leddene som er av størst betydning og som kan anses å være årsak til de andre problemene. Når den normale bevegelsen i et ledd er gjenopprettet, vil den lokale blodsirkulasjonen igjen øke, og lokale muskelsmerter og muskelspasmer vil forsvinne. Fra lokale nerve-ender i musklene sendes nå informasjon til hjernen om at bevegligheten er igjen normal. Det tar 2-3 døgn for hjernen å kunne bearbeide denne informasjonen og gi ordre tilbake om at denne nye tilstanden skal aksepteres. Derfor må hesten ha ro fra alt arbeide i disse 2-3 døgnene. Meningen med behandlingen er å gi kroppen informasjon til å få igang sin egen selvhelbredelse.

Urteterapi
benytter norske eller europeiske urter som behandling for hestene. Hester er gjennom årtusener tilpasset de urtene som kan finnes i nærmiljøt, og det er derfor disse som kan stimulere de organene, prosessene eller musklene som ikke gjør sin jobb på en tilfredsstillende måte.

Neuralterapi
er en metode til å oppheve blokkeringer som har oppstått etter en skade, en operasjon, en injeksjon (vaksine) eller kastrering.

Foring
er i dag av stor betydning, siden de aller fleste hester går på pellets og tørrfor, en foring som etter vår mening IKKE er tilfredstillende for hesten. I tillegg så foretas det ofte ikke fór-analyser i Norge, slik at man kan planlegge en god og dekkende fóring. Derfor vil våre elever lære å vurdere en fór-analyse, og ut i fra den kunne balansere fóringen riktig til den individuelle hesten.

 

Helhetsterapi

Ideen bak helhetsterapi er at man skal kunne ha et spekter av behandlingsformer å tilby, slik at behandlingen tilpasses den enkelte klients behov og ønsker. Terapeuten kan nærme seg problemet med flere verktøy og behandle, balansere, styrke, støtte og forebygge sykdommer ved å sette i gang de naturlige helbredelsesprosesser i kroppen.

Med unntak av aromaterapi og Dr. Bach’s blomstermedisin er behandlingsformene forankret i den kinesisk medisinske filosofi (se også under kinesiologi).

Kinesiologi
Kinesiologi oversatt fra gresk betyr «bevegelseslære». Metoden går ut på å teste og korrigere via musklene slik at koppens selvhelbredende evner blir aktivert. Hensikten er å løse opp blokkeringer, fysiske, mentale og ernæringsmessige fra fosterstadiet og frem til nåtid. En helhetsterapeut har lært: Touch For Health (TFH) og One Brain/Pedagogisk kinesiologi.

Tradisjonell kinesisk medisinsk filosofi (TCM) er en viktig del av kinesiologien. Dette er læren om de ulike energibanene i kroppen, organfunksjoner og deres forhold til hverandre og hvordan disse påvirkes av indre og ytre faktorer i forbindelse med helse og sykdom. Denne filosofien (TCM) er forankret i de fleste av fagene og binder dem sammen, slik at det blir en helhetlig behandling – derav navnet helhetsterapeut.

Aromaterapi
Aromaterapi er behandling med eteriske oljer for å påvirke blant annet hud, muskler, blodomløp, nervebaner og psyke.

Terapiformen har sine røtter i Egypt for 3000 år siden. Oljene har bred anvendelighet i forebygging og behandling av ulike sykdommer. Massasjeterapien vil oppleves som avstressende for kropp og sinn.

Øreakupunktur
Øreakupunktur er en form for soneterapi, som er basert på at hele organismen gjenspeiles i det ytre øret.
Ved hjelp av akupunkturnåler behandles gitte soner eller punkter i øret, som er ment å gi positive refleksvirkninger tilsvarende steder i kroppen.

Fotsoneterapi
Fotsoneterapi er læren om hvordan behandling av soner under føttene gir positive refleksvirkninger på de stedene i kroppen disse sonene representerer.

Fotsoneterapi kan med hell kombineres med blant annet kinesiologi og øreakupunktur.

Meridiandrenasje
Meridiandrenasje går ut på å løse opp blokkeringer i energibanene (meridianene) for å oppnå energibalanse.  Metoden er mye anvendt i forbindelse med bekkenløsning ved graviditet, rygglidelser generelt og ved idrettsskader.

Bach's blomstermedisin
Bachmidlene er 38 forskjellige blomsteressenser som blir fremstilt fra ulike blomster, busker og trær.
Blomstermedisinen brukes for å løse opp i mentale og følelsesmessige blokkeringer, som i ubalanse også kan gi fysiske symptomer.

Ernæringsveiledning
Bedre levevaner og sunnere kosthold har en viktig plass i helsefremmende og forebyggende arbeid.  En helhetsterapeut har kunnskap om ulike typer næringsstoffer, metabolisme, dietter og kosttilskudd. Helhetsterapeuten har også innsikt i kostholdsutvikling, kostholdsforskning og matkultur. Der hvor helhetsterapeuten anser det for nødvendig, blir det lagt vekt på utvikling av positive holdninger til helsefremmende og forebyggende kosthold.

Heilpraktiker

I Tyskland er Heilpraktiker tittelen på en naturterapeut som er godkjent av det offentlige helsevesen til ervervsmessig praktisering av naturmedisin.

Den som i Tyskland skal ta syke i kur må enten være lege eller Heilpraktiker. Tillatelsen er blant annet avhengig av at man har bestått en eksamen ovenfor myndighetene. Det uteksamineres både i lovverk, naturvitenskapelige fag m.m. Utøvelsen av yrket reguleres av Heilpraktikerloven.

Heilpraktikeren behandler sykdommer og lidelser etter naturmedisinske metoder som homøopati, fytoterapi, soneterapi, kiropraktikk, symbioseterapi, akupunktur etc. (se nærmere under beskrivelse av disse terapiformene).

 

Fytoterapi

Betegnelsen "phyto" er gresk og betyr ganske enkelt plante. Bruken av helbredende planter og urter er den eldste medisinske terapiformen vi kjenner til på jorden.

For over 5000 år siden ble den medisinske effekten av urter som timian, persille og karve beskrevet. De første kinesiske verk i urtemedisin dateres tilbake til 2279 år før Kristus og inneholder beskrivelse av mange hundre urter og planter. Ca. 1000 år f.Kr. beskrev egypterne effekten av for eksempel hvitløk, lakserolje, koriander, peppermynte m.fl. Likeledes beskrives bruken av mange helbredende urter og planter i Det gamle testamente.

En utstrakt bruk av urter kan vi også oppspore fra det gamle Hellas, blant de nordamerikanske indianerne, innen ayurvedisk medisin i India og innen østlig medisin som for eksempel TKM (tradisjonell kinesisk medisin) i Kina.

Bruken av helbredende planter og urter kan med sikkerhet sies å være den mest benyttede terapiform innen tradisjonell medisin. De gamle leger samt folkegrupper over hele verden har visst at spesifikke planter kunne hjelpe mot spesifikke sykdommer/-lidelser. De lærte seg plantenes egenskaper, hvor de vokser, når det er best å høste dem, hvilke deler av planten man bruker, hvordan de blir tilberedt, i hvilke mengder og mot hvilke lidelser osv.

Hippokrates beskrev bruken av over 400 helbredende planter i sine bøker. Det er også en kjent sak at klostrene i Europa benyttet og dyrket urter i middelalderen, og hadde en utstrakt kunnskap om emnet. Dr. Nicolas Culpepper (engelsk lege) publiserte sin bok i urtemedisin på 1600-tallet, et verk som man selv i dag kan lese i originalutgave. En mengde kjente naturmedisinere/leger har gjennom tidene, helt inn i vår tid, bidratt med verdifull viten om de fantastiske ressurser naturen inneholder, og vist oss hvilke enorme muligheter vi har til å gjøre oss bruk av dem. Man kan bruke urter som teer, tinkturer, tabletter, omslag, i oljeblandinger, som salver osv.

Urter og helbredende planter kan brukes enkeltstående eller som kombinasjon med annen terapi, forebyggende eller ved spesifikke lidelser.

Fytoterapi blir brukt i behandling i mange sykdommer. Med utgangspunkt i plantenes innholdsstoffer arbeider fytoterapeuten med å gjenopprette balansen i kroppen og stimulere dens selvhelbredende mekanismer.
Man vil som oftest raskt kunne merke effekten av behandling med urter, ved akutte symptomer ofte etter få dager, ved kroniske sykdommer etter et par uker eller en måned.

De fleste henvender seg i forbindelse med mage/tarm-problemer, hud, hormonsystemet, infeksjoner, hodesmerter, immunsykdommer eller problemer i urinveier eller kretsløp.

 

Biopati

Biopati kommer av det greske ordet Bios = liv og Patos = følelse, lidelse, sykdom. Metoden er et helhetlig analyse- og behandlingssystem som ble grunnlagt av den danske terapeuten Kurt Wienberg Nielsen i 1981.

Biopatiens grunnleggende teori baserer seg på at sykdommer ikke er noe som rammer tilfeldig, men utvikles grunnet indre og ytre belastninger. Likeledes at helse er noe som kan gjenopprettes når kropp og sinn får de rette forutsetninger for dette.

Den første biopatiskolen ble etablert i København i 1981. I 2005 ble den første norske skolen etablert: Akademiet for Biologisk Medisin.

Biopati defineres av dens grunnlegger, Kurt Nielsen slik: ”Menneskets allmenntilstand sees i biopati som en naturlig konsekvens av dets samspill med miljøet, forholdet til andre mennesker og livet rundt seg, til seg selv og til selve tilværelsen. Det vi normalt kaller sykdom er et biprodukt av en mer omfattende degenerasjonsprosess, og denne degenerasjonsprosessen er en naturlig konsekvens av vår samlede livssituasjon. Virkelig helbredelse krever reelle forandringer i et menneskes liv, psykiske så vel som ernæringsmessige og fysiske”.

Vi ser av dette utsagnet viktigheten av å ta alle menneskers forskjellige aspekter inn i en behandlingsprosess. Det nytter lite å behandle med fotsoneterapi eller akupunktur om kostholdet er mangelfullt, eller ta kosttilskudd om man trenger urter for å stimulere nyrenes energi.

Cellen er den fysiske kroppens minste enhet. Hver celle består av en mengde mikroskopiske strukturer som utfører livsviktige oppgaver inne i cellen. Cellene i kroppen vår sies å ha sin opprinnelse i urhavet hvor de levde i et meget stabilt miljø. Ved utnyttelse av oksygen i atmosfæren forlot de sine trygge omgivelser i havet. En av de viktigste grunnene til at disse primitive cellene kunne leve og utvikle seg på jorden var utviklingen av en cellemembran. En beskyttende hinne som kunne holde det indre i cellen i konstant balanse på samme tid som skadelige stoffer ble holdt ute. Ved å være semipermeabel (halvgjennomtrengelig) kunne viktige næringsstoffer opptas, mens truende stoffer holdes ute.

Gjennom alle disse millioner av år er det dog en ting som aldri har forandret seg: cellenes behov for å leve i et stabilt miljø. Dette kalles homøostase. Alle kroppens prosesser har kun ett eneste formål: å opprettholde homøostasen for cellen - kroppens grunnfunksjon. Homøostase er cellens livsbetingelse og dette avspeiler seg i alle kroppens funksjoner.

Begrepet ”homøostase” (likevekt) er grunnleggende innen biopati, og blir analysert fra både et orientalsk synspunkt (balansen mellom yin og yang), og vestlig synspunkt (cellens behov for likevekt). Sykdom utvikles når homøostasen brytes, det vil si når summen av de belastninger vi blir utsatt for overskrider kroppens iboende evne til selvregulering. Vi kaller alle disse belastninger med et felles uttrykk for antihomøostatiske faktorer. Antihomøostatiske faktorer kan være:

  • Psykiske faktorer
    Under psykiske faktorer finner vi for eksempel psykisk stress, emosjonelle konflikter, utilfredsstillende arbeidsforhold, sorg, bekymring, sinne, angst, depresjoner.
  • Genetiske faktorer
    Vår medfødte konstitusjon har mye å si for vår helse.
  • Mikrobiologiske faktorer
    Kroppens helse baserer seg på et livsviktig forhold mellom symbiotiske mikroorganismer og selve vertsorganismen. Kroniske infeksjonsfokus og forskyvning av kroppens indre miljø kan få mikrober til å utvikle seg patogent.
  • Kjemiske faktorer
    Kjemiske faktorer som miljøgifter, tilsetningsstoffer i mat og drikke, kaffe, sigaretter og medisiner - er en annen vanlig belastningsgruppe som hyppig truer kroppens homøostase.
  • Fysiske faktorer
    Fysisk stress, mangel på søvn, mosjon og frisk luft. I tillegg til dette finnes påvirkning av stråling fra mikrobølgeovner, TV, data, mobiltelefoner, kraftledninger og lignende.

Det er sjelden en enkelt faktor som gjør oss syke. Det er summen av alle belastningene vi utsetter oss for - i forhold til kroppens og psykens evne til å omsette, bryte ned og fjerne eventuelle belastninger - som bestemmer helsen vår.

Hvis summen av de belastninger kroppen blir utsatt for overskrider dens evne til å opprettholde likevekt, utløses en serie fysiologiske reaksjoner slik at cellen på best mulig måte kan opprettholde sine livsbetingelser. Dette kalles for adaptasjon eller tilpasning. Kroppen går igjennom en rekke faser i sin søken etter likevekt. Dette kalles i biopati for adaptasjonsfaser:

  • Fase 1. Regulasjon
    Kroppens friske tilstand hvor organismen regulerer belastninger utenfra og innenfra.
  • Fase 2. Dysfunksjon
    De antihomøostatiske faktorer overskrider kroppens normale evne til regulasjon. Her vises økt aktivitet av avgiftningsorganene, utslett, hodepine, tretthet og muskelspenninger.
  • Fase 3. Akutt dysbiose
    Hvis sykdomsfremkallende mikrober som virus, bakterier og sopp kommer innenfor kroppens naturlige barrierer - hud og slimhinner, setter vårt indre immunsystem i verk en mengde prosesser. Vi snakker her om akutte infeksjoner som forkjølelse, influensa, mavekatarr, blærekatarr m.m.
  • Fase 4. Kronisk dysbiose
    Hvis belastningen som skjer i fase 3 er for sterk for kroppens immunforsvar, eller kroppens selvregulasjon undertrykkes med medisiner som motarbeider immunsystemet, oppretter kroppen reserveløsninger. Når det skapes en ubalanse mellom kroppens symbiotiske mikrober (den vennligsinnede bakteriefloraen) i forhold til de sykdomsfremkallende parasitter, resulterer dette i en dysbiose, nemlig en overvekt av mikrober som er skadelig for kroppens likevekt. Kroppens reserveløsning er å avgrense en spredning av mikrobene, den danner et infeksjonsfokus. De vanligste fokusområder er: mandler, mellomøre, bihuler, tarmsystem, urinblære og kjønnsorganer. I denne fasen finner vi de kroniske infeksjonene. Resultatet av kroniske infeksjoner (kronisk dysbiose) er økt tretthet, belastede avgiftningsorganer, nedsatt vitalitet og økt mottakelighet for alle typer infeksjoner.
  • Fase 5. Allergi
    Immunsystemet har gjennom tusenvis av år lært seg å skille mellom hva som er skadelig for vår kropp og hva som er nyttig. Når immunsystemet begynner å miste denne evnen som det gjør i en allergitilstand, er dette en naturlig konsekvens av fase 4 - kroniske dysbiose.
  • Fase 6. Depotdannelse
    Helt fra fase 4 hvor det oppstår et kronisk infeksjonsfokus, skapes en indre forgiftningskilde hvor toksiner akkumuleres. Kroppen overlever en dysbiose ved å lagre toksiner i ikke vitalt vev som bindevev, muskler, sener og ledd. Konsekvensen av dette er lidelser som åreforkalkning, blodpropp, åreknuter, gikt og andre leddsykdommer, muskellidelser, nedsunkne organer, prolaps, forstørrelse av organer og utposninger i tarmene.
  • Fase 7. Intracellulær dysbiose
    Når vev og vevsvæske over tid blir belastet, kan den siste skansen brytes, og vi får en dysbiose inne i selve cellen. Cellestoffskiftet bryter sammen, og grunnlaget for kroppens homøostase er borte. I denne fasen oppstår sykdommer hvor cellene oppfører seg unormalt.

For å få kroppen tilbake til sunnhet og homøostase, må vi snu prosessen og få til et motsatt faseforløp. Dette gjøres ved å styrke kroppens egen regenerasjonskraft på samme tid som vi fjerner de belastninger den er utsatt for. Forutsetningen for at en regenerasjon skal kunne skje er at de antihomøostatiske belastningsfaktorer minskes, og at kroppens egen regenerasjonskapasitet økes. Dette gjøres via:

Kostterapi
Via kosten tilfører vi kroppen de nødvendige byggesteiner den trenger for å utføre sine oppgaver.

Vitamin- og mineralterapi
Via terapeutiske doser av vitaminer og mineraler øker vi kroppens funksjoner og tilfører viktige antioksidanter som beskytter kroppen vår mot giftstoffer. Vitaminer og mineraler styrker kroppens organer samt immunsystemet slik at organfunksjonene lettere normaliseres.

Immunterapi
Immunterapi eller symbioseterapi renser ut infeksjonsfokus som ofte er den opprinnelige årsak til kroniske lidelser. Disse er nødt til å renses ut da de konstant belaster kroppens organfunksjoner. Slimhinnene i fordøyelseskanalen styrkes og regenereres da disse er bolig for ca. 75 % av immunforsvarets celler. Innen biopati anvendes blant annet biologisk immunterapi fra Sanum-Kehlbeck.

Regulasjonsterapi
Regulasjonsterapi består av helbredende planter og urter som avgifter og regulerer kroppen.

Alle disse regenerasjonssystemene (kostterapi, vitaminer og mineraler, immunterapi og regulasjonsterapi) setter kroppen i en situasjon hvor den kan regenerere seg selv og gjenopprette homøostase - en tilstand som er en forutsetning for reell sunnhet og god helse. Alle klienter behandles etter individuelle behov.

Allmenn naturterapi

Dei ulike naturmedisinske terapiformene kan vere svært ulike i si praktiske utøving, men verknadsmekanismane vil vere dei same. Forklaringsmodellane dei byggjer på er samansett av ulike omgrep, avgjerande ut ifrå kva kultur dei har oppstått i og kva for ein teknikk/reiskapar som blir nytta. Saman vil dei komplettera kvarandre, og med det danna forståingsmodellar som vil kunne ha positiv innverknad på den praktiske utøvinga av dei einskilde terapiformene.

Fleire utdanningar innan naturmedisin er i dag retta mot å gje kompetanse i sambruk/samhandling av ulike naturmedisinske terapiformer/diagnoseverktøy. Undervisninga i terapifaga/diagnoseverktøy og teoretisk grunnlag dannar ein logisk og faglig heilskap slik at kandidaten blir i stand til å velja individuelle behandlingsstrategiar for den einskilde pasient. Utdanninga i dei ulike terapifaga skal ha eit nivå som ivaretek pasienttryggleiken. Målet for behandlinga er å støtta kroppens sjølvregulerande system ved blant anna å minska ytre og indre belastningar, stimulera til avgiftning og aktivera/regulera immunsystemet. Slik utviklast ein indre homøostase, som gjer organismen i stand til å hela seg sjølv.

Dei ulike naturmedisinske systema/metodar som ein allmenn naturterapeut nyttar seg av, kan variera, men dei mest vanlege er: Tradisjonell kinesisk medisin, kinesiologi, soneterapi, homøopati, antroposofisk medisin, osteopati, kiropraktikk, homotoxikologi,  biopati, ernæringsterapi, kostveiledning, , urtemedisin,  øyreakupunktur og fleire andre diagnoseverktøy som irisanalyse, mørkefeltmikroskopi, mineral/vitaminanalysar osb.

 

Akupunktur

Akupunktur er en av de eldste medisinske terapiformer vi kjenner til i dag. De tidligste nedtegnelsene til akupunktur kommer fra klassisk kinesisk medisin og kan dateres flere tusen år tilbake i tid. Antikkens leger i det gamle Kina studerte universets og naturens lover. De så på mennesket som en integrert del av naturen, underlagt de samme lovene som alt annet levende.

Videre mente de at makrokosmos (universet/naturen) avspeiles i mikrokosmos (mennesket/kroppen), og utviklet medisinske teorier og behandlingsmetoder etter universets lover. Noen av de mest sentrale teoriene innen klassisk akupunktur er begrepene yin og yang, universets motpoler som kontinuerlig påvirker hverandre, og qi, livets energi og livgivende substans. Qi manifesterer seg etter påvirkning og er medvirkende i alt liv og all bevegelse. Yin og yang opprettholder alle former for liv.

En viktig del av klassisk akupunktur er forståelsen av hvilke ubalanser som kan oppstå innenfor kroppens energisystem og hvilke symptomer og lidelser som følger av det. Meridianer blir sett på som et kanalsystem i kroppen der qi kontinuerlig sirkulerer. Meridianene forbinder alle de indre organene med hverandre, og former et nettverk som forener kroppens bestanddeler til en organisk og dynamisk helhet. Hver av de tolv hovedmeridianene har forbindelse og navn etter det organet de er forbundet med. På enkelte punkter langs meridianene finner qi veien til hudens overflate. Dette punktet kalles et akupunkturpunkt. Vi har flere hundre akupunkturpunkter fordelt over hele kroppen.

I de følsomme akupunkturpunktene kan qi påvirkes for å opprettholde den frie flyten av energi i meridianene. Ved manipulering av akupunkturpunkter kan blokkeringer fjernes. På denne måten kan ubalanser i de indre organene oppheves og sykdommer bedres. Erfaring viser at akupunktur er effektivt i forbindelse med korrigering av funksjonsforstyrrelser i en rekke lidelser og anvendelig mot både akutte så vel som kroniske tilstander. Smertelindringen kommer i stand gjennom svært sammensatte virkningsmekanismer.

Akupunkturpunktene kan påvirkes gjennom bruk av nåler, urtebrenning (moksibusjon), kopping (vakuum behandling), elektrisk bio-stimulering, lysbehandling (farget lys, singulett oksygen, laserlys), og punkttrykk eller massasje (tuina, akupressur).

TCM (Traditional Chinese Medicine) understreker dessuten sterkt verdien av inntak av helbredende urter og planter, riktig kosthold og livsstil, og myk kampsport eller treningsøvelser som tai chi og qi gong til å opprettholde helse og forebygge sykdom.

Se også nifab.no - video om akupunktur